av Klaus Knag som er cand. scient med hovedfag i statistikk, styreformann og daglig leder i Du All Verden AS. Publisert 12.09.2009, tekst sist revidert 14.09.2009. Kildehenvisningtekst korrigert til 1.Mos 3,16 (link uendret) 15.09.2009
En nøytral analyse om hva kirkevalget dypere sett handler om og demokratiske utfordringer som følger med.
"HVA SLAGS KIRKE VIL DU HA?" spør Den norske Kirke når den inviterer til kirkevalget 2009.
Hva er valgalternativene? Ingen er egentlig oppgitt, men i menighetsbladet "Kirketorget" nr. 4, 2009, for Åsane menighet er en rekke kandidater til Bjørgvin bispedømmeråd og Åsane menighetsråd presentert. Kun kandidatene til Bjørgvin bispedømmeråd har oppgitt sine satsingsområder. Bispedømmerådene skal blant annet ha ansvar for å ansette prester. I tillegg er disse med på Kirkemøtet, som sammen med Bispemøtet ”er kirkens øverste læremyndighet og vedtar en rekke uttalelser om aktuelle tema i kirke og samfunn” ifølge Kirketorget side 9 (min utheving). Representantene til bispedømmerådet vil derfor være med å bestemme hva slags utvikling kirken skal få også i lærespørsmål. Satsing burde være ensbetydende med prioritering. Da burde kandidatene tilsvarende ha opplyst hvilke områder de ville prioritere ned. Imidlertid kan satsingsområdene alternativt tolkes slik at dette er hva kandidatene selv ønsker å arbeide med, ikke at alle skal arbeide med de samme spørsmålene, som en arbeidsfordeling tilsvarende som regjeringen fordeler sine oppgaver på ulike ministre med tilhørende departement. Følgelig er det uklart hva slags betydning vi skal tillegge hver enkelt kandidats ulike oppgitte satsingsområder.
Hvordan skal folk kunne velge mellom kandidatene, annet enn deres gode ansikter? For å kunne skille kandidatene burde de klarlegge hvor de står i forhold til aktuelle stridspørsmål i forhold til hva Den norske Kirke skal ha eller har en mening om. Jeg nevner
”Art 9. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet,
1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.
2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.”
- selvbestemt abort, og holdninger til de som har tatt abort eller som har utført inngrepet?
- forskning på stamceller fra aborterte fostre og befruktete egg?
- bioteknologi, fostervannsdiagnose og utvelgelse av hvilke celler som skal gis videre liv?
- dødshjelp?
- kvinnelige prester og biskoper?
- homofile og lesbiske prester og biskoper?
- homofile eller lesbiske praktiserende som ansatte eller som tillitspersoner i menigheten?
- adopsjon til lesbiske og homofile og relaterte spørsmål som assistert befruktning?
- kjønnsnøytral ekteskapslov som innebærer aksept for likekjønnet ekteskap?
- hvem som er guds utvalgte folk i dag? Fram til Jesu komme vil nok de fleste mene at dette var jødene med tilknytning til det historiske Israels lovete land. Deretter er det spørsmål om guds utvalgte er de biologiske etterkommerne med tilslutning til jødedommen som valgte ikke å tro på Jesus Kristus som guds sønn (jf Ordet og Israel), eller om dette folket nå er de kristne som har valgt å følge ham jf 1. Pet 1,9-10.
- Israel og konflikten i Midtøsten?
-
i hvilken grad og eventuelt hvordan kirken skal blande seg inn
i samfunnsspørsmål som rettferdighet,
miljøvern, bærekraft eller klimapolitikk?
Svar på slike spørsmål kan være viktig hvis kirken skal opparbeide seg en legitimitet når den inviterer medlemmer av statskirken som kanskje ikke er å finne blant de faste kirkegjengerne, men som likevel føler en sterk nok tilhørighet til kirken gjennom fortsatt å være medlem der, og benytte kirken til dåp, vielse og begravelse.
Kandidatene burde være tydelig på hva de mener om spørsmålene og konkretisere hvordan satsingen skal gjøres på en annen måte enn i dag, både for å signalisere forståelse, vilje og dugelighet til kunne virke til å gjennomføre satsingene som ønskes.
Det også av betydning hvordan disse holdningene vil gi seg utslag i handling og hva slags typer handlinger dette måtte være. Det krever i mange sammenhenger litt mer enn foldete hender og en bønn til gud for å få til resultater. Er kandidatene i så måte aggressive/militante eller er de mer søkende, ydmyke klagende med mer vekt på dialog og saklig opplysende og kanskje mer tidkrevende holdningsskapende virksomhet for å få gjennomslag for sine synspunkter? Selv om ulike utfordringer kan kreve forskjellige tilnærminger, så antas det å være ulike holdninger og popularitet til hva slags handlinger som velges.
Abortspørsmålet har splittet befolkningen og det er sterke følelser bak standpunktene. Abortmotstandere ser gjerne på abort som fosterdrap. I USA har det vært tilfeller der aksjonene har gått så langt at abortklinikker er blitt bombet, folk er blitt drept, leger truet mv. jf http://en.wikipedia.org/wiki/Anti-abortion_violence. Norge I DAG nett http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=16424 har formidlet opplysninger om at ”de amerikanske metodene spres til Europa”. Det er ikke kjent at noen har planlagt så ekstreme aksjoner i Norge. Litt mildere men også omstridt var Ludvig Nessa sine aksjoner, og som blant annet førte til at han ble avskjediget. Nå har Ludvig Nessa tilhørighet i Strandebarm prosti, som ifølge http://no.wikipedia.org/wiki/Strandebarm_prosti forstår seg selv som en gren av Den norske Kirke som har frasagt seg tilsyn av offentligheten (Regjeringen, Stortinget Kirkemøtet og Den norske Kirkes offentlig oppnevnte biskoper). Det kan derfor antas derfor at hans aksjoner og holdninger ikke har veldig sterk tilslutning blant medlemmene i Den norske Kirken. Ifølge http://www.adressa.no/tema/kvinner/article23713.ece, en gjengivelse av en undersøkelse Norfakta har gjennomført for Adresseavisen fra 2004, var det slik at ”57 prosent av midt-norske kvinner som oppgir at de er konservative i religionsspørsmål, mener kvinner skal ha rett til selvbestemt abort. Totalt mener 74 prosent av kvinner i Midt-Norge det samme.” Det er videre oppgitt at ”Hver femte religiøse kvinne har benyttet seg av muligheten til å ta abort”. ” Blant kvinnene som oppgir å være liberale i religionsspørsmål, har 32 prosent tatt abort, mens altså 22 prosent av de konservative har gjort det.” Det ville nok være av interesse for de stemmeberettigete om det var kandidater som måtte ha lignende tilbøyeligheter eller sympatier til aksjoner som Ludvig Nessa, eller til mer aggressive metoder etter mønster fra USA eller hva slags nivå de ville velge for å fremme sine hjertesaker. Det er uvisst hva slags konsekvenser og eventuell splid sympatier for aggressive metoder mot abort ville få for kirkevalget. Imidlertid vil sterk tilslutning til militante metoder kunne medføre at de folkevalgte kan komme til å avblåse hele prosessen med fristillingen av kirken.
Uten engasjement kan prosessen i kirke-stat-spørsmålet stoppe opp. Klargjøring av holdninger i forhold til stridsspørsmål i samfunnet vil skille velgerne, i tillegg til å kunne skape engasjement og deltakelse hos disse. Uten at kirken klarer å skape et bredt engasjement for sine veivvalg, vil kirkens valg og holdninger ikke få særlig legitimitet i befolkningen. Dette er også hva kirkevalget også står om. Ifølge redaktør Audun Stølås i menighetsbladet Kirketorget nr 4, 2009, side 8, som har gjengitt Tove Margrete Normark, har viktigheten av valgdeltakelsen "basis i kirkeforliket som hele Stortinget var med på. De politiske partiene var enige om at det var en forutsetning for den videre prosess i kirke-stat-spørsmålet å få til en økt demokratisering i kirken. Den skulle blant annet gi seg utslag i økt valgdeltakelse."
Det er ikke mange kontroverser å finne i kandidatenes oppgitte satsingsområder.
Generelt samfunnsengasjement: Flere har ført opp miljø/klima/grønn politikk som satsingsområder og lagt vekt på allmennyttig innsats kultur eller diakoni og fattigdom og rettferdighet i verden. Det er ikke opplyst om andre kandidater skulle være imot slikt selv om de selv ikke har nevnt dette selv. Det kan imidlertid si noe om i hvilken grad kandiatene har fokus på utadrettet og hjelpende aktivitet, kontra et mer innadrettet fokus.
Merknad: Rettferdighet tolkes veldig ulikt: ”gi keiseren hva som keiserens er” eller ”yte etter evne og nyte etter behov” og fordele godene og belastningene likt etter dette. Rettferdighet kan altså av noen tolkes slik at reglene uansett hva de måtte være ”gjelder likt for alle”, men lovens bokstav er bare et av vurderingskriteriene i hva rettferdighet er jf. http://en.wikipedia.org/wiki/Justice. I den grad Bibelens ord skal tolkes som en lovtekst, da kan en dypere forståelse av hva slags hensyn som skal legges til grunn for hvordan rettferdighet kan søkes, gi nyttig innsikt.
Midtøsten og Israel: Håkon S. Gill har fokusert på "Kyrkjene i Midtausten og vårt ansvar". Dette kan stå i motsetning til at mange kristne er svært Israel-vennlige som for eksempel Israels venner på Stortinget. Slik som Håkon S. Gill har formulert seg, er det vanskelig å se at solidaritet med andre kristne menigheter burde være noe problem medlemmene i Den norske Kirken. Det er dermed usikkert om Håkon S. Gill skulle ha sympatier med palestinere som måtte gå på bekostning av sympati overfor staten Israel. Ellers ser det ut til at ingen av de andre kandidatene har nevnt Israel, og dermed ser dette konflikttemaet ut til å ha blitt unngått ved kirkevalget i Bjørgvin bispedømme i denne omgang. Imidlertid er det slik at ved stortingsvalget 2009 har en organisasjon som kaller seg Kristenfolket, spurt toppkandidatene for ulike partier på borgerlig side om de er vil støtte flytting av den norske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem i kommende periode, og om de støtter Israels sikkerhetsgjerde. Når spørsmål om Israel står for 2 av 5 spørsmål til politikere på borgerlig side, da er det grunn til å tro at disse spørsmålene kan være ganske viktige for en del kristne. Svarene fra de borgerlige politikerne er gjengitt på http://www.kristenfolket.no/. De spriker mye. Begge spørsmålene er veldig kontroversielle. ”Alle stater med ambassaderepresentasjon i Israel har dem lokalisert i Tel Aviv. Land som Costa Rica og El Salvador var lenge de eneste land som hadde ambassadene sine i Jerusalem, men flyttet dem til Tel Aviv i 2006 grunnet Jerusalems kontroversielle status.” ifølge http://no.wikipedia.org/wiki/Israel. Angående sikkerhetsgjerde, ”Mot seks stemmer (Israel, USA, Mikronesia, Australia, Palau og Marshalløyene) fordømte FNs hovedforsamling de deler av traseen som bygges på områder okkupert i 1967, og den Internasjonale domstolen i Haag (ICJ) har gitt en rådgivende uttalelse om at barrieren i disse områdene er i strid med folkeretten” ifølge http://no.wikipedia.org/wiki/Israels_barriere_p%C3%A5_Vestbredden. Hvis vi ser på hele medlemsmassen til Statskirken, da er ikke nødvendigvis støtten til Israel like uforbeholden som mange av de mer synlige eller høyrøstete kristne. I tilfelle veldig høy valgdeltakelse til kirkevalget, da kan også å markere standpunkt i konflikten mellom palestinere og Israel gi et høyst usikkert valgresultat.
Hvor stor toleranse skal kirken ha for avvikende holdninger? Enkelte har fokusert på at kirken må stå fast på sin tradisjonelle lære i teologiske spørsmål, men det er også signalisert en viss åpenhet for fornyelse. Cathrine Halstensen og Henny Koppen satser på økumenikk. Egil Morland satser på "Folkekyrkja, der folk og vert haldne saman og ikkje spela ut mot kvarandre". Karl Johan Kirkebø satser på "lav terskel og stor takhøyde". Det kan være motsetninger mellom de som prediker liten toleranse og de som er mer åpen for alternative synspunkter. Noen forsøker å ri begge hestene. Gustav Magne Landro ”meiner at kyrkja må endras i takt med tida, men utan at ein skal endra vår klassiske bibeltru oppfatning”. Kristoffer A. Rolland har uttrykt det "DNK må være åpen og inkluderende kyrkje utan å forlate Bibelens lære, Guds ord". Vel nå er det selvsagt å forvente at kirken i det store og hele har sitt grunnlag i Bibelen, men i og med at det finnes ulike kirkesamfunn, og ulike oppfatninger av hva Bibelens lære er, da kan det på nøytralt grunnlag være vanskelig å si hva som er rett tolkning. Erland A. Fagermoen er kanskje den som har uttrykt minst toleransemonn ved i denne sammenheng å satse på "At kyrkja skal vera ei open kyrkje, der Guds ord vert forkynt klårt og reint" og at "Kyrkja må stå fast på si tradisjonelle lære i teologiske spørsmål".
Det er usikkert hva kandidatene legger i uttalelsene sine. Mens Egil Morland kan oppfattes som liberal, er han i likhet med Kristoffer A. Rolland og Erland A. Fagermoen blitt ført opp som anbefaling, fra de som står bak http://www.foreldrerett.no/. Organisasjonen her forsvarer barnas rett til mor og far og ekteskapet mellom mann og kvinne mot sidestilling med mann, mann og kvinne, kvinne. Bare 7 av de 23 kandidatene til Bjørgvin bispedømme er blitt anbefalt av foreldrerett.no. Skal vi da tro at de øvrige 16 kandidatene støtter ny ekteskapslov og at homofile og lesbiske skal ha rett til adopsjon på lik linje med ekteskap som består av mann og kvinne? Ut fra kandidatenes oppgitte satsingsområder som er gjengitt i Korketorget, er det umulig å trekke slike slutninger. Det går i det hele tatt ikke an å gjøre seg noen formening om hva de øvrige kandidatene mener om stridstemaet fra dette materialet. Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile (ÅK) har iht. http://www.apenkirkegruppe.org/nfindex2.htm anbefalt tre kandidater til Hordaland bispedømmeråd: Cathrine Halstensen, Henny Koppen og Monica Ugulsvik. ÅK har som faktagrunnlag henvist til kirken.no (http://www.kirken.no/bjorgvin/doc/Samla%20presentasjon%20leke%20kandidatar%20inkl%20supplerande%20nominasjon%20pr%20300609.pdf) og til Bevarekteskapet.no (http://www.bevarekteskapet.no/sfiles/1/26/5/file/bjorgvin.pdf). Så langt som jeg har kunnet se der, er det ingen av kandidatene som har oppgitt at de er for vielse av lesbiske og homofile i kirken. Bevarekteskapet.no har basert seg på at kandidatene enten ikke har svart på e-post eller har villet tenke igjennom hvordan de skulle svare og senere har uteblitt. Henny Koppen har tatt konsekvensen av ny ekteskapslov og har ifølge Bevarekteskapet.no opplyst at «Det mest redelege ville vel vere om kyrkja seier frå seg vigselsretten og at vi gjer som i mange andre land, tek imot par for å gi dei kyrkja si velsigning etter at dei har blitt vigde "borgerleg". Ei slik forbønshandling kan vere lik for både einkjønna og tokjønna par.». Monica Ugulsvik "er oppteken av er å få fleire kvinnelege prestar i Bjørgvin bispedøme" ifølge http://www.kirken.no/bjorgvin/doc/Samla%20presentasjon%20leke%20kandidatar%20inkl%20supplerande%20nominasjon%20pr%20300609.pdf, side 31, men hva hun ellers måtte mene om kjønnsnøytral liturgi, er det ingen informasjon om da hun ifølge http://www.bevarekteskapet.no/sfiles/1/26/5/file/bjorgvin.pdf, side 4 er oppgitt ikke å ha svart på e-post fra Nordisk nettverk for ekteskapet (NNFE). Strengt tatt kan ÅK ha foregnet seg mht hva slags støtte de kan forvente seg fra sine anbefalte kandidater, hvis de ikke har andre opplysninger enn hva organisasjonen har publisert i de oppgitte kildene.
Hva slags demokrati som kirken skal bli, er også et åpent spørsmål. Skal den bli et flertallsdiktatur, eller skal den sikte etter at mindretallsgrupperinger skal få en rimelig forholdsmessig representasjon? Skal den søke å gjenspeile alle medlemmenes oppfattninger, eller er den fornøyd med å representere de mest aktive eller mest høyrøstete kirkegjengerne? På hvilken måte skal den respektere sine mindretallsgruppers holdninger og gi aksept for deres behov? Statskirken har medført at vi har fått biskoper og prester med avvikende holdninger i forhold til hva som var antatt å være den mest framtredende holdningene blant kirkens lederskap. Spørsmålet er om fristillingen av kirken vil komme til å medføre større respekt for trosfriheten enn om denne skulle være under statens beskyttelse/myndighetsutøvelse. Utnevnelse av kvinnelig biskop ville kanskje ikke ha skjedd uten at det var statsråden med ansvar for kirken som bestemte. Hvis et slik behov måtte være at lesbiske og homofile skal kunne gifte seg i kirken, skal da andre personer med helt andre behov ha makt til å nekte dem dette?
"Departementet mener at dersom Den norske kirke skal kunne videreføres som en folkekirke som rommer en forsvarlig bredde av ulike teologiske oppfatninger og ulike grader av religiøst engasjement, er det viktig at denne bredden blant annet avspeiles i beslutningsgrunnlaget ved utnevning til geistlige lederstillinger." (se Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om staten og Den norske kirke, (Innst. S. nr. 287 (2007–2008)), 1. Sammendrag, Særlige spørsmål, første avsnitt, tredje punktum)
Hva er forsvarlig bredde og hvor går egentlig grensene for hvor spesielle behov som kan aksepteres før mange i menigheten føler at budskapet blir for utvannet til at de føler seg hjemme der, eller tilsvarende hvor lenge andre vil kunne leve med at deres forståelse ikke blir gitt aksept i kirken? Slike spørsmål vedrører gjerne menneskers dypere tro og derved innerste følelser og oppfatninger. Disse følelsene kan gi seg uttrykk i hvor lojale de måtte være mot den forkynte troslærens bud og befalinger eller gruppens handlingsmønstre. Ikke minst kan dette være avgjørende for de menneskene som måtte være i sårbare situasjoner, og slike situasjoner vil ventelig alle møte en eller flere ganger i livet.
Mennesker i sårbare situasjoner vil kunne ta seg ekstra nær av hvis deres livsførsel, holdninger og legning blir kritisert eller fordømt og de føler seg utstøtt. Disse vil da gjerne ha ekstra behov for støtte og sympati. I deres søken etter aksept fra sine medmennesker vil de kunne være lettere påvirkelig og innta holdninger, standpunkter og gjøre handlinger for å tekkes andre eller for å oppfylle behovene til de menneskene eller gruppene som har påvirkningskraft på deres følelser. Publikumspsykologi kan også ha en vesentlig innflytelse på folk. Mange vil bli påvirket til å opptre og handle slik som de tror at andre vil forvente av dem. Det er kjent nok at religiøse overbevisninger og overtalelser kan få noen til å gi seg hen til ekstreme handlinger. Rammen for hvordan budskapet blir forkynt kan derfor kreve særlige hensyn for å ivareta god etikk. Det må kreves at de som skal velges til maktposisjoner i trossamfunn må ha dypere og høyverdig etisk forståelse og respekt for hvert enkelt menneskets iboende verdighet jf FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter http://lovdata.no/all/hl-19990521-030.html#map030. Dette er viktig for å kunne bidra til å kunne gi hvert enkelt menneske egnet veiledning, motivasjon, håp, dømmekraft, inspirasjon, tro og kraft til å overkomme livets tunge og vanskelige stunder og utfordringer.
Valg av lederskap i trossamfunn dreier seg i stor grad om makten over menneskers innerste følelser. Det sier seg selv at demokrati i kirken vil kunne bli en stor utfordring der det måtte komme til uttrykk dypere motsetninger som gjelder tro, etikk og lærespørsmål.
Ifølge Bevarekteskapet.no (http://www.bevarekteskapet.no/sfiles/1/26/5/file/bjorgvin.pdf) er det slik at "I Bjørgvin blir tre av sju lekfolk valde direkte av veljarane. Resten skal veljast av dei nyvalde sokneråda i november. Alle veljarar har fem prioriterte røyster." Denne informasjonen er vanskelig tilgjengelig om den er tilstrekkelig klargjort i valgmateriellet for kirkevalget 2009. Hvorfor ikke alle 7 skal velges direkte av medlemmene, når medlemmene gjennom uravstemning skal velge medlemmer til både menighetsråd og bispedømmeråd virker som en merkelig demokratisk ordning. Den vil trolig bidra til å forsterke den tendens som valgene allerede vil få, og kunne føre til at bispedømmerådet får en mindre representativ fordeling for medlemmenes sammensetning enn ellers. Dog kan en slik prosess benyttes til utjevning av fordeling mellom kvinner og menn, og til alders- eller geografisk fordeling hvis regelverket stiller krav om kjønnsfordeling, aldersfordeling eller geografisk fordeling eller at dette er sterkt ønskelig av andre grunner.
Kirkevalget 2009 virker på mange måter ikke godt nok gjennomtenkt. Det er heller ikke blitt opplyst hvordan kandidatene er blitt nominert. Sognerådene skal velge 4 representanter til bispedømmerådene, uten at velgerne blir presentert for noen form for informasjon om hva disse kandidatene står for. Nominasjonsprosessen kan ha derved ha blitt politisert uten at velgerne er blitt opplyst om dette. Slik kan Kristent Samlingsparti, Kristelig folkeparti, Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile eller andre ha dannet sine nettverk for å få nominert sine kandidater. Når ÅK og NNFE/foreldrett.no har gjort sine anbefalinger synlig i ettertid enten selv ved å spørre kandidatene eller å basere seg på motpartens utspørring, da får velgerne en viss grad av relevant informasjon om sine kandidater i forhold til de spørsmålene som er blitt stillet. Slik nyttig informasjon for velgerne mangler fullstendig for kandidatene til menighetsrådet. Ikke alle kandidatene som er på linje med NNFE/foreldrett.no i spørsmålene som er blitt stillet, er blitt anbefalt. Om anbefalingene har en dobbelt agenda eller at de tror de har størst sjanse for å vinne over motpartens utvalgte ved å konsentrere seg om få kandidater skal være uvisst. Hvilket ståsted de kandidatene som ikke er anbefalt, måtte ha, er derfor et spørsmål som kan være viktig. I skjemaet til NNFE er det blitt benyttet fargene gult (For dagens liturgi med ekteskapet for ein mann og ei kvinne), blått (vet ikke/uklar), ferskenorange ( ikke svar) og rødt (For ein ny liturgi som opnar for kjønnsnøytrale ekteskap) benyttet som i prioritert rekkefølge for hvor godt svarene faller i smak hos oppdragsgiver. I og med at dette dreier seg om valg med en politisk baktone, da er veien kort til de politiske fargene som partiene benytter, der den favoriserte fargen gult også er fargen til Kristelig folkeparti, mens rødt som representerer venstresiden i norsk politikk og er den fargen som er valgt til kandidatene som passer dårligst for NNFE. Fargeleggingen kan derved være et en meningsytring hos dem som står bak skjemaet.
Uten at kandidatenes politiske ståsted er blitt opplyst, da kan det bli mer usikkert om valget vil gi en fordeling som blir i samsvar med medlemmenes interesser. Eventuell skjevfordeling kan både føre til konflikt og til tap av legitimitet i forhold til medlemmene og i forhold til prosessen med å skille kirke og stat.
Organisasjonen bak foreldrerett.no har oppgitt å ha brukt nesten 50 000 kroner på annonser for å mobilisere mot at Landsforeningen mot Lesbiske og Homofile og andre skal få valgt inn kandidater som vil kunne være tilbøyelige til å innføre vielse av homofile i kirken. Kampen gjelder i hovedsak Stavanger bispedømmeråd, men anbefalinger for andre bispedømmeråd er også framført. Slik konflikt vil naturligvis kunne virke mobiliserende på begge sider. Mobilisering er nødvendig hvis valget skal få legitimitet som avhenger av valgdeltakelsen. Imidlertid kan for sterk splid mellom større grupperinger føre til at en av disse bryter ut og danner sitt eget kirkesamfunn, eller til at politikerne ganske enkelt finner at demokratiseringsproblemene blir så alvorlige at de avbryter hele prosessen med skille mellom kirke og stat. Det blir derfor spennende å se hvordan Den norske Kirken vil takle slike demokratiutfordringer.
Vurdering av konfliktpotensiale: Vanligvis vil folk være mer tolerante overfor ikke å bli tilkjent rettigheter som de ikke har enn å bli fratatt rettigheter som er blitt tilvent til.
1.
Hvis det er slik at abort synes å være blitt akseptert
av et flertall av kristne kvinner og en betydelig del av sterkt troende kvinner
selv har tatt abort, da kan det medføre vond konflikt om kirken skulle ta opp
harde angrep på disse kvinnene. Med så
sterk motstand det har vært mot abort i kristne miljøer må det ha vært
vanskelige valg for de som gikk så langt som til å ta abort. Sannsynligvis har det også vært tilsvarende
for en del andre som kan ha vurdert abort, men som lot være. Det er ikke sikkert at heller ikke disse vil
være med på å fordømme sine medsøstre.
Sakens natur kan også være slik at noen vil kunne komme til å kreve den
avgjort med hemmelig avstemning på Kirkemøtet, som altså kan medføre at kirken
uten begrunnelse aksepterer selvbestemt abort.
Det er risiko for høy konfliktfaktor her.
2.
Det er uvisst om det at kirken fortsetter ikke å ville vie lesbiske
og homofile, vil ha nok sprengkraft i seg til å skape alvorlige problemer
nå. Utviklingen i samfunnet har
imidlertid vært slik at flere og flere synes å ha akseptert lesbisk og homofilt
partnerskap som helt normalt i samfunnet.
Dette gjenspeiler seg i at det allerede er vedtatt en
kjønnsnøytral ekteskapslov.
Dermed bygges det også opp forventninger om at kirken skal følge
etter og gi sin aksept til dette også i kirken. Selv om de lesbiske og homofile
utgjør et lite mindretall av befolkningen så vil befolkningens voksende aksept
og sympati gjøre at det ikke skal utelukkes at de med tiden vil kunne
mobilisere nok støtte til å få valgt inn nok representanter i bispedømmerådene
til at støttespillerne til slutt får flertall på Kirkemøtet. Underveis er det spørsmål hva slags
toleransegrenser motparten vil ha før en slik konflikt blir et alvorlig
problem. Motparten er blant annet
representert ved webområdet http://www.homofili.com/
for å overbevise homofile om ”å si nei til homofilt samliv”. De som står bak denne er ikke veldig
kompromissvillige, selv om de har signalisert en liten åpning jf http://www.homofili.com/sider/tekst.asp?SIDE=102
” Nettstedets artikler er ment
som innlegg til forsvar for Guds skaperordninger, for Bibelens
seksualetikk, for tilliten til Guds ord, for lydighet mot hans
bud, og for menneskers rett til å tro og leve ifølge sin samvittighet.
Hensikten er altså ikke å kjempe mot homofile eller fordømme dem. Vi som
står bak nettsiden ønsker dem tvert imot alt vel.
I en tid preget av relativisme og individualisme ville det enkleste være å si
at homofilt samliv er helt greit. Men det kan vi ikke. For oss ville det være
et svik mot vår Herre og Mester, for 'en skal lyde Gud mer enn mennesker' (Apgj
5,29). Vi er bundet i vår samvittighet til Gud og hans ord. Dersom noen
overbeviser oss om at vi tar feil, er vi åpne for å endre standpunkt.”
Dessuten, selv om det ifølge http://www.homofili.com/sider/tekst.asp?SIDE=126 kan være” en grov overforenkling å legge ansvaret for selvmord blant homofile på bibelsk teologi og etikk.” så anslås det ”at det er omtrent dobbelt så vanlig blant homofil ungdom å gjennomføre selvmordsforsøk som det er blant annen ungdom.” Likevel , etter å ha konstatert hvor sårbar de homofile er, så synes dette ikke å være nok for å gi lesbiske og homofile kirkelig aksept for at de skal kunne leve sitt liv slik de ønsker. Denne konflikten kan bli hard, hvis slik oppfatning har godt feste blant mange av medlemmene i Den norske kirken.
ÅK har forsvarskrift er tilgjengelig på http://www.apenkirkegruppe.org/. Se
for eksempel Ingunn Løkstad Salvesen brev av februar 2005 til Lærenemda i Den
Norske Kirke.
Når begge siders synspunkter og standpunkter er kjent, da kan hver enkelt danne seg en mening om hva som burde være en rettferdig tolkning av guds ord jf hva rettferdighet faktisk betyr http://en.wikipedia.org/wiki/Justice. Her kan det vurderes om tolkningen er rasjonell/fornuftig om den er etisk og moralsk forkastelig eller akseptabel. I den sammenheng kan det vurderes om lesbisk og homofil praksis er skadelig på noen måte enten for seg selv eller for andre, og motsatt om det er skadelig ikke å akseptere denne praksisen. For det siste må nødvendigvis selvmordsforsøksfrekvensen og hva som måtte være årsakene til dette vurderes. Ellers kan det stilles spørsmål til om en lesbisk eller homofil legning er noe som er skapt av gud, og om dette i så fall medfører at det kan anses å være etablert en naturlig lov som medfører en rett for disse til å leve ut sin legning. I den sammenheng vil også fairness måtte vurderes, om det er rimelig å forvente og kreve at disse skal leve i tråd med ”klassisk bibelsk seksualetikk” og ”si nei til homofilt samliv” og om det er sannsynlig at dette vil kunne gi dem et lykkelig liv, eller om dette vil være en urimelig belastning både for den det gjelder og for en eventuell partner som da måtte godta et samliv med som ikke ville ha naturlig seksuell tiltrekning med vedkommende. Det er også spørsmål om dette skal være deres egen frie og utvungne vurdering, eller om de også skal utsettes for at kirken legger påtrykk ved at lesbisk og homofil praksis vil medføre at de blir utestengt fra vigslete stillinger i Den norske Kirken, og at slikt partnerskap hverken vi bli gjenstand for vielse eller velsignelse i kirken. Disse hensyn må vurderes opp mot hva som anses å være guds ord slik de måtte være nedtegnet i Bibelen. Her må kildekvaliteten også vurderes, om oversettelsen er korrekt, dvs riktig språklig tolket, hvem som har avgitt vitnesbyrdet, når det ble avgitt, hvilken sammenheng det ble gitt i, og beslutningen som ligger til grunn for at gjengivelsen skal anses å være guds ord, samt sammenligning med hvor strengt eller hvordan Bibelens ordlyd måtte tolkes for andre deler av den. Samlet må det også vurderes om tolkningen er for streng slik at den virker urettferdig eller ikke passer til problemet slik at tolkningen må justeres, jf http://en.wiktionary.org/wiki/Equity. Begge parter har gjort seg vurderinger som kan ses i sammenheng med en slik tolkningsanalyse. Den juridiske innfallsvinkelen kan være en rettesnor, men enhver kan gjøre seg opp sin egen vurdering av dette og stridspørsmålet. I tillegg bør den enkelte også ta stilling til hva slags rett eller myndighet denne måtte ha til å dømme og tilta seg makt ved å la sin egen dom over andre menneskers tro og livsførsel i denne sammenheng få konsekvenser for hvordan de skal behandles i kirken og ellers.
Hvis ingen av partene er villige
til å la seg overbevise, slik situasjonen ligger an til nå, da peker konflikten
i retning av deling av kirken hvis de lesbiske og homofile får nok støtte, med
mindre en overordnet myndighet bestemmer at begge parter skal gis spillerom for
sin ønskete praksis i kirken, dvs at kirken blir mer en paraplyorganisasjon enn
et sted for ”den rene og klare lære”.
3. Hvis kirken skulle finne ut at den ikke vil ha kvinnelige prester, der det allerede finnes en hel del, da er det fare for at en hel del vil protestere kraftig. De som motsetter seg kvinnelige prester kan henvise til 1.Kor 14,33 flg.:
”Som i alle de helliges menigheter 34 skal kvinnene tie når menigheten samles.
Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven
sier. 35 Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For
det er en skam for en kvinne å tale i menigheten. 36 Var det kanskje fra dere
Guds ord gikk ut? Er det bare til dere ordet er kommet? 37 Hvis noen mener seg
å være profet eller ha åndsgaver, så skal han vite at det jeg skriver, er et
Herrens bud. 38 Den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt.”
Holdningen her representerer en tolkning av 1.Mos 3,16 der det står om kvinnens mann at ”han skal råde over deg”. Teksten har også sammenheng med Tit 2,3 flg der iht ”den sunne lære”:
”skal eldre kvinner oppføre seg slik det sømmer seg for de hellige. De skal ikke fare med sladder eller være avhengige av mye vin, men være gode eksempler, 4 så de kan lære de unge kvinnene å elske mann og barn, 5 leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet.”
I samme teksten står det videre står det
”9 Slavene skal du formane til å underordne seg herrene sine i alt. De skal rette seg etter dem og ikke si imot. 10 De skal ikke stikke noe til seg, men alltid vise ekte troskap, så de i ett og alt kan være til pryd for Guds, vår frelsers lære.”
Nå er slaveri forbudt etter Den Europeiske Menneskerettskonvensjonens art. 4 som også er norsk lov. De som sverger til bokstavtro bibeltolkning vil for vers 9 og 10 vil altså både være i konflikt med loven og den oppfatning hva som er etablert som en grunnleggende menneskerett i hele den frie verden. En del andre vil nok mene at slike tekster må iblant tolkes etter tiden de ble skrevet i. Pauli ord om kvinnene som underordnet mannen og at hun ”skal tie når menigheten samles” er likevel så kategorisk på at dette er herrens bud at en del vil nok ha problemer med å avvise teksten. Det foregår fortsatt diskusjoner om temaet. Se for eksempel http://www.kristenblogg.no/?p=529 fra 2007, som har en inngående diskusjon med referanse til en tekst fra http://www.frihet.no/ med mange bibelreferanser. I tilfelle at de som mener at kvinner fortsatt skal ”tie når menigheten samles” måtte få fullt gjennomslag for sine standpunkter i kirkens maktorganer, da vil ventelig ingen kvinner heller kunne få plass i bispedømmerådet eller på Kirkemøtet. Strengt tatt kan det argumenteres for at kvinner da heller ikke bør ha stemmerett ved kirkevalget. Det er ikke selvsagt at politikerne vil være fornøyde med et slikt resultat av en demokratiseringsprosess. Resultatet av prosessen om konfliktspørsmålet her kan føre til at kirken enten blir delt eller at politikerne avblåser fristillingen av Den norske Kirken.
Fra teksten fra http://www.frihet.no/ som http://www.kristenblogg.no/?p=529 er spunnet rundt, er det skrevet at det er
”klart og tydelig i Jesu liv at han på ingen måte er bundet av hva samfunnet opplevde som det normale, det aksepterte, det riktige.
Han handlet utfra hva Gud mente var det riktige.”
Noen vil kanskje mene at dette er noe av det viktigste med Jesu liv og eksempel, ganske enkelt å la seg styre ut fra fornuft og samvittighet, selv om dine valg måtte gå på tvers av hva reglene ellers skulle tilsi, og selv om de måtte medføre konflikt med dem du ellers måtte søke støtte fra, eller medføre at du utfordrer utfordre de som har makt, med risiko for fatale konsekvenser. Sammenlign for øvrig med vurderingskriteriene i hva rettferdighet er jf. http://en.wikipedia.org/wiki/Justice. Det kan således være mange innfallsvinkler, unntak, grensetilfeller og om og men og ulike hensyn som medfører at det blir krevende vurderinger i søken etter sannhet og lys. Hvis du derfor er en ekte søkende, da har du nok av utfordringer i denne verden. Kanskje har du også fått innsikt som kan hjelpe deg til å fatte mer kvalifiserte valg både for å finne ut hva slags kirke du vil ha.
Kirkevalget handler mye om hvem som skal bestemme kirkens lære og praksis og derved hvordan medlemmene synes makten over deres tro og mange av deres innerste følelser og respekten til deres individuelle iboende verdighet best blir ivaretatt. Dette vil også gjelde tilsvarende for hvordan de oppfatter at hensynet til deres nærmeste og det miljøet som de har en naturlig tilknytning til har ansvar for eller bryr seg om for å gi seg selv og disse trygghet i hverdagen og for framtiden. Dette hensynet må vurderes opp mot konsekvensene av hvor store holdningsmotsetninger i lærespørsmål og praksis som skal gis spillerom. og om det fortsatt er fordelaktig og ønskelig å beholde den eksisterende medlemsmassen sammen i en kirke.
Kirkevalget 2009 står mellom ulike alternativer:
Enten du velger å gi din stemme til de anbefalte kandidatene, til en av partene som har mobilisert, til en annen god kandidatvelger eller velger til å med til å være sofavelger, da er du i alle tilfeller med på å avgi din stemme både hva gjelder kirkevalgets legitimitet og retning. Uansett valgresultat får kirken sikkert nok utfordringer å behandle til neste gang det skal være kirkevalg. Godt kirkevalg til alle stemmeføre!