Til Bergen kommune
v/Anne-Grete Strøm Erichsen
fra september 1998
Et innspill til den politiske saksbehandling i Bergen kommune
fra
Klaus Knag
16. desember 1998
Du All Verden AS
Damsgårdsgt. 127
5162 Laksevåg
Telefon: 55 94 04 81
Telefon / faks: 55 94 04 81
du@allverden.no
www.allverden.no
Kommentarer til situasjonsbeskrivelsen
Kommentarer til "Proteusrapporten"
Hjerneflukt ("Brain-drain")?
Ulike kulturer
Forholdet til investorer:
Markeds- og salgsapparat
"Prøvekaniner" dvs. samarbeidsbedrifter
Den "farlige" informasjonsutvekslingenHvor bør det offentlige satse?
Offentlige erfaringer med dataprosjekter
Erfaring fra Høyteknologisenteret i Bergen (HIB)
Kontakt og samarbeid mellom ulike miljøer
Samarbeid mellom IT-bedrifterBedrifter som ikke konkurrerer
Bedrifter som konkurrerer
Hva kan gjøres for å få IT-bedriftene til å samarbeide med hverandre?Hvilke miljøer bør det satses på?
Vedr støtteAlternative måter å støtte nystartede bedrifter
Støtte til IT-bedrifterIdésanking hos næringslivet
IT-Bergens kompetansebase
Registrering av pågående aktiviteter
Vedr. oppmerksomhet (motiverende tiltak)Kommentar til "Konsekvenser av IT-Teknologien"
Morgendagens løsninger for gårsdagens behov?
De små miljøenes betydning og posisjon i utviklingen
Rapporten fra Asbjørn Birkeland gir et bra grunnlag for at det på politisk nivå bør vedtas satsing på IT-Bergen. Sammenligningen mellom Bergen og Silicon Valley, som ikke er kommentert i dette dokumentet, gir et bra grunnlag for startpunkt og strategisk retning.
Oppfordring i dette dokumentet er at satsingen også bør kunne sees i sammenheng med nyskapning generelt. Dessuten bør satsingen kunne ha et videre perspektiv enn som et knytningspunkt mellom universitet/høyskole og det etablerte næringslivet, i form av bransjerelaterte IT-sentre. Dette bør imidlertid ikke forsinke prosessen med IT-Bergen.
Dokumentet tar sikte på gi litt innblikk i hvordan situasjonsbildet kan fortone seg sett fra en liten utviklerbedrifts synspunkt. Dessuten inneholder det noen litt mer konkrete forslag om hvordan Bergen kommune bør satse på IT-Bergen.
Med vennlig hilsen
Klaus Knag
Cand. Scient, styreformann/daglig leder i Du All Verden AS
Rapporten fra Asbjørn Birkeland inneholder mye bra og relevant informasjon. Neste steg kunne være å omorganisere informasjonen etter en inndeling i henhold til modellverktøyene for strategisk planlegging fra Lund & Lorentzen 1980 og Porter 1986 (beskrevet i Reve 1992 ). Rapporten inneholder mange momenter som inngår, men modellverktøyet kunne hjelpe til å få fram også andre momenter som kunne forbedre beslutningsgrunnlaget:
Rapporten kunne følges opp med en mer fullstendig "bransjeanalyse" med "konkurranseanalyse" både for konkurransearenaen for IT-bedriftene og for konkurransearenaen for Bergensregionen mot andre geografiske enheter.
I dette perspektiv kunne det være en fordel å se nærmere på hvordan bedriftene/miljøene som evt skal satse, oppfatter sine strategiske rammer dvs. i hovedsak "konkurransearenaen". Slike "eksterne analyser" hjelper til å klarlegge en del av de vanskelighetene bedriftene har hatt og vil møte i markedet ved videre satsing. Dette burde være et naturlig utgangspunkt når Bergen kommune skal legge rammer for å utvikle denne bransjen.
Denne rapporten fra mai 1997 er utarbeidet av Proteus Consulting og er en del av grunnlagsmaterialet for Asbjørn Birkelands rapport. Den fulle tittelen på rapporten er "Bergen en IT-by? Grov kartlegging av IT-miljøet i Bergen". Den inneholder mye interessant, og kan være en kilde til problemstillinger, som kan undersøkes nærmere. Enkelte av punktene kunne være naturlig å se i sammenheng med en analyse etter "Porters diamant". Jeg vil bare berøre noen få punkter.
Vi ser at det er et klart misforhold mellom at
74% av IT-bedriftene samarbeider med andre lokale virksomheter innenfor IT-relaterte områder,
og at
"En del karakteriserte IT-miljøet som om bedriftslederne satt på hver sin topp med nisselua dratt ned over ørene. Få bedrifter tar initiativ og inviterer til samarbeid eller nettverksbygning."
Her burde det kanskje undersøkes nærmere hva bedriftene legger i det å samarbeide, og på hvilket nivå og omfang dette har.
Substitutter og tilbudsbredde er lite berørt i undersøkelsen. Det er ikke sikkert at skillet mellom brukere og IT-bedrifter er helt klart. Web-design utføres eksempelvis i dag både av typiske brukere og typiske IT-bedrifter.
IT-bedriftene behøver ikke å ha et markedsføringsproblem, selv om man hører lite til disse bedriftene i nyhetsbildet. Det kan også være et tegn på at de fleste bedriftene har nok å gjøre, slik at de ikke har behov eller tid til å bruke ressurser på markedsføring gjennom nyhetsmediene. Dette kan tyde på at det er stabile markedsforhold i bransjen:
"Det var relativt mange som mente at alt var generelt bra. Både blant IT-bedriftene og IT-brukerne gikk denne kommentaren igjen"
Dessuten kan det være at andre markedsføringskanaler enn nyhetskanalene kan være mer effektive for disse bedriftene.
Undersøkelsen sier ingenting om hvor lett det er å drive markedsinntrengning i bransjen. Dette spørsmålet er kanskje det aller viktigste for de som vurderer å utvikle nye produkter og tjenester innen IT-sektoren.
Det har blitt sagt at "man må kjenne noen for å få programmeringsoppdrag i Bergen". Det er mulig at den lokale innkjøps-/samarbeidskulturen kan gjøre det vanskelig å starte opp i Bergen.
Andre punkter er i belyst i "Proteusrapporten": Hovedkontorene for mange selskaper ligger i Oslo. Det er sannsynlig at mye av utviklingen foregår i nært samarbeid med hovedkontoret. For Oslo betyr dette høyere aktivitetsnivå, flere interessante jobber, flere muligheter for faglig utveksling, kurs og etterutdanningstilbud.
Rapporten peker på to kulturer: U & H Û Næringsliv
Målet må være å skape en kultur som ligger mellom disse, dvs. en nyskapningskultur: Denne kan evt. deles i en idéskaperkultur og en gründerkultur. Det kan av flere grunner være fornuftig å skille denne fra de to som er nevnt:
Man behøver ikke ha tilhold i et forskermiljø for å drive med idéskapning, og man behøver ikke være plassert i næringslivet for å bli en gründer.
Det er ikke selvsagt at nyutdannete innen IT er klare for å kunne komme med idéer til nye prosjekter for nyskapning. Hvis vi sammenligner med oppfinnermiljøet i Hordaland, finner vi at mange av oppfinnerne ikke er blant de yngste, når de begynner med dette. Ofte hjelper det å ha litt "perspektiv på tingene" før man går i gang med oppfinnelser eller nyskapning.
Selv om en forskerutdannelse gir innsikt en del verktøy for å analysere oppgitte problemstillinger, er det ikke sikkert at dette samtidig gir forskeren god nok fantasi til å finne på andre problemstillinger, som kan danne utgangspunkt for nye produkter og tjenester.
Det kan iblant være nyttigere å satse på folk som ser nisjer i markedet, og med egne idéer og pågangsmot tør å satse egne ressurser på å skape seg sin egen arbeidsplass, enn det er å satse på en forskning, som i hovedsak bidrar til å utvikle den enkelte forskers egen innsikt. Miljøer og enkeltpersoner utenfor "de etablerte kretsene" kan på denne måten også være verd å satse på.
Nye idéer er noe som ofte ikke kommer "rekende på en fjøl". De er gjerne resultat av bevisst eller planmessig søking, prøving og feiling og med holdninger og livsinnstilling for dette formål. I tillegg trenger man gjerne en viss indre driv for at idéene skal bli til noe. Tilsvarende er det med gründeren som skal utvikle virksomhet på grunnlag av idéene.
I tillegg til de to kulturene som er nevnt, vil de som driver med nyskapning også måtte forholde seg til andre to kulturer, som ikke nødvendigvis behøver være en del av de to første:
For å få til et nyskapningsforum i Bergen er det nedsatt en bestående av Jan Otto Evjen (Bergen kommune), Inger Bjerkestrand (Hordaland Idésenter), Arild Ulveseter (Geir A. Ulveseter AS) og Klaus Knag (Du All Verden AS). Sistnevnte er adressat for gruppen. Det mangler ennå litt strategisk klarlegging før tiltaket er klart for iverksetting. Det kunne være naturlig å samordne denne planleggingen med utvikling av IT-Bergen.
Hva skal til for at en investor vil engasjere seg? Hvis investoren kommer til i ettertid, er det ikke sikkert at han vil satse midler før utviklingen er nærmest ferdig, eller når noen er i stand til å legge på bordet en markedsvurdering eller kan dokumentere kjøpsinteresse. Dette tilsvarer nærmest at banken gir deg lån når du kan bevise at du ikke trenger det.
Asbjørn Birkeland peker på at investorene har for liten kunnskap om IT. Imidlertid er ikke IT-kunnskap eller gode IT-kontakter alltid nok. IT-folk har ofte sine favoritter. Deres vurderinger kan komme til å bomme mye. (jf. Rolf Skår i Norsk Data, som for sent oppdaget PCens seiersmarsj!)
Et IT-kurs for investorer kan eventuelt hjelpe på investeringslysten. Relevant investeringsinformasjon er opplysninger om trender, risiko og suksessmuligheter. I tillegg trenger investor å vite noe om hvordan man bør vurdere IT-prosjekter, i den grad disse metodene skiller seg fra vurdering av andre prosjekter.
Det forekommer også kurstilbud i markedet om hvordan IT-utviklere bør presentere prosjektene sine for investorer.
Det kan være naturlig å skille utviklermiljøet noe fra salgs- og markedsapparatet. Å ha utviklet et produkt eller en tjeneste, er ingen garanti for at andre klarer å forstå hva det er, og finner fram til det gjennom informasjonsjungelen, som bare vokser og vokser. Her kan man trenge hjelp av folk med kompetanse på strategisk planlegging og senere salg og markedsføring. Det er ikke sikkert at utviklerne har denne kompetansen fra før. Hvis utviklerne skal utvikle denne kompetansen, må de gjerne bruke mye ressurser til dette, i stedet for å benytte tiden til det de er best til. Med sparsomme kapitalressurser har nyskaperne ofte små valgmuligheter. De må strekke ressursene lengre ved mer egeninnsats.
For noen kan det være aktuelt å opprette egne selskap til salg og markedsføring av produktene. Løsningen kan være fordelaktig, fordi utviklerne kan beholde sin selvstendige rolle. Samtidig er det lettere å samarbeide med investorer og andre, som kan inviteres til å være med i det nye selskapet. Slike salgs og markedsføringsselskaper kan evt. betjene flere utviklingsselskaper.
Noen må vanligvis danne en referansebase for å få solgt nye løsninger. Alternativet til å dette er utviklingsoppdrag, eller selskaper som har større ressurser til prøving og feiling internt, og som har tilstrekkelige kunnskaper på de fagområdene der løsningene skal anvendes.
I noen tilfeller kan det være interessant for IT-bedriftene å tilby samarbeidsbedriftene å delta med aksjekapital i IT-bedriftene eller andre former for samarbeid.
Det kan innebære risiko å satse på halvferdige produkter. Det kan imidlertid være lønnsomt å investere og eksperimentere med mindre løsninger eller del-løsninger i stedet for å satse på gigantprosjekter. Overskridelser på dataprosjekter har vært omtalt flere ganger også i det siste. Det synes som om "Tress 90" ikke er noe enkeltstående eksempel i denne sammenheng.
Oppdeling av større satsinger vil også kunne gi rom for mindre utviklingsselskaper, som i utgangspunktet trenger både å være mer kreative, prismessig gunstigere og kunne levere høyere service enn større etablerte selskaper.
Hvordan man kan ta vare på idébeskyttelse under utviklingen er viktig. Nødvendig hemmelighold kan sperre for betydningsfull erfaringsutveksling, men det kan i mange sammenhenger være helt nødvendig.
Mindre bedrifter er mer sårbare enn andre. Dette skyldes både at disse bedriftene ofte har mindre ressurser slik at de må gjerne presentere konseptene for noen. De trenger å få reaksjoner på i hvilken grad konseptene har livets rett, gjerne ved markedsundersøkelse for å finne fram til aktuelle kjøpere eller for å skaffe seg andre ressurser via investorer.
Det offentlige har sløst store summer på dataprosjekter. Det er naturlig å være litt våken når man behandler bevilgninger til slike anledninger. Følgende artikkel fra Dagens Næringsliv 24. oktober 1997 som en kommentar til "Prosjekt mot datatabber", kan illustrere situasjonen:
"En ny datatabbe?
"Nå skal kvaliteten i IT bransjen heves ved hjelp av et forskningsprosjekt til 100 millioner kroner.", heter det i en artikkel i DN 21 oktober. Er dette et nytt luftslott for å finne fram til kunnskap som allerede er kjent?
Den norske stat har de siste fem årene pådratt seg datatabber for 2,5 milliarder kroner. De besluttende myndigheter har altså bevilget penger til prosjekter de hadde for liten kunnskap om. Gode selgere og pådrivere har vært flinke til å få bevilgninger til gigantprosjekter. Når beslutninger fattes er ikke alle like interessert i konsekvensene av dem. Til det er lysten til å komme videre for stor. Resultatene kjenner vi.
Problemene med større prosjekter er ikke bare knyttet til databransjen. Andre offentlige prosjekter har fått sterkere fokus i media. Overskridelser av budsjetter og andre uante konsekvenser er blitt nokså vanlig, spesielt ved større byggeprosjekter.
De som i første rekke må forskes på og skoleres er politikere og andre som lar seg drive med til disse bevilgningene. Jeg tror ikke at en 100 millioners rapport vil foreskrive en god kur mot dumskap, når størrelsen på dette prosjektet i seg selv virker meningsløs.
Klaus Knag
Programvareutvikler
og daglig leder
Du All Verden AS"
Bergen kommune har tidligere brukt ressurser for å realisere HIB. Dette var tilholdsstedet for det tidligere forskningssenteret IBM Bergen Scientific Centre (senere IBM Bergen Environmental Sciences & Solutions Centre). Erfaring fra IBMs tidligere forskningssenter var at det var en del kontakt med ulike institutter på universitetet. Kontakt med andre IT-bedrifter på bygget var minimal eller fraværende. Det var langt større kontakt med utlandet enn med IT-bedrifter i lokalområdet. IBM hadde sikkerhetsbestemmelser for hva man kunne snakke om til andre. Det er usikkert hvor mye dette i seg selv begrenset kontakten. IBM hadde egen kantine. Miljøet var spennende og stort nok til at behovet for daglig kontakt med andre var ikke spesielt stort. Bedriftene i datablokken skulle i utgangspunktet ha fellesnevneren data. Ellers er det usikkert hvor mye man visste hva de andre drev med.
Leiekostnadene på HIB var høye, slik at inntrykket var at det var vanskelig å få inn leietakere. Etter hvert kom det også inn leietakere som ikke var typiske databedrifter.
Investering i bygg med teknologiløsninger nytter lite hvis nyskaperne må betale dyrt for dem. Det er en fare for at man i slike tilfeller finansierer administrasjon og byggherrer i stedet for å få til nyskapning. Da er det bedre å støtte nyskaperne der de er. I internettverden kan dette fungere.
I kontakten mellom IT-virksomheter og IT-utdanningsinstitusjoner, vil bedriftene i stor grad kunne dra nytte av fornyelse fra utdanningsinstitusjonene. Etablerte IT-bedrifter vil trolig ha en del virksomhet basert på tidligere utviklete systemer, men de kan også ha spisskompetanse på spesialsystemer, der universitetene i stedet er opptatt av generelle prinsipper. Universitetene kan tillate seg å eksperimentere med det siste nye innen faget.
I alle fall vil universitetene ha det som en viktig oppgave å holde seg orientert om den utvikling som skjer innenfor de ulike fagområdene. Dette er også en del av grunnlaget når de skal planlegge undervisningen for fagutdanningen til de skal ut i næringslivet et par år fram i tid.
Det er først og fremst i brytningen mellom ulike fagmiljøer at den mest kreative utviklingen skjer. For å få til utvikling er det er spørsmål om hvordan man organiserer kontakten mellom IT-utviklere og andre fagmiljøer.
Næringslivet kommer gjerne først inn når det er snakk om kommersialisering av produktene eller tjenestene, utviklingsoppdrag for næringslivet eller når det gjelder næringslivets fagmiljøer.
Et eksempel på en uheldig organisering er hentet fra artikkelen "Min skute er lastet med privilegier" fra Dagens Næringsliv 7.des. 1998 vedr. Sintef:
"Sintef har utviklet seg til å bli som en hvilken som helst kommersiell bedrift, men som med skattefritak og andre statelige bidrag går inn i direkte konkurranse med det private næringslivet."
"En del av Trondheims mindre it- og teknologibedrifter møter til tider forskningskolossen som konkurrent. Noen av disse leier lokaler til mellom drøyt 900 og 1000 kroner kvadratmeteren i Sintefs "bedriftskuvøse" Telnologistallen." (Det oppgis i artikkelen at Sintef betaler 407 kroner kvadratmeteren, selv om det er litt "om og men" om dette)
Et eksempel på god kontakt: Tidlig på 1980-tallet var det nære kontakter mellom Christian Michelsens Institutt og Institutt for Informatikk (UIB). Dette medførte noe faglig utveksling med seminarer på universitetet. Midt under et seminar, som for øvrig var utlyst med oppslag på universitetet, ble det opplyst:
"Dette er konfidensielt. Det er ikke lov å ta notater."
Hvis IT-bedriftene kan ha et nettverk der de kan få faglige reaksjoner fra kolleger, uten å risikere uheldige lekkasjer til mulige konkurrenter, da har vi oppnådd god kontakt i miljøet.
I databransjen i motsetning til for eksempel i byggebransjen, vil løsninger som er bygget opp, kunne kopieres direkte, uten at man trenger å bygge opp systemene på nytt Dette gjelder såfremt man har rettighetene til programkoden. Dette gjør at det er litt andre hensyn å ta innenfor databransjen.
Selv innenfor større bedrifter er det ikke alltid man deler ressurser med andre avdelinger eller grupper. Dette kan ha med informasjonssikkerhet å gjøre, eller det kan være et utrykk for de ulike avdelingenes / gruppenes selvstendighet eller selvstendighetstrang. Det kan også være en fornuftig politikk hvis man planlegger for å skille ut deler av organisasjonen som egen virksomhet.
På godt organiserte prosjekter kan utviklere dele kildekode uten at de har tid til å sette seg inn i hva andre utvikler. Når noen har bruk for rutiner fra andre er det ofte raskere å spørre den som har utviklet koden enn å lese og sette seg inn i den og dokumentasjonen til den.
Det kan være nyttig å diskutere hvilke premisser som må legges til grunn for at et samarbeid mellom ulike IT-bedrifter skal være fordelaktig og fruktbart.
Generelle bransjefremmede tiltak som lokal konferanser, messer, bransjeforeninger eller felles framstøt i forhold til myndighetene og allmennheten, kan bedriftene ha lettere for å samarbeide om. Det som derfor er viktigst å få klarlagt, er hvilke muligheter og betenkeligheter IT-bedriftene vil kunne se i forhold til samarbeid med andre bedrifter i samme bransje.
Dette er beste grunnlaget for samarbeid. Bedriftene arbeider mot nisjer som er ulike, eller de utvikler programpakker som har forskjellig bruksområde. Da kan de likevel trolig benytte enkelte deler av de har utviklet til felles bruk. I tillegg kan de kanskje dele ressurser på en tettere måte enn ellers.
Ved å forene ressurser kan man sette sammen et bredere spektrum av tilbud.
I gode tider, der det er mer enn nok av arbeid, kan de konkurrerende bedriftene lettere samarbeide. Spesielt gjelder dette der bedriftene utvikler løsninger på oppdrag for bedrifter og der de hovedsakelig arbeider med utgangspunkt standardverktøy i stedet for bruk av egenutviklet kildekode.
Bedriftene kan utvikle "standardmoduler" som flere kan benytte.
Bedriftene kan jevne ut arbeidspresset ved å kjøpe arbeidskraft hos hverandre. På denne måten kan de ta større oppdrag, eller redusere behovet for overtid eller midlertidig ansatte.
Det viktigste punktet er at det oppnås personkontakter mellom ulike virksomheter. Folk må bli kjent med hverandre, og de må gis anledning til "å føle hverandre på tennene" i mer uformelle omgivelser. Enten Bergen kommune satser bredt, eller på såkalte "kunnskapssentre" må det være et program, en interessevekker, som samler IT-bedriftene. Det må forventes at de organisasjonene som blir begunstiget med støtte, følger opp programmet.
I noen grad kan det etableres enheter som har et overordnet ansvar for å søke å koordinere aktivitetene hos bedriftene. Hvis disse gis tilgang til sensitiv informasjon om bedriftenes planer og ressursbehov, kan de eventuelt bidra til å formidle kontakt med mulige samarbeidspartnere. Disse enhetene bør være uavhengig av IT-bedriftene. Samtidig vil oppgaven kreve høy grad av tillit og "fingerspitzgefühl".
For å forebygge samarbeidskonflikter, kan det være en fordel med juridisk assistanse eller gode standardformularer som kan hjelpe bedriftene til å få samarbeidet inn i ordnete former, og lette prosessen med å få etablert samarbeid. Formålstjenlige avtaler vil også kunne gi bedriftene bedre samarbeidserfaringer, som igjen vil kunne påvirke samarbeidsklimaet totalt sett.
Rapporten nevner så vidt ordet "kuvøse". Det kunne også være mulig å etablere kontaktordninger med universitetet, som kan sammenlignes med hovedfagsveiledning. Dette kunne gi universitetet mer næringslivs- og markedsinnsikt og kontakt. Samtidig kunne det faglig styrke bedriftene. Den nære kontakten ville også kunne gjøre det lettere å finne fram til hovedfags- og doktoroppgaver, som kunne utføres hos bedriftene. I tillegg vil kontakten med forskningsmiljøene gjøre det lettere for bedriftene å komme med på større forskningsprosjekter eller få forskningsmidler til egne prosjekter. I denne sammenheng kan samarbeid mellom ulike organisasjoner være en meget aktuell problemstilling. Det kunne også være mulig å legge føringer på tildelingen av forskningsmidler, slik at en del av bevilgningene avgrenses til prosjekter der både IT-bedrifter og foskningsinstitusjoner deltar. Kontaktordningene som er forslått i dette avsnittet, kan også sees i sammenheng med enheter som har et overordnet ansvar for å søke å koordinere aktivitetene.
Man bør være skeptisk til å satse på bestemte fagmiljøer, selv om enkelte av dem er mer synlige. Markedet er så mangfoldig, at ingen vil kunne ha den hele og fulle oversikt over det. Hvor det er mest fornuftig å satse, er ofte et spørsmål om kunnskap om nisjemuligheter i markedet. Dette krever en inngående markedskunnskap som politikerne ikke rår over. Fornuftig satsing krever grunnleggende strategisk planlegging i forhold til den enkeltes ressurser, muligheter og holdninger.
Politiske fokuseringer på enkelte bransjer som er mer synlige, kan overse livskraftige muligheter i andre bransjer:
"Proteusrapporten" fokuserte eksempelvis på at IT-miljøet i Bergen var lite synlig med overskriften: "Ukjent miljø"
Hvis man skulle følge konklusjonen om å satse på sterkt synlige miljøer, vil det derfor virke ufornuftig å satse på IT-næringen i Bergen. Dette illustrerer at det kan finnes miljøer, ressurspersoner eller ressursgrupper, som ikke er spesielt synlige for allmennheten. Likevel kan disse komme til å danne kimen til en viktig utvikling, hvis de rette personene kommer sammen. Det offentlige bør medvirke til å skape et miljø og et klima, der kontakt kan knyttes, vokse og gro uavhengig av bransje.
Det er likevel et poeng at de fleste bransjer blir stadig mer IT-avhengige, slik at det kan utvikles IT-løsninger for de fleste av disse.
I den senere tid har det vært praktisk talt umulig å få etablererstøtte i Bergen. Dette skyldes betydelige nedskjæringer i bevilgningene til etablererstipend. Grupper utenfor Bergen har vært prioritert. Problemet er at etablererstøtte har vært oppfattet som et arbeidsmarkedstiltak, i stedet for en kilde til fornying og utvikling av næringslivet.
I dagens situasjon hvor Norges avhengighet til oljenæringen skaper problemer for valuta og rentenivået, blir det tydelig hvor viktig det er å utvikle alternative næringer. I framtiden vil oljeinntektene gå ned. Behovet for å utvikle konkurransedyktige alternativ vil forsterke seg. I dette perspektiv, kan det være en god løsning å støtte opp om ulike eksperimenter med nye oppfinnelser, nye produkter og tjenester som grunnlag for nye virksomheter.
Forslag om støtte til nyskapning (pkt. 12 i forslag til tiltak) virker derfor svært fornuftig:
"Bergen Kommune og Fylkeskommunene utvider sine aktiviteter betydelig innen oppstart og gründerstøtte."
Jeg har tatt spørsmål om etablererstøtte opp med Lars Sponheim (V), Karl Glad (NHO) og Torbjørn Jagland (Ap). Når flere av oss fremmer synspunkter i denne retning uavhengig av hverandre, gir det håp om at slike tiltak også vil få sterkere politisk gjennomslag på høyere nivå.
Å søke om etablererstøtte er ikke nødvendigvis noen god finansieringsløsning. Sjansene for å få støtte er liten, og tilskuddsbeløpene lave. Finansiering av forberedelsene før søknad kan en ikke regne med å få støtte for. Det er også lett å feilberegne den tiden det tar før virksomheten er etablert.
Nyskapende eller nystartede bedrifter som trenger finansiering til utvikling, vil trolig forsøke å selge andre tjenester for å finansiere sine utviklingsprosjekter. I noen tilfeller kan dette være tjenester man hjelper kundene med, som et tillegg til andre tjenester, eller fordi man tilfeldigvis blir rådspurt. Enkelte kan også tilby tjenester på helt andre områder enn bedriftens kjerneområde. Eksempelvis:
En nabobedrift reparerer gjerder for å finansiere en internasjonal patentsøknad og for å finansiere tilpasning, produksjon og markedsføring av produktet.
Andre har tatt seg bijobber ved siden av firmaet.
For eget vedkommende har vi fagutdannelse og profesjonell erfaring også på områder som ligger utenfor vårt forretningsområde, og som vi normalt derfor ikke annonserer. Vi har utført tjenester som statistikkfaglige vurderinger, systematisering av innhold i tekstdokumenter, tekstbehandlingsoppdrag, utforming av reklame, som et tillegg til web-design og programmeringstjenester.
Det offentlige og næringslivet for øvrig kan bidra med å tilby oppdrag eller kjøpe tjenester fra utviklingsbedriftene, selv om disse tjenestene ligger utenfor bedriftenes spisskompetanse.
Dette kan nærmest tilsvare det idrettslagene gjør når de jobber dugnad for å finansiere idrettsaktivitetene. Det vil trolig virke rart om nystarterbedriftene skulle markedsføre seg ved å tilby at de tar strøjobber av alle slag. Det kan være at en del av nystarterbedriftene likevel ville takke ja til å ta imot en ekstrajobb i "ny og ne" som leilighetsjobb, dersom tilbudet ble fornuftig organisert.
For dagens IT-bedrifter er god tilgang til Internett å anse som en klar fordel. Løsningen med "IT-bygg" kan være en hjelp. Imidlertid vil IT-bedriftene i dag kjøpe disse tjenestene av andre, eller kanskje de også leverer slike tjenester selv. Det kan stilles spørsmål til om det er bedre å gi IT-bedriftene støtte, slik at de kan kjøpe disse tjenestene lokalt, i stedet for å investere kostbare "IT-bygg".
Det har vært rykter om at det vil komme tilbud om gratis eller svært rimelig husleie på IT-Fornebu til nystartete IT-bedrifter. Det kan eventuelt være en rimeligere investering å gi støtte til husleie, i tillegg til andre bidrag. Det kan være tidkrevende å utvikle nye IT-løsninger, og innarbeide seg i markedet. Risikoen for disse IT-prosjekter er høy. I Silicon Valley blir bare kanskje ca. 10% av nyetableringene vellykket. Hvis Silicon Valley skal være et forbilde, blir det nokså klart at tiltak, som kan bidra til å redusere tapsrisikoen, kan bety mye.
Støtte evt. samordning av markedsføringstiltak er delvis vurdert under "Markeds- og salgsapparat".
Oppfinnerforeningen i Hordaland har tilsvarende forsøkt å markedsføre et tilbud til næringslivet om oppfinnelse på bestilling.
Hvis næringslivet samler sine behov i en ressursbase, da kan utviklere gis tilgang til å hente ut oppdrag eller skaffe seg analysegrunnlag for utvikling av nye løsninger. Dette reiser nye spørsmål:
Hvordan skal næringslivets behov sankes inn og systematiseres?
Skal dette være ren kontaktformidling eller en systematisk behovsregistrering? Kontaktformidling er minst ressurskrevende, og man slipper problemer i forhold til hvordan registreringen og formidlingen av opplysningene foregår.
Det er også mulig å benytte forskningsressurser for å kartlegge mulige prosjekter også i miljøer som kanskje ikke har kompetanse og ressurser til å foreslå disse på egenhånd.
Hvordan skal utviklere gis tilgang til næringslivets database med behovsoversikter?
Her er det spørsmål om det skal gis åpen tilgang til alt, eller man skal satse på eksklusiv utvelgelse av utviklermiljøer? Hvis man slipper alle til, er en fare for at man kan få utviklet en stor mengde med lavkvalitetsløsninger. Flere utkast kan gi bedre sluttresultat, hvis man har råd til konkurrerende utvikling av spesialløsninger. Konkurranser kan være en interessant mulighet i noen sammenhenger.
Hvordan håndteres graderte opplysninger i denne sammenheng?
Dette må eventuelt avklares nærmere.
Hvis utviklerkompetanse samles i en database for næringslivet, kan næringslivet skaffe seg de rette kontaktene fra denne basen. Hvordan informasjonen kategoriseres, avgjør hvor nyttig den vil være. Vi må kunne forvente langt mer av et slikt system enn for eksempel "gule sider", Kompass eller eksisterende søkebaser på Internett.
Dette kan være et både og. I noen sammenhenger kan en slik registrering være en del av markedsføringen. Det er likevel ikke sikkert at alle ønsker at deres aktiviteter skal registreres. Forretningsmessige hensyn vil ofte avgjøre når og om disse opplysningene skal kunngjøres, eller spres opplysninger om.
Prisutdeling kan være et spill for galleriet, hvis prisene gis til prosjekter som allerede har slått gjennom. Premiering bør i tilfelle gis til prosjekter på utviklingsstadiet, som trenger ressurser og oppmuntring for å få gjort dem ferdige, eller for å få produktene og tjenestene ut på markedet. Den suksessen som ligger i å få noe til, den skapende utviklingen, og gleden av å slå igjennom, er som regel gevinst god nok. Det er de som ikke har nådd så langt, som trenger motiverende tiltak.
Høye premier kan naturligvis være en motivasjon. Her spørs det om man deler oppfatning av hva som menes med "betydelig beløp". Høye premier kan imidlertid føre til en kniving som betyr mer hemmelighold og mindre kontakt under utviklingen, i stedet for mer samarbeid, informasjonsutveksling og samhold utad.
Det kan være at miljøet i IT-Bergen er for lite til
at det egner seg for prisutdelinger. Hverken
"Proteusrapporten" eller Asbjørn Birkelands rapport
gir informasjon om i hvilken grad strukturen i bransjen
egner seg for dette.
Det er også usikkert hvor enkelt det vil være å sammenligne
mellom det som utvikles. De etablerte selskapene har gjerne sine ulike
spesialiteter som de forbedrer. Mye av utviklingen kan være spesialløsninger
for kunder, påbygninger eller modernisering av hva
man allerede har. Utviklingen kan i større eller mindre grad
være basert på komponenter utviklet av andre. Avdelinger
av større selskaper utvikler gjerne en del av totalløsningen,
som dermed ikke nødvendigvis har noen ens hjemmeadresse. Samarbeid
over Internett, kan styrke utviklerbedriftene, men kan gjøre
dem mindre egnet for å delta i en lokal konkurranse.
Fra et utviklersynspunkt kan løsninger som ikke er synlige for brukeren være de beste. Sammenlign eksempelvis en autopilot med et stort panel overlesset med funksjonalitet. Hva man foretrekker, kan være avhengig av behovet eller øynene som ser. Det er ikke sikkert at de som skal vurdere dette, gis tilgang til å undersøke den underliggende kvaliteten, som fra et faglig synspunkt kan være den mest interessante. Eksempelvis må en hovedfags- eller doktoroppgave i informatikk være en faglig utfordring, og løsningen blir bedømt etter dette. Det er ikke sikkert at den markedsmessige vurderingen vil være den samme.
"Kjerneteknologien (byggeblokkene) vil bli utviklet og produsert av et fåtall internasjonale selskaper ("intel inside")
- Dette vil ikke foregå i Norge"
Denne antakelsen er i konflikt med pkt. 8. "Globale nettverk". Globaliseringen av kunnskapene medfører at ny kunnskap og teknologi kan utvikles hvor som helst. Produksjonen av teknologien vil bli hel-robotisert, også produksjon av roboter. Industrirobotene vil, som all annen teknologi, bli stadig rimeligere å produsere, slik at de vil kunne bli tilgjengelig for langt flere. Produksjonen av kjerneteknologi vil derfor også kunne foregå hvor som helst.
Hvis fly, og andre tradisjonelle transportmetoder blir konkurransemessig for langsomme, for dyre, eller lagerhold blir for urasjonelt, vil teknologisk informasjon kunne formidles elektronisk over datanettverk. Produksjonen vil kunne foregå lokalt på lisens etter behov.
Internett, eller tilsvarende nettverk vil være overlegent andre distribusjonsformer, slik at når teknologien blir lagt til rette for det, er det mulig at mer av produksjonen vil bli utført lokalt.
Det er mulig at det vil ta noe tid før vi kommer så langt, men det er ingen lovmessighet som tilsier at pkt.9 vil vare.
Overskriften i punktet beskriver tradisjonell tenkning, som for de fleste IT-bedrifter vil være en riktig antakelse. I et henseende er denne overskriften litt i utakt med utviklingen av kunnskapsindustrien. Spørsmålet er om man ønsker å følge strømmen, eller å lede an utviklingen med å se etter nye muligheter.
Problemet med markedsføring av kunnskapsbedriften er å få kunder og andre til å forstå hva man snakker om. Før man kommer så langt har man gjerne utviklet konseptet over lengre tid, for selv å skaffe seg denne forståelsen.
Hvis man spør brukere som ikke er spesialister innen sitt eget fag kombinert med tilsvarende IT-kompetanse, er det høyst sannsynlig at disse vil formidle behov for IT-løsninger, som egner seg for å løse gårsdagens problemer. For å løse fremtidens behov kreves en dypere analyse. Her må man se etter bedre metoder eller nye anvendelser av eksisterende metoder. Det er vanskelig å kunne forutsi markedsbehov for oppfinnelser som ikke er gjort.
Noen utvikler det kundene spør etter. Andre utvikler det kundene burde spurt etter, hvis de hadde hatt kunnskap om det.
Grunnforskning har tilsvarende vært en basis for annen utvikling. Hvis man skal utvikle nye ideer, kan det gjerne være nyttig med eksperimentering, som ikke nødvendigvis er orientert etter spesielle behov i markedet.
Integrerende kunnskaper vil være et av kjernepunktene for å utvikle framtidens IT-løsninger. Dette krever personer med dybdekunnskap innen flere fagområder. Helst skal man kunne være nyskapende innen flere fagområder samtidig. Uten de integrerende kunnskapene vil det være mye vanskeligere å utvikle gode helhetsløsninger, eller biter som passer inn i dem. Gode helhetsløsninger vil bli stadig viktigere, etter hvert som informasjonsmetningen griper om seg.
Ofte er det et lag av svært få personer om gangen som står for den grunnleggende utviklingen. Det er vanligvis ikke mange personer som deler en Nobelpris. "Flere kokker gir mer søl".
Det skal gjerne høy konsentrasjon av kunnskap til, før man er i stand til å lage de virkelig gode løsningene. Små miljøer står på denne måten for mye av nyskapningen. Tilsvarende er oppfinnere ofte selvstendige. Innen kunnskapsindustrien er dette mer sjeldent. Man som regel trenger noen å bryne ideene mot, og det er ofte en omfattende jobb når man skal utvikle noe mer seriøst.
Det er mulig at de små kreative miljøene kan være underavdelinger av større selskaper, men det behøver de ikke å være. Mange skapende menneskene ønsker å være frie og selvstendige. En av grunnene til at universitetsstillinger er attraktive, selv om lønnsnivået kan være lavere enn i privat sektor, er den friheten til selvstendig og faglig utvikling som stillingene gir.
Globaliseringen med Internett gjør at enkeltpersoner kan samarbeide som selvstendige utviklere. på tvers av verdensdeler, eller inngå i arbeidslaget til større selskaper.
Gründere, og i tillegg lokale investorer, kan være sentrale for å få til mindre virksomheter. De større selskapene har som regel kontakter som er gode nok, til at de klarer å skaffe seg midler på egenhånd. De mindre utviklerbedriftene er kanskje mer lokale, eksperimentelle og mer nisjepregete. De kan gi viktige bidrag til utvikling av fremtidens IT-samfunn. Enkelte av de mindre bedriftene vil kunne oppnå suksess og vokse, bli slått sammen med eller bli kjøpt opp, og bli en del av større selskaper. Offentlig satsing på utvikling av IT-Bergen bør derfor ha spesiell oppmerksomhet rundt de mindre utviklerbedriftene.
________________
Se også oppfølgningskommentaren: IT-Bergen visjon vs. HIB og IT-bygg generelt