Medlemsbladet Mål for Norge

Steinar Øksengård, formann Bokmålsforbundet, Bergen
Endelig har nordlendingene fått en modig representant inn i Fylkestinget! Maria Strand Munkhaug har foreslått – og fått vedtatt – at Nordland fylke skal søke om å bli et prøvefylke for frivillig sidemål. Tilsvarende forsøk er tidligere gjennomført i Oslo, men konklusjonen uteble. I årenes løp er det mange kommuner og fylker som har søkt om det samme. De fleste har fått nei fra et nynorskdominert departement. I en tid når kunnskapsnivået i grunnskolen er fallende, er det helt nødvendig å se nærmere på timeplanen, og definere unødvendige fag - f.eks. sidemål – som valgfag. Dette gjelder både grunnskole og videregående skole. Det er for eksempel totalt meningsløst at elever i Nordland skal pugge nynorske gloser, når man trolig aldri får bruk for dem senere. Dessuten går det ut over andre fag, som eleven med stor sikkerhet vil få bruk for. Personlig økonomi burde være en naturlig erstatning for tvunget sidemål.
Etter Bokmålsforbundets mening er språk en personlig sak. Det burde derfor være en selvfølge at elever og deres foreldre fritt kan velge målform i opplæringen, men slik er det ikke. Helt siden 1885 har nynorskvennlige partier på Stortinget bevilget enorme beløp til å fremme nynorsk. I tillegg har de vedtatt lover som kunstig holder liv i en døende målform, samt pålegger elever og offentlig ansatte et betydelig ekstraarbeid. Folkets mening har ikke vært interessant i denne sammenheng.
I forbindelse med det aktuelle vedtaket i Nordland Fylkesting, kan det være interessant å se på nynorskens utvikling. I grunnskolen var denne språkformen på topp i 1943, da den hadde en tilslutning på 34 %. Senere har det gått nedoverbakke, til dagens 11,4 %! Ikke nok med det, nynorsk er i ferd med å bli et Vestlands-fenomen. Utenfor de tre vestlandsfylkene er det nå bare 1,4 % nynorsk i grunnskolen! Og hva er situasjonen i Nordland fylke? Jo, i hele fylket er det totalt 26.409 elever i grunnskolen. Hvor mange av disse har valgt nynorsk? Svar: 1 elev!
Ser vi på hele undervisningsløpet, er situasjonen om mulig enda verre: Vi har allerede nevnt at nynorsk i grunnskolen nå er nede i 11,4 %. Allerede i videregående skole er tallet sunket til 6,5 %. Men det stopper ikke der. På våre 10 universiteter er det kun 2,3 % av studentene som velger nynorsk! Ovenstående - som i sin helhet er basert på offisielle tall - viser at representantene i fylkesstyret er på trygg grunn når de støtter forslaget fra Maria Strand Munkhaug. Det skulle være rimelig klart hva som er fremtidens målform i Nordland fylke – og i kongeriket Norge.

https://www.facebook.com/groups/700013194000122/?multi_permalinks=1438802830121151¬if_id=1730305190626762¬if_t=feedback_reaction_generic&ref=notif

Vi som interesserer oss for norsk skole og hvilke ferdigheter elevene tilegner seg i løpet av en lang skolegang, lurer på hvorfor så mange nordmenn er så usikre i bruk av sitt morsmål. Vi etterlyser derfor politikernes holdning til dette.
En av forklaringene til den slappe holdning til kunnskapsnivået i morsmålet er utvilsomt det faktum at offentlige myndigheter i en årrekke aktivt har motarbeidet språktilegnelse som gjør elevene sikre i muntlig og skriftlig norsk.

Allerede i 1984 røper en rapport - fra det nå nedlagte Grunnskolerådet - en katastrofal nedvurdering av den betydning språkopplæringen har for formell språksikkerhet. Sitat: Det er viktigare å gjera borna merksame på mangfaldet og variasjonane i språket og visa korleis språket endrer seg, enn å øve rett språkbruk.
I Undervisningsdepartementets sensorveiledning 1991 fikk lærerne beskjed om at det ikke skal regnes feil om elevene i sine skriftlige besvarelser bruker talemålsformer som avviker fra skriftspråknormalen. Fra år 2000 er utarbeidelsen av læreplaner og veiledninger overlatt til det nyopprettede Læringssenteret. I senterets sensorveiledning for ungdomsskolen heter det: Det er lang tradisjon i norsk skole med å vurdere rettskrivningsavvik i forhold til elevenes talemål. Denne form for veiledning kan umulig være til gavn for norske skoleelever.

Når elevene forlater skolen uten å mestre sitt eget språk, stiller de svakt i møtet med yrkeslivets krav til skriftlige prestasjoner. Her har myndighetene vedtatt en ordning som bevisst reduserer elevenes kunnskaper i deres viktigste fag: Norsk.

I norsktimene i skolen sløses det utvilsomt bort mye tid til å terpe nynorsk – og elevene, som ikke får tilstrekkelig trening i å lære sitt hovedmål ordentlig, gjøres ekstra usikre ved at de må forholde seg til et virvar av tillatte og forbudte former i et overflødig sidemål. Professor Finn- Erik Vinje skriver i sin bok: Språk 2004. En situasjonsrapport: De språklige normer skal tjene til å sikre mest mulig friksjonsfri kommunikasjon. Standardiseringen er med å gjøre språket hensiktsmessig som kommunikasjons- og kontaktmiddel. Det er liten tvil om at et enhetlig riksspråk er et uunnværlig kulturprodukt.>br>
Skolereformene på 90-tallet medførte at elevene må bruke verdifull skoletid på å lære seg seg et sidemål de ikke er motivert for, og som bidrar stekt til at så mange av dem faller fra før skoleløpet er avsluttet. At et flertall av våre stortingspolitikere tviholder på en urettferdig språkpolitikk og ofrer elevenes soleklare rett til å kunne konsentrere seg om sitt eget språk, vitner om en utrolig mangel på interesse for befolkningens språkbehov.

Derfor ber jeg dere nok en gang om å studere Bokmålsforbundets hjemmesider (www.bokmalsforbundet.no) og FB-grupper, og skaffe dere nødvendig kunnskap om de faktiske forhold.

FrP er etter min mening nede i en bølgedal av konformitet og passivitet. "Til sterk nedsettelse av av skatter, avgifter og OFFENTLIGE INNGREP", er selve grunnlaget for partiets eksistens.
Som pensjonert språklærer er jeg meget skuffet over at partiet unnlater å fremholde sin egen programpost - Valgfritt sidemål i skolen. Her burde også Høyre engasjere seg!
Ved å kjempe for elevenes soleklare rett til å velge bort et forhatt nynorsk sidemål, ville partiet som det eneste på stortinget ta innersvingen på en hærskare av nynorskorganisasjoner, som år etter år ved sin lobbyvirksomhet systematisk melker statskassen for store beløp av skattebetalernes penger.
I stedet velger FrP å sitte med hendene i fanget - tydeligvis livredd for å støte bort et lite antall nynorske velgere. Dermed kan et stortingsflertall fortsette å plage befolkningen i skole, media og offentlig forvaltning med et totalt meningsløst, sidestilt nynorsk skriftspråk.
I en fåfengt bestrebelse for å berge nynorsken, sikrer våre politikere en liten klan av målfolk et godt levebrød og gir blaffen i hvor mye utgifter og skader man påfører det norske samfunn.
Bokmålsforbundets statistikker over nynorskens ubønnhørlige undergang som offisielt skriftspråk - bør snarest leses av tafatte Stortings-politikere - og mane dem til handling.
Lykke til!
Bjørn Kristen Ørbæk, Hamar
Seniormedlem FrP

Nedgangen fortsetter!
Det foreligger nye tall for studentenes valg av nynorsk i norske universiteter.
Gjennomsnittet for våre 10 universiteter er nå nede i 2,3 %. Til sammenligning er det 11,4 % nynorsk i grunnskolen og 6,5 % nynorsk i videregående skole.

I henhold til den nye opplæringsloven – gjeldende fra 1.8.2024 - har du og dine foreldre følgende rettigheter:

RETTIGHET NR 1: SPRÅKAVSTEMNING
Er det bokmålsflertall blant velgerne i kretsen, bør det gjennomføres språkavstemning for å få hele skolen over til bokmålskole. Ved språkavstemning har alle velgere i kretsen stemmerett, det vil si stort sett de samme som har stemmerett ved politiske valg. Språkavstemning skal gjennomføres når bystyre / kommunestyre vedtar det, eller når 25 % av velgerne i kretsen krever det. En språkavstemning er rådgivende for bystyret / kommunestyret, som vedtar språkform for den enkelte skole.

RETTIGHET NR 2: SPRÅKDELING
Når 10 eller flere elever på samme klassetrinn krever det, har de rett til språkdeling. Det vil si at disse elevene har krav på å få opprettet en egen bokmålsgruppe, med bokmål som hovedmål. Språkdeling kan kreves fra 1. til 7. klassetrinn. En slik bokmålsgruppe skal ha all undervisning og alle læremidler*) på bokmål. De 10 elevene som kreves for å få språkdeling, må komme fra samme klassetrinn, men de kan komme fra forskjellige skoler innen samme kommune. Når dette er aktuelt, er det kommunen som bestemmer hvilken skole den nye bokmålsgruppen skal gå på.
Fremgangsmåte ved språkdeling:
2.1 Be skolen om å få elevlister for det / de aktuelle årstrinn (dere har rett til å få slike lister). Er det aktuelt med elever fra flere skoler, kan man kreve elevlister fra de skolene som er aktuelle.
2.2 Ta kontakt med andre foreldre og finn ut hvilke elever som ønsker å gå i bokmålsgruppe.
2.3 Minst 10 navn (på hvert klassetrinn) føres på en liste som leveres til skolen med krav om egen bokmålsgruppe. Liste kan fås fra Bokmålsforbundet.
NB! Skolen er nå pliktig til å opprette bokmålsgruppe(r), og kan ikke argumentere med f.eks. ressursmangel for å unnlate å gjøre dette.
Språkdeling skal opprettholdes så lenge det er 6 elever igjen i gruppen.

RETTIGHET NR 3: LÆREMIDLER *) PÅ BOKMÅL
Bokmålselev på nynorsk skole (1. til 7. årstrinn) kan kreve læremidler *) på bokmål i alle fag.

RETTIGHET NR 4: EGET VALG
Fra og med 8. årstrinn velger eleven selv hovedmål.

*) Utdanningsdirektoratets definisjon av «læremidler»:
Med læremidler mener man alle trykkede, ikke-trykkede og digitale elementer som er utviklet for bruk i opplæringen. Læremidlene kan være enkeltstående eller inngå i en helhet, og dekker alene eller til sammen kompetansemålene i Læreplanverket for Kunnskapsløftet.

Er det spørsmål i forbindelse med ovenstående?
Ta kontakt med
BOKMÅLSFORBUNDET
(www.bokmalsforbundet.no) post@bokmalsforbundet.no
Facebook-gruppe: Bokmålsforbundet
Rev. 2

Gode nyheter til bokmålselever som sliter med nynorske læremidler på nynorsk skole.
Ny opplæringslov trer i kraft 1. august i år. Fra skolestart høsten -24 kan alle fritt velge læremidler (ikke bare lærebøker), bokmål eller nynorsk.
Skolen har plikt til å informere elever og foreldre om hvilke lover og regler som gjelder. Vi kjenner til at i enkelte distrikter forsøker skolen bevisst å holde tilbake informasjon.
Vær obs. på dette, og har du spørsmål, ta kontakt med oss på post@bokmålsforbundet.no

Hvor blir vi av , alle vi som deler Bjørn Kristen Ørbæks tanker om skole? Går vi løs på politikerne på Stortinget og stiller dem til ansvar? Stiller vi opp for barna, og barnebarna våre og KREVER en annen og mer spennende skolehverdag for dem enn den vi slet oss igjennom med UNYTTIGE fag som kristendom, salmesang og sidemål (les: nynorsk)?
Eller sitter vi i sofaen og tvinner tommeltotter og håper at ANDRE bryr seg?
Historie og geografifagene kunne vært laget mye mer spennende med digitale medier enn de gamle, utdaterte kartene vi slet med - men det er kanskje allerede på stell? Og religionsfaget kunne med fordel gått inn i historiefaget - uten å opphøye det til annet enn det det er - eventyrhistorie ".
Hvis det er viktig å kunne noe om konger og dronninger burde skolen engasjere den aller beste til å fortelle om disse, nemlig Are Sende Osen. Han kunne via digital film fortelle om "kongerekka" slik du aldri tidligere har blitt undervist om disse brukelige og ubrukelige menneskene. Ingen gjør det bedre enn han, på en underholdende og lærerik måte, og vi unner vel barna våre de beste lærerne?
Her kunne det også vært laget animert film om de forskjellige hendelsene i historien. Likeledes kunne vi brukt den beste læreren i f.eks. matematikk, og latt hen lage et program for selvstudium av de viktigste elementene i faget - og distribuert det til hele landet, hvor elevene, i eget tempo, kjørte igjennom programmet til de til slutt forsto sammenhengene.- oppnådde følelsen av mestring. Det burde ikke vøre noe som heter lærermangel lenger. Vi må tenke skole på nytt og ta i bruk de digitale løsningene vi har.
Og hva med å kombinere matte med praktiske fag og mengdelære. Tenk dere oppgaven at elevene skulle støpe forbokstaven i sitt eget navn i betong i en form de har snekret selv etter gitte mål og utforming av de forskjellige bokstavene - forskallingen skulle være målsatt, og de fikk beskjed om blandingsforholdet (mengden) og egenvekt på ingrediensene: sand, vann og sement. Deretter skulle de beregne vekten av bokstaven og volumet av den. Tenk så spennende - og tenk så mange elementer og verktøy de måtte forholde seg til, og tenk hvor nyttig lærdom det ville gitt?!
Det er lett å kontakte partier og stortingsrepresentanter - i alle fall tilsynelatende. Alle ligger inne med e-postadresse på Storting.no. Bombarder dem med e-post med krav om å kaste ut Løvebakken Mållag - en femtekolonist og gren av Noregs Mållag, med utspekulert strategi som går ut på å plante en nynorskfanatiker i hvert av partiene på Stortinget. Der rotter de seg sammen tverrpolitisk og hamrer løs på sin eneste oppgave: å gjøre Norge om til Noreg og innføre nynorsk som eneste tillatte offisielle form. Fra den posisjonen stiller de krav til eget parti om stadig mer nynorskbruk. Derfor heter partiene nå: Høyre/Høgre, Fremskrittspartiet/Framstegpartiet, Rødt/Raudt, Kristelig Folkeparti/Kristeleg Folkeparti, Miljøpartiet de grønne/Miljøpartiet dei grøne, og landet Norge/Noreg.
Må vi virkelig finne oss i dette? Skal vi danne et nytt parti som tar for seg det som er viktig for oss mennesker å lære noe om - som bringer oss fremover? Helse og skole er viktige områder, og mattrygghet, økonomi og infrastrukturbygging. La meg komme på et sykehus hvis behovet oppstår, ikke på et sjukehus. La barna begynne på skolen, ikke skulen.
Nei, dette kunne jeg skrevet mye om, men jeg stopper her. Og Bjørn Kristen Ørbæk har viktige argumenter. Tiltredes!

Jeg leste med forskrekkelse i torsdagens utgave av HA om ramponering av Prestrud barneskole. Prestrud ble opprettet i 1975 i et forsøksopplegg, hvor kongstanken var å bryte de enkelte læreres isolasjon i eget klasserom til fordel for samarbeid og det å kunne nyte godt av hverandres unike kapasitet. I siste del av mitt lærervirke i Hamar arbeidet jeg i mange år nettopp ved Prestrud, som ved sitt pedagogiske opplegg gav meg utrolig mange fine opplevelser og forståelse av .pedagogisk nytenkning. Skolen s dyktige rektor den gang var Helge Folstad, som med stor entusiasme administrerte et inspirerende skoleopplegg for så vel elever som lærere. Etter mange år som tysk/musikk- og samfunnsfaglærer ved Børstad ungdomsskole ville jeg prøve noe nytt og søkte jeg meg over til eksperiment-opplegget ved Prestrud. Jeg var simpelthen blitt lei av forgjeves forsøk på å banke tysk grammatikk inn i hodet på forsvarsløse elever i et skolesystem bygget på naiv pedagogisk tro på at alle elever nødvendigvis må lære det samme. Årene ved på Prestrud gav meg sterk tro på at det går an lage en skole, hvor elever og lærere virkelig kan trives i skolehverdagen.
Hva er skjedd i årene fra jeg forlot norsk skole frem til i dag - hvor det daglig strømmer inn rapporter om vantrivsel, mobbing, vold og skoletretthet. Det er våre politikere som har ansvaret for at norsk skole ikke holder mål i dagens virkelighet. En gang forventnings og lærehungrige smårollinger blir i løpet av lang tids skolegang gradvis fratatt sin lærelyst og avspist med dårlig læreplaner. Praktisk-estetiske fag, som stimulerer til kreativ, individuell utvikling er stadig et forsømt kapitel. Første skritt for politikere og skolefolk må være å komme i dialog med elever og foresatte. Ikke bare de tilpasningsdyktige - de såkalt skoleflinke, men alle kategorier elever - unge mennesker, som i dagens teoretiske skole ikke finner seg til rette - simpelthen fordi skolen ikke svarer til dagens krav.. Mange faller fra og sitter igjen med mindreverdighetsfølelse og psykiske problemer.
All læring må bygge på lystprinsippet - skolefagene må ha en mening for elevene. Det må vekkes interesse for fagene, og elevene må kunne være med i diskusjonen om mål og metoder I langt større grad må de kunne velge fag de har utbytte av og slippe å streve med unødvendig ballast.
I stedet for å la elevene gå i dybden av skolens viktigste fag - norsk - for å utvikle evne til å resonere, skyves problemene til side og elevene venner seg tl omtrentligheter i et håpløst sammensurium av lovlige, ulovlige og valgfrie former i hovedmål og sidemål.
Sidestilling av bokmål og nynorsk som offisielle skriftspråk i vårt lille land er intet annet enn lovbestemt forakt for folkevilje og sunn fornuft.
Når elever utagerer slik de gjør, må det letes etter årsaken til problemene. Statistikken taler for seg - stadig færre unge søker seg til læreryrket, trette lærere ønsker seg bort fra skolen - mens dypt bekymrede politikere sitter med hendene i fanget Våre stortingspolitikere må nå stille seg en rekke selvransakende spørsmål - spørsmål - som alt for lenge er blitt liggende ubesvart.

Bjørn Kristen Ørbæk
Hamar

Hvor lenge skal dere sitte med hendene i fanget?
Da Anders Lange kom på banen i norsk politikk - med krav om at det offentliges dirigering av enkeltmenneskets liv måtte reduseres, meldte jeg inn med inn i ALP med sterk tro på at nå hadde Norge fått et parti om våget å ta tak i problemene.
Etter å overvært FrP-representanters opptreden på TV den siste tiden med sterkt engasjement for nordmenns rett til å bruke engangs-grill og leve usunt, vil jeg herved rette skarp kritikk til partiet for manglende evne og vilje til løfte frem vitale samfunnsproblemer i dagens Norge.
Norsk skole er i krise med demotiverte, utagerende elever i et håpløst foreldet skolesystem Jeg har lenge gitt partiet innspill og forslag om forbedringer og er hele tiden blitt avspist med vage løfter om tiltak.
Partiet orker ikke en gang å fokusere på vedtatte programposter som eksempelvis - Valgfritt sidemål i skolen..

Hilsen
Bjørn Kristen Ørbæk
Hamar FrP

Omsider har Mållaget innrømmet det:
Nynorsk kan ikke overleve uten kunstig åndedrett (les: uten millionstøtte og tvangsvedtak fra Stortinget).
På sine hjemmesider skriver de følgende:
"Å arbeide politisk for nynorsk er avgjerande for at språket skal halde fram som levande bruksspråk i Noreg."
Innrømmelsen satt langt inne, men nå har de endelig innsett at slik er det.
Velkommen etter!

Hei ! I dag er elevenes valg av studier offentliggjort, og som forventet fremgår at svært få vil bli lærer i norsk skole.
Jeg er 86 år gammel og har hele mitt liv virket som språklærer i skolen. For 60år siden var elevene like forbannet på nynorsk som elevene av i dag.
Jeg er skråsikker på at dere etter de gode skolevalgene dere gjorde, VET at svært mange av elevene stemte på dere på grunn av FrP programpost - valgfritt sidemål.
Dere vil begge nomineres i Oslo til valget neste år. Hvorfor ikke gå ut i offentligheten NÅ - med krav om reformer i skolen - valgfritt sidemål, større valgfrihet. i mange fag og disipliner.
Årsaken til alt bråk og vantrivsel i skolen i dag skyldes alt vesentlig at norsk skole er for dårlig. Lykke TIL !
Bjørn Kristen Ørbæk, FrP Hamar

22.04.24 09:11
Anelin Strømholm, Norsklektor, Ringerike videregående skole
Jeg er norsklektor ved en videregående skole og fulgte spent med på debatten til Fredrik Solvang torsdag 4. april. Det var en opplevelse med bismak.
MENINGERDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Jeg blir matt hver gang jeg hører offentlige representanter gjøre rede for nynorskens status og begrunne hvorfor alle må lære å skrive to varianter av det norske språket. Argumentasjonen er både diffus og livsfjern.
Lederen for Språkrådet kunne ikke i klartekst si hvor mange som bruker nynorsk som skriftspråk i dag. Hun lullet seg inn i en argumentasjon om at det var umulig å vite blant annet fordi mange skriver begge målformer hver dag i ulike situasjoner. Statistikken viser tydelig at det kun er 11 prosent i dag som har nynorsk som hovedmål, og at 9 av 10 elever bytter hovedmål fra nynorsk til bokmål når de begynner på videregående skole.
Videre hevdet lederen i Noregs Mållag at det er flere nynorskbrukere i dag enn på lenge! Hvor i alle dager tar han denne påstanden fra? Kanskje han regner med alle de fiktive medlemmene i organisasjonen?! Vår forsknings- og høyere utdanningsminister har jo selv erkjent at han bevisst var med på å jukse med medlemstallet i organisasjonen Norsk Målungdom da han var leder for den for mange år siden, og slik mottok de penger de aldri skulle ha fått! Dette er flaut og uhørt!
Norsk Målungdom var for øvrig representert av en ung mann som snakket flytende østlandsdialekt, og det styrker ikke etos i denne debatten. Han insisterte dessuten på at nynorsk ikke er et lite språk, for nynorsken har jo vunnet nobelprisen! Så vidt jeg vet, finnes det ingen nobelpris i språk! Uten det gode innholdet i Fosses bøker, hadde han aldri vunnet nobelprisen i litteratur. Disse argumentene holder ikke mål. Hvis nynorskfanatikerne hadde satset mer på fornuft i sin retorikk, så ville de muligens fått mer sympati. Hvorfor ikke innrømme at nynorsk er et marginalt skriftspråk som holder på å forsvinne, men at de likevel ønsker å kjempe for det.
Det høres så enkelt ut når lederen i Språkrådet hevder at det er så lett å lære et nytt språk, og enda lettere å lære seg to nesten like målformer. Jo flere språk en elev kan, desto lettere vil hen lære seg sidemålet, ifølge nynorsktilhengerne. Men nei, det stemmer ikke! Hvorfor er det da så mange innvandrere og fremmedspråklige som får fritak fra sidemålseksamen?! Etter 25 år som norsklærer, ser jeg klart og tydelig at det kun er de sterkeste elevene som behersker dette. Alle de andre, som det jo er flest av, sliter med å skulle forholde seg til å skrive norsk på to nesten like, men likevel ulike måter. Det er rett og slett full forvirring, og det ender med et kvasispråk som ikke ligner verken fugl eller fisk. Direktøren i Språkrådet sammenligner språksituasjonen i Norge med andre flerspråklige land, for eksempel Sveits og Canada. Der har de flere offisielle språk som innbyggerne må forholde seg til, men språksituasjonen i Norge kan ikke sammenlignes med disse landene. De offisielle språkene, fransk og engelsk, i Canada er to helt forskjellige språk som man ikke forstår uten opplæring. Nynorsk og bokmål er kun varianter av det samme språket som alle forstår uten eksplisitt opplæring. Og jo likere språkene eller målformene er, jo større sjanse er det for å blande dem.
Lederen i Noregs Mållag sa følgende om offentlige ansatte som bør kunne begge målformer: «De har fått opplæring og vurdering i det, de burde kunne det!». Ja, det stemmer at de fleste har fått opplæring og vurdering i sidemålet sitt, men er man kompetent til å skrive offentlige dokumenter på sidemålet (som er nynorsk for de fleste) hvis de ble vurdert med karakteren 2 eller 3? Dessuten sier sidemålskarakteren mer om innholdet enn språket, for det er faktisk slik at innholdet skal telle mest. Jeg hadde en gang en kandidat til eksamen som skrev innholdsmessig til karakteren 6, men som slett ikke behersket det nynorske formverket; kandidaten fikk likevel karakteren 5 på eksamen. Derfor finnes det mange statsansatte som rett og slett ikke behersker nynorsk. Og denne situasjonen blir ifølge Borgundvaag som også tidligere har jobbet i departementet, løst med språkkonsulenter, hvilket lederen i Noregs Mållag blankt avviste! Hvordan vet han hva som faktisk skjer på innsiden i departementene?! Lovverket sier kanskje at alle statsansatte skal mestre begge målformene, men teori og praksis går ikke alltid hånd i hånd.
Lederen i Språkrådet kom for øvrig med en gladmelding som bekrefter at ikke alle statsansatte verken kan eller trenger å beherske to målformer. Hun opplyste om at det var skjedd en forenkling av loven. Nå trenger det ikke å være «en nynorskbruker og bokmålsbruker i hver statsansatt» (for å bruke hennes egne ord), men det holder at en virksomhet har en samlet kompetanse, og det er lederen som er ansvarlig for dette. Dette er jo et framskritt som undergraver nynorsktilhengernes argumentasjon om at alle må lære å skrive på begge målformer for å få jobb i staten.
Aasen selv skrev følgende i 1836: «Denne nye Sprogform skulle dog aldeles ikke paabydes eller paanødes; man skulle oppmuntre til dens Brug, men ellers lade Enhver bruke det Nye eller Gamle etter eget Godtbefindende». Så la de som ønsker det, velge å spesialisere seg i sidemålet, og slik sørge for at nynorsken overlever.

Bente-Malene Pedersen:
Ved skolen vår, var det 13 stk som ønsket og valgte bokmål når elevene skulle starte i 1.klasse. Etter den elektroniske fristen for å søke skoleplass var utgått, fikk vi e-post fra skolen, der de stilte spørsmål om vi virkelig ønsket bokmål og at vi da måtte levere inn en skriftlig bekreftelse på dette. De mente at foreldre kunne ha trykket feil ved den elektroniske innmeldingen.
Deretter på selve innskrivningsdagen fikk vi nok et spørsmål om vi virkelig ønsket bokmål, noe vi så klart svarte ja til. Like før sommerferien skulle starte ble vi invitert til en felles spillkveld med kveldsmat sammen med barna, som da skulle starte i 1.klasse etter ferien. Vi gledet oss men gleden forsvant fort! Innledningsvis av denne kvelden som skulle være starten på et godt fremtidig samarbeid, ble vi fortalt at det ikke ble bokmålsklasse likevel.
Hyggelig? Rett og slett ufattelig tragisk! Ikke var det rette tidspunkt for å ta en diskusjon som lett kunne blitt opphetet, når barna var til stede! De hadde overtalt flere foreldre ved innskrivningen til å velge nynorsk likevel….
Skuffelsen var stor, selv om jeg hadde blitt advart av foreldre fra høyere klassetrinn ved denne skolen, at vi aldri kom til å få det igjennom… Vi valgte internasjonal skole istedenfor for ingen skal måtte tvinges et norsk språk man anser som totalt meningsløst! Vi kan så klart starte til høsten, på denne skolen, i nynorsk-klasse med bøker på bokmål…
Men vil jeg noen gang kunne stole på ledelsen ved denne skolen igjen? Neppe… Vil jeg kunne stole på at vi er velkommen der? Neppe…

Ida Therese Klungland
Barnebokforfatter og norsklærer Ida Therese Klungland påtar seg ansvar for å ha drept leselysten hos unge lesere.
I samtalene om leselyst, og barn og unges mangel på denne, hender det at det viftes med pekefingre. Det er forfatterens skyld, de skriver ikke relevant nok. Det er forlagenes skyld, de satser ikke på fengende stemmer. Bøkene når ikke ut, rett og slett. Så forsvarer folk seg, de gjør sitt beste, og de brenner for lesingen.
Jeg har tenkt mye på dette, og funnet ut at jeg kan ta det på min kappe. Hei, det er meg. Det er jeg som har drept leselysten. Jeg har jobbet som norsklærer på ungdomsskolen. Jeg gjorde mitt beste. Jeg brant for lesningen. For litteraturen. Jeg har en mastergrad i litteraturformidling, jeg skriver barne- og ungdomsbøker. Er det nok for å få ungdomsskoleelever til å like å lese? Nei, det er ikke det. Eller, noen ganger fungerer det jo. Jeg leser mye ungdomslitteratur, og er ganske oppdatert på det som gis ut. Når jeg kan anbefale en bok jeg liker, enten en helt ny roman, eller en litt eldre bok som har holdt seg godt, til en elev jeg kjenner og skjønner smaken til, klaffer det rett som det er. Det er stas. Når elever kommer til meg etter å ha fullført en bok jeg har anbefalt, og sier at de faktisk likte å lese den. Med trykk på faktisk. Da føler jeg en helt egen norsklærerglede som er vanskelig å beskrive. Men hvorfor fungerer det ikke hver gang? Nå skal du høre. Dette er historien om lesingen på ungdomsskolen, sånn som det er i veldig mange tilfeller ser ut. Jeg må antakeligvis ha en slags disclaimer her, jeg vet at ikke alle skoler er like. Men alle skoler må forholde seg til de samme kompetansemålene i fagene, som man vurderer elevenes prestasjoner utfra. Kompetansemålene i norsk er mange. De er store. Norsklærere må sette tre karakterer, muntlig, hovedmål og sidemål. Selv om sidemålskarakteren ikke åpenbarer seg før i tiende, må man ta hensyn til den alle de tre årene. Elevene skal jo helst lære det de vurderes i.br> Dette er veldig stressende for eleven. Mange skoler har gått bort fra typiske prøvesituasjoner, fordi man føler at elevene ikke får vist kompetansen sin best på denne måten. Det stemmer i veldig mange tilfeller, kompetanse er ikke alltid noe man skviser ut under press. Det er noe man viser i gjentagende arbeid, utvikler over tid og bruker til å løse mange varianter av utfordringer. Elevene får mulighet til å prøve ut kompetansen sin i mange ulike oppgaver, de får tilbakemeldinger underveis, de lærer og utvikler seg. Problemet, for mange, er at de hele tiden vet at de blir vurdert.
Med alle kompetansemålene læreren må høste inn bevis på elevers måloppnåelse i, kan ingen tid gå til spille. Vi må følge med hele tiden, alt må tas med i beregningen for at vi skal kunne sette en riktig og rettferdig vurdering på slutten av semesteret. Men hvor vil jeg egentlig med dette? Jeg skulle jo snakke om lesing? Jeg skulle tilstå hvordan jeg som norsklærer er skyld i drapet på leselysten? OK, jeg kommer til det nå.
Du har kanskje gjettet det. Det handler om vurdering.
Se for deg denne situasjonen: Et trinn med ungdomsskoleelever skal jobbe med nynorsk. De spyr av nynorsk grammatikk. Noen ganger har jeg stått i klasserom og sagt at vi skal ha nynorsk denne timen, og ut fra fjesene som møter meg har jeg lurt på om jeg har sagt feil. Sa jeg vanntortur? Nei, jeg sa nynorsk. De bare synes det er skummelt, vanskelig og kjedelig, og blir stresset av ideen om å bli vurdert i noe de føler at de ikke kan.
Hele ideen om at bøker på nynorsk skal hjelpe dem med å bli komfortable med språket, fungerer for øvrig bare hvis elevene allerede er komfortable lesere. Det er de fleste ikke. De synes lesing er vanskelig, de synes nynorsk er vanskelig, la oss slå det sammen og se hva som skjer! Og forresten, vi må bruke dette til vurdering. Det er så mange kompetansemål. Elevene trenger å uttrykke seg skriftlig og muntlig, og reflektere rundt litteratur, vi har ikke råd til at de skal lese en bok uten at vi bruker det til noe. Så ja, de må nesten skrive en tekst eller lage en presentasjon eller spille inn en podkast, så vi har noe å vurdere.
For de fleste av elevene, er den boken de plukker med seg fra biblioteket, den eneste boken de leser det halvåret. For flertallet er boken helt tilfeldig, fordi utvalget er tynt. Og de blir vurdert i det de presterer rundt lesingen, så hele opplevelsen blir tett knyttet til skole og stress og vurdering. Synes jeg det er fett? Nei, jeg synes ikke det. Jeg synes det er trist å se elevers motløse og frustrerte ansikter når de plukker opp den boken de har valgt frivillig og må slite med i et halvt år. Får de lyst til å lese mer, etter å ha presset seg gjennom en tilfeldig bok, skrevet en oppgave og stresset med karakterer? Nei, de får ikke det.
Så ja, det er min skyld. Jeg føler at jeg har alle forutsetninger for å engasjere elever til leselyst, men likevel ser jeg at lesingen blir noe elevene gruer seg til. Men! Jeg har et forslag til løsning, for å gjøre det godt igjen. Det er dessverre ikke helt opp til meg, eller andre fortvilte og angrende norsklærere der ute. Det er mer opp til de som bestemmer i skolene. Lesing må få en plass på skolen, utenfor norskfaget. Eller norskfaget må få flere timer, sånn at det kan brukes også på lystlesing som ikke vurderes. Elever må få oppleve at lesing er noe man gjør for underholdningens skyld, bare for gøy. Uten at det skal føre til noe. Uten at det skal bli en del av en karakter i hovedmål eller sidemål, og uten at de må presse seg gjennom bøker som ikke interesserer dem.
Jeg mener lesing bør stå på timeplanen, hver dag, hvis jeg skal ta i litt, og det bør oppfordres til at elevene skal få lese akkurat hva de vil, på hvilket språk de vil, i hvilken sjanger, form og stil de vil. Det vil selvfølgelig si at bibliotekene trenger et større utvalg av bøker, sånn at elevene faktisk kan finne det de vil lese. Og skolebibliotekaren bør være tilstede hver dag i uken, for å hjelpe elevene med å finne disse bøkene. Egentlig er det en ganske enkel løsning. Dersom vi vil at ungdom skal oppleve leselyst, må de oppleve lystlesing. Lesing kan ikke være nok en kjedelig og utfordrende skoleoppgave. Lesing må få være gøy.
Så kan kanskje angrende norsklærere også få sove godt om natten.

Av: Anelin Strømholm (Norsklektor)
På NRKs debattprogram 4. april ble sidemålsopplæringen og nynorskens status satt på dagsordenen. Hvorfor ble ikke noen norsklærere invitert til programmet, vi som har beina i virkeligheten og som kjenner til utfordringene med obligatorisk skriftlig sidemål? Tiden er overmoden for endring av sidemålsopplæringen, og her kommer noen konkrete forslag til hvordan den kan organiseres i skolen fremover.
Det første forslaget mitt er å gjøre skriftlig sidemål frivillig. De elevene som velger dette, kan få et ekstra poeng, slik som man får ved å velge noen realfag. Da vil man sikre rekruttering til faget. De som ikke velger skriftlig sidemål, skal fortsette med muntlig opplæring. I norskundervisningen skal vi lese tekster på sidemålet, gå gjennom ord og uttrykk som er forskjellige på de to målformene og selvsagt lære om språkhistorien. Konsekvensene av denne ordningen vil uten tvil fjerne de negative holdningene mange har til nynorsk som sidemål.
En annen løsning, som ikke er fullt så god, kan være å avvikle egen karakter i sidemålet, slik det allerede er innført de to første årene i videregående skole. På disse to trinnene er det nå én muntlig karakter og én skriftlig karakter, og forskningen viser at både elever og lærere er mer fornøyd med denne ordningen. Det er jo litt merkelig at man det siste året plutselig skal ha tre karakterer i norsk. Noregs Mållag insisterer på å ha egen karakter og ¬eksamen i sidemålet, men en mulighet er at elevene kan prøves i begge målformer på den samme eksamenen. Ved dagens eksamen er det to oppgaver, et kortsvar og et langsvar. Jeg foreslår at kortsvaret skrives på sidemål og langsvaret på hovedmål. Noen vil sikkert hevde at elevene da blir forvirret, men hvis de trenes opp til dette, tror jeg ikke det skaper noe mer forvirring enn det allerede er å skrive en eksamen på sidemål den ene dagen og på hovedmål den andre, slik det er i dag.
Da håper jeg noen vettuge politikere tar tak i saken og tør å komme med nye forslag til sidemålsopplæring.

Vanligvis er Debatt et akseptabelt program, som gir seerne et greit innblikk i det valgte tema. Imidlertiid, 4. April bommet NRK stygt på dagens tema: Nynorsk.
Når man skal debattere to av våre språk - bokmål og nynorsk - er det en selvfølge at man inviterer representanter for de to språkene. I dette tilfelle hadde man invitert kun Mållaget og ikke Bokmålsforbundet, hvilket synes merkelig.
Som om ikke det var nok, hadde man invitert leder av Språkrådet, en av Norges mest profilerte og nynorskvennlige personer! Språkrådets slagside har gått så langt at vi i dag betrakter det som en del av nynorskbevegelsen. På grunn av ovenstående, ble programmet kun en skygge av det som det kunne vært, og seerne sitter igjen med helt feil inntrykk av forholdet mellom bokmål og nynorsk.
Dette var en flau tabbe av NRK og Fredrik Solvang! Kanskje i realiteten et tafatt forsøk på å øke nynorsk andel i NRK?
Med hilsen Steinar Øksengård
Formann i Bokmålsforbundet

Av Kristen Ørbæk, Hamar.
Arbeiderpartiets språkpolitiske ansvar.
I Arbeiderpartiets program om står det ingenting om hvilken rolle partiet har spilt for norsk språk de siste hundre år.
Målmann og Venstrepolitiker Halvdan Koht meldte seg tidlig på 1900-hundretallet inn i Arbeiderpartiet for realisere sin drøm om et klasseløst samfunn - hvor et hovedelement var et nytt skriftspråk på " norsk folkemåls " grunn -- det vil si - blande bokmål og nynorsk med hovedvekt på såkalt folkelige elementer i ca. 300 dialekter.
Denne parodi av et skriftspråk ble kalt samnorsk og bidrog sterkt til å svekke språklig uttrykksevne hos folk flest.
Jeg tenker med gru tilbake på min gymnastid ved Hamar Katedralskole på 1950-tallet- da mine norskstiler etter å ha vært under min norsklærers rettepenn lyste i rødt som bloddryppende, nyslaktede lam.. Ikke rart at Arnulf Øverland ble min store helt, og Riksmålsforbundet den naturlige normeringsinstans for mitt skriftspråk.
I 1953 oppgav Arbeiderpartiet sitt samnorsk-program. Begrepet samnorsk var da blitt til stor belastning for partiet Etter at samnorsktanken var oppgitt, slo partiet dessverre inn på et nytt feilspor.
Den norske språksituasjon i dag bygger alt vesentlig på Målloven av 1980, som sidestiller bokmål og nynorsk som offisielle skriftnormer i landet. Denne sidestilling av et marginalt særspråk med det naturlige, dominerende skriftspråk - bokmål, ble politisk gjennomført i 1980 med en kontroversiell, udemokratisk mållov, som frem til i dag totalt har spilt falitt. og hvis uheldige konsekvenser oppleves daglig med tvangsforing av nynorsk i skole media og samfunnsliv.
Undervisningsminister, Gudmund Hernes forsterket på 90- med sine skole- reformer ytterligere misforholdet mellom politikerdrøm og realitet. Ikke minst er tvangsforingen dømt til å mislykkes på grunn av innvandringen som bare vil øke og øke. De fleste som kommer til Norge, går politisk .til Arbeiderpartiet Disse er absolutt ikke tjent med dagens språkpolitikk, som nærmest gjør den til annen-rangs borgere - da de av forståelige grunner slipper dobbeltopplæring i norsk- men i integreringsprosessen må stille bakerst køen om offentlige stillinger - da målloven av 1980 krever at ansatte i offentlig tjeneste må beherske begge målformer.
De nynorske privilegier må nå opphøre, og ulike, regionale særspråk tilbys som valgfag i skolen. Siste statistikker fra SSB viser at kun ca. 5 % av befolkningen frivillig benytter skriftlig nynorsk - denne lille gruppen må ikke lenger via sovende stortingspolitikere dirigere det store flertall av befolkningen til å måtte lære seg et ekstra overflødig skriftspråk, som de senere i livet verken vil mestre eller få bruk for.
Arbeiderpartiet var ment å være et parti - for folket - for den lille mann og kvinne.- for den vanlige skoleelev - som på toppen av utallige utfordringer i skolen skal ha et tidkrevende sidemål å streve med.
FrP er det eneste parti som har valgfritt sidemål i sitt program - men har til nå valgt å sitte med hendene i fanget. Hvis Arbeiderpartiet før neste valg endrer sin fastlåste språkpolitikk, vil det etter min mening bidra til at partiet får fremgang.
Da vil det bli mulig å få politisk flertall på Stortinget for å samle seg om ett, offisielt skriftspråk på linje med alle siviliserte land i verden.
Kulturelle, språklige særinteresser kan ivaretas og flettes inn i skoleverket som frivillig sidemålsundervisning - samisk, kvensk, nynorsk og dialekter.

Se Facebook
https://www.facebook.com/groups/700013194000122

Gode nyheter til bokmålselever som sliter med nynorske lærebøker på nynorsk skole.
Ny opplæringslov trer i kraft 1. august i år. Fra skolestart høsten -24 kan alle fritt velge skolebøker, bokmål eller nynorsk. Gjelder i alle fag og på alle klassetrinn.
Skolen har plikt til å informere elever og foreldre om hvilke lover og regler som gjelder. Vi kjenner til at i enkelte distrikter forsøker skolen bevisst å holde tilbake informasjon. Vær obs. på dette, og har du spørsmål, ta kontakt med oss på post@bokmålsforbundet.no

Påstand nr. 1: Nynorsk er eit lite språk.
Svar fra Noregs Mållag:
– Feil. Nynorsk er mindre enn bokmål, men på verdsbasis eit ganske stort og levedyktig språk. Av dei over 7000 språka som finst i verda, er nynorsk innanfor dei 200 største.

Svar fra Bokmålsforbundet:
Stort og levedyktig? Bokmålsforbundet har Norges mest komplette språkstatistikk, basert på offisielle tall. Nynorsk andel varierer med hvor man måler, men la oss ta undervisningssektoren som et godt eksempel. I grunnskolen er nedgangen fra 34 % i 1943) til 11,4 % i år. Nesten all nynorsk er på Vestlandet. Utenfor Vestlandet er det kun 1,5 % nynorsk i grunnskolen. Videre er det slik at halvparten av elevene med nynorsk i grunnskolen, går over til bokmål i videregående skole. Der er nynorskprosenten kun 6,5. Ser vi videre på universitetene, fortsetter den nynorske tilbakegangen. På våre 10 universiteter er det i snitt kun 1,5 % nynorsk! Å sammenligne størrelsen på nynorsk med afrikanske minispråk, er et mislykket forsøk på å få det til å se «stort» ut.

Påstand nr. 2: Nynorsk er vanskeleg.
Svar fra Noregs Mållag:
– Feil. Vitskapleg er dette ikkje rett, når ein samanliknar ordtilfang, bøyingsformer, osv. Han legg til at han har forstålse for at folk opplever det vanskeleg. – Det er ei subjektiv sak.

Svar fra Bokmålsforbundet:
Vi registrerer at Mållagets formann mener at nynorsk er lett, mens et meget stort flertall av elevene mener at nynorsk er vanskelig. Det er vel ikke tvil om hvem man i dette tilfelle bør lytte til. Dessuten bør vel skolen konsentrere seg om fag som elevene får bruk for senere i livet? Det har også noe med motivasjon å gjøre. Etter at elevene forsto at de kan klare seg fint uten å lære nynorsk, er det ikke rart at de mener dette er sløseri med dyrebar studietid.

Påstand nr. 3: Nynorsken døyr ut.
Svar fra Noregs Mållag:
– Feil igjen. Dette har folk spådd sidan nynorsken oppstod, så om du trur det ville ikkje eg halde pusten, seier Hauge.

Svar fra Bokmålsforbundet:
Statistikken ovenfor viser klart at nynorsk er på vei ut, og det er kun et spørsmål om tid før man må fjerne tvangen fra skolene. Den kraftige tilbakegangen skjer på tross av massiv økonomisk og juridisk støtte fra Staten. I realiteten er det den statlige støtten som holder kunstig liv i nynorsk. Mållaget har fremdeles ikke oppdaget – eller innsett – at på sikt vil dagens språktvang ta livet av nynorsk.

Påstand nr. 4: Ein får aldri bruk for nynorsk.
Svar fra Noregs Mållag:
– Absolutt feil. Ein halv million arbeidsplassar krev at du kan nynorsk. Veit du kvar du kjem til å arbeida resten av livet? Du kan gå i tjukkaste Oslo-gryta, men bli jurist og då må du ta omsyn til nynorsk lovverk. Du kan jobba med PR og kommunikasjon, og få kundar som ventar at du kan nynorsk. Jobbar du på skule, kan du få nynorskelevar i klassen din. Då må du kunna målforma!

Svar fra Bokmålsforbundet:
Her er Mållaget nok en gang på glattisen, ved å komme med et oppkonstruert svar. Vi tviler sterkt på at en halv million arbeidsgivere krever nynorsk av sine ansatte. Men selv om tallet er riktig, er det i så fall fordi Staten har pålagt arbeidsgivere i offentlig forvaltning dette kravet. Det er vel knapt en eneste privat arbeidsgiver i Norge som har slike krav til sine ansatte! Det samme gjelder for de andre eksemplene ovenfor. Kravene til nynorsk kommer fra Stortinget og ikke fra næringslivet. Og på Stortinget sitter Løvebakken Mållag og markedsfører nynorsk bokstavelig talt fra innsiden, og er med i prosessen med å bevilge penger til seg selv. Skulle en ansatt noen gang komme i den situasjon at han må oversette noe til nynorsk, finnes det gode dataprogrammer som gjør dette i løpet av sekunder. Å bruke skoletiden til å lære nynorsk, er derfor helt unødvendig.

TID FOR HANDLING, STØRE!
9 av 19 statsråder har fått avskjed i unåde på grunn av fusk og uærlig spill. Den tiende kandidaten er klar til å gå samme vei som de 9 andre. Vi begynner å lure: Er det vanskelig å finne ærlige mennesker på dette nivået?
Et annet sted på FB-siden vår, spør vi: Finnes det tilgivelse for denne type forbrytelser?
Kanskje det gjør, men uansett må alle ta ansvar for sine handlinger. Det betyr i klartekst at Mållaget nå må komme på banen og rydde opp i dette stinkende grumset. Har ikke Mållaget ryggrad til å ta et slikt initiativ, må Støre ta de telefonene som er nødvendig. Mållaget må presentere et troverdig regnestykke for hvor mye de har svindlet til seg, og deretter tilbakebetale dette til Staten.
Først da kan Støre vurdere om han har tilstrekkelig tilliit til denne svindleren.
Hvis Støre lar dette passere, må Stortinget gripe inn.

https://www.facebook.com/groups/700013194000122/?multi_permalinks=1289869971681105¬if_id=1707643434146418¬if_t=group_activity&ref=notif

Uvilje fra skolene: Bokmålsforbundet refererer et intervju med rektor Gunhild Hansen ved Borgafjell barneskule som et eksempel på holdninger mange foreldre møter. Foto: Torgeir Holme Språkskifte blant nynorskelevene i Bjørnafjorden kommune: — En mur av uvilje Vi har vært i kontakt med en rekke foreldre og elever som har ønsket bokmål, men som har møtt en mur av uvilje og trenering både fra skolens og kommunens side.
LESARBREV Arve Waage Bokmålsforbundet
Publisert: 09.08.2023 14:01Sist oppdatert: 15:48
Grunnskolens språkstatistikk for 2022/2023 viste at bare vel sju prosent av elevene i Bjørnafjorden hadde bokmål som opplæringsmålform. En nedgang i andel bokmålselever, er noe vi har sett i de senere år. Bjørnafjorden skiller seg sterkt fra andre randsonekommuner rundt Bergen. I Alver er bokmålsandelen 26 prosent, i Øygarden 54 prosent og i Askøy hele 98 prosent.
Bokmålsforbundet har fulgt språksituasjonen i området i en årrekke, og er ikke forbauset over situasjonen. Vi har vært i kontakt med en rekke foreldre og elever som har ønsket bokmål, men som har møtt en mur av uvilje og trenering både fra skolens og kommunens side. Til slutt går de lei og gir opp.
Tvunget til nynorsk
I siste nummer av Norsk Tidend, nr. 3/2023 (medlemsblad for Noregs Mållag), har bladet en større reportasje fra Borgafjellet skule. Rektor Gunnhild Astrup Hansen sier følgende: «Ja, det er nokre foreldre som ynskjer bokmål for elevane sine, særleg dei som har flytta til kommunen frå til dømes Bergen. Dette slår eg konsekvent ned på. Eg rår dei heller til å halde fram på det språket undervisninga vil gå føre på».
Mange foreldre i kommunen kjenner seg igjen i den slags holdninger fra skolens side. Målfolket i kommunen kaller bokmålsnedgangen en suksess, men det er en kortvarig suksess. Når elevene selv kan velge målform, dvs. på ungdomstrinnet og på videregående, skjer det noe som kan få nynorskaktivistene til å miste nattesøvnen.
Mens bokmålsprosenten på barnetrinnet (1-7) er helt nede i 2,4 prosent så stiger den til hele 17,5 prosent på ungdomstrinnet. Det store språkskiftet skjer imidlertid på videregåendetrinnet. Der fosser formelig bokmålet frem.
I følge Forsvarets språkstatistikk for valgt målform ved sesjon for 2022, som omfatter hele årskullet, menn og kvinner født 2005, så valgte hele 85 prosent bokmål. Dette gjør Bjørnafjorden til den kommunen i landet med størst språkskifte blant nynorskelever. Kommunen kommer her mer på linje med andre randsonekommuner rundt Bergen. Alver har 87 prosent bokmål, Øygarden 90 prosent, og Askøy hele 99 prosent bokmål.
Det finnes en rekke undersøkelser om språkskifte fra nynorsk til bokmål. De elever som skifter målform grunngir dette med at bokmål er lettere, det er det de ser mest rundt seg, og som de får mest bruk for senere i livet. Mange av konvertittene oppgir også at de ble tvunget til nynorsk på barnetrinnet. Dette gjelder særlig i Bjørnafjorden kommune. Foreldrenes valg Det er gammel lærdom at tvang fører til motvilje (mot nynorsk), men det har nynorskaktivistene aldri forstått.
Allerede i august begynner et nytt skoleår. Bokmålsforbundet har i mange år assistert foreldre og elever som ønsker bokmål. Det er i utgangspunktet foreldrene som velger målform for sine barn. I henhold til Opplæringsloven plikter kommunen å opprette egen bokmålsgruppe på nynorskskoler, dersom minst 10 elever på samme års-trinn ønsker bokmål. Elevene kan komme fra alle «skolekretser» i kommunen. Det burde være unødvendig å opplyse om at Opplæringsloven gjelder også i Bjørnafjorden kommune. Det blir stadig færre nynorskbrukere her i landet, særlig blant den yngre del av befolkningen. Ifølge språkstatistikk fra landets 10 universiteter i 2021, så var det i snitt bare 2,82 prosent av studentene som valgte nynorsk. Selv ved Universitetet i Bergen, som målfolk ynder å kalle «nynorskuniversitetet», var det kun 7,59 prosent som valgte nynorsk.
Det brenner et blått lys for nynorsk.

Dette skriver mange av dem som sender innlegg – både til oss og til avisene. Påstanden er til en viss grad riktig, enten man sammenligner Bergens 1,1 % nynorsk i grunnskolen med Vestland fylkes 48 %, eller hele landets 11,5 %. Mer interessant er det imidlertid å se på nynorskens utvikling i Norge, fra 1943 da nynorsk var på topp i grunnskolen med hele 34 %, og frem til dagens 11,5 %.

Denne formidable nedgangen skjer på tross av massive støtteoverføringer fra staten for å holde nynorsk i live. I tillegg er lover og regler formulert slik at folk ikke kan velge selv, men tvinges til å velge nynorsk (ref. 25 %-regelen). Landsoversikten for grunnskolen viser altså 11,5 %, men allerede i videregående skole er andelen sunket til det halve, under 6 %! Denne utviklingen fortsetter videre inn i høyere utdanning. Her viser et gjennomsnitt for våre ti universiteter kun 2,8 % nynorsk! Alle ser hvilken vei dette går, men politikerne ser en annen vei og nekter å innse faktum. I mellomtiden er tusener av elever frustrert og forbannet over at de må bruke sin dyrebare tid til å pugge noe de aldri får bruk for.

Mens elevene sliter, jubler nynorsktilhengerne over mer og mer tvang - og mindre valgfrihet for elevene. Og til dem som trodde at jubelen over nynorsk var en ekte glede som kom rett fra hjertet: Dere må tro om igjen! Nynorsk jubel er betalt og vedlikeholdt av Staten! De nynorske organisasjonene mottar årlig over 70 millioner kroner for å tiljuble nynorsk, altså en forholdsvis lønnsom «glede». Pengene går også til lobbyvirksomhet rettet mot stortingsrepresentantene, hvilket vedlikeholder en endeløs spiral: Mer penger = mer lobbyvirksomhet = enda mer penger = enda mer lobbyvirksomhet osv. osv.

Mens dette skjer, fortviler bokmålsbrukerne over Stortingets nynorske karusell. Vi kan bare håpe at noen på Stortinget en dag våkner fra sin tornerosesøvn og ser galskapen i det som foregår. Stortinget må etter hvert innse at tvang ikke hjelper nynorsken i det hele tatt. Tvert imot, tvang avler motvilje og hat. Nynorsktilhengerne hadde nok forlatt tvangslinjen for lenge siden – hvis ikke den var så lønnsom!

Slik vi ser det, kan to enkle vedtak rydde opp i mye av rotet: Gjør sidemål valgfritt – og la offentlig ansatte benytte den målform de behersker best!

Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård, formann

Av: Mina Kjøniksen, 2. nestleder for Øvre Romerike Unge Høyre, Eidsvoll
Nå nærmer det seg eksamenstid og mange elever skal ha eksamen i norsk. Det betyr at mange av disse elevene risikerer å måtte ha en eksamen i nynorsk. Noe mer unødvendig som nynorsk finnes ikke.
Unødvendig slit
Problemet i dag er at mange elever er nødt til å bruke tiden sin på å slite og streve med nynorsk. De som har uoppdaget lese- og skrivevansker sliter mer, elever blir tvunget til å ha et fag de ikke får bruk for, de mister motivasjonen, og det fratar tiden de kunne brukt på å leve livet sitt. I den norske skolen er sidemål et fag elevene dessverre må ha. Dessverre, fordi de tvinges til å ha et fag de ikke vil ha. Tiden og arbeidet brukt på nynorsk kan heller bli brukt på de fagene som elevene syntes er vanskelig, for eksempel matte. Eller så kan vi opprettholde elevene sin motivasjon på skolen, og la de velge fagene sine selv. Ved å gjøre nynorsk valgfritt kan vi styrke elevene på ulike fagfelt. Det er dårlig gjort av venstresiden å ikke bry seg om motivasjonen til elevene.
Valgfag
I VG1 og VG2 får du ikke egen karakter på nynorsk, men den slås heller sammen med bokmålskarakteren din. For det første er det et problem fordi når du først får hovedmål- og sidemålskarakterene separert, er det standpunkt, og da har du ikke muligheten til å endre på dette. Samtidig kan dette bli et enda større problem hvis forslaget om å fjerne muligheten til å ta opp fag vedtas. Hvis vi gjør nynorsk valgfritt, så ville dette heller fungert som et programfag og valgfag, og det er mye bedre. Du får ikke bruk for nynorsk senere i livet. Den eneste muligheten du har for å møte på nynorsk i senere liv er dersom du får en e-post tilsendt på nynorsk under jobbsammenheng, og da bare i offentlig sektor. Bokmål og sidemål er ikke så forskjellig at den ene parten ikke vil forstå den andre, så hva er vitsen?
Bestemme selv
Å gjøre nynorsk valgfritt gir elevene muligheter. Muligheter til å styrke kompetansen sin i fagene de vil ha, muligheter til å oppnå mestring og ikke motgang, muligheter som skaper motivasjon, og muligheten til å bestemme selv. I Unge Høyre stoler vi på at elevene våre selv kan velge om de vil skrive noe så simpelt som «jeg» eller «eg». Venstresiden kan tro det eller ei, elvene våre vet best selv.

Eg har sagt det før, og eg seier det igjen: Den skriftlege sidemålstvangen er ei ulukke og ei forbanning for nynorsken. Mange faktorar gjer det ugreit for nynorsken: Sentralisering, dialektoppløysing, bokmålet sin status og så vidare. Men sidemålet er den faktoren som verkeleg set fart på nynorsken si ferd ut i Nordsjøen.
For det fyrste: Det heile er meiningslaust. Kan du ein munnleg dialekt, kan du snakke med alle som kan norsk. Du er i mål. Ikkje naudsynt å lære to dialektar. Alle er samde om det. Det ville vore bortkasta tid. Meiningslaust. Men det same gjeld om du har lært ein skriftleg «dialekt» / variant. Har du lært nynorsk eller bokmål, kan du skrive med alle som kan norsk. Du er i mål. Å lære seg å snakke to dialektar eller skrive to varianter av norsk, er like meiningslaust.
For det andre: Når ein insisterer på at nynorskungdomen må skrive bokmålsstilar, bokmålseksamen og bokmålskarakter, får dei eit klårt signal om at å kunne bokmål er viktig for dei kan ikkje rekne med å ta nynorsken med seg om dei flyttar til eit bokmålsdidtrikt; på same måten som dei kan ta med seg dialekten sin. Og ungdomen skjøner óg at om dei byter hovudmål, så får dei betre karakter på sidemålet. Dei kan jo trass alt nynorsk betre enn ungdomane i bokmålsdistrikta. Taktisk målbyte. Med andre ord: Sidemålsstilen i nynorskdidtrikta gjer det lønsamt å byte til bokmål. Og nynorsken har dei jo fått vite at dei ikkje kan bruke om dei flyttar på seg. Noko ungdomar gjerne gjer.
For det tredje: Sidemålsstilen i bokmålsdistrikta skaper skuletaparar. Mange elevar har meir enn nok med å skrive ei side eller to på hovudmålet sitt om dei ikkje óg skal skrive stilar på nynorsk der dei må halde styr på millimeterskilnader. Dette er den stygge sida med dobbelskrivinga. Statistikken sine tal er klåre. Av 12% som byrjar med nynorsk, er det berre 6% som har nynorsk som hovudmål til eksamen på vidaregåande. Det vil seie at av dei ca 50 000 som gjekk opp til eksamen i 2019, var det berre ca 3000 ( eg gjentek med bokstavar: tre tusen) med nynorsk som hovudmål. Og tala ved Høgskular og Universitet og fyrstegongsteneste er endå lågare.
Nynorsken er i realiteten i ferd med å bli berre eit sidemål. Eit språk, munnleg eller skriftleg, som ikkje vert nytta av dei unge, er i ferd med å døy ut. Sidemålsstilen er ein avgjerande drivkraft her. Løysinga er enkel: Lat ungdomen lære seg éin munnleg dialekt og éin skriftleg variant, og arbeid for at dei skal kunne bruke den varianten dei har lært, overalt i Noreg; som ein har gjort med dialektane. Då har nynorsken ein sjanse. Når nynorsktilhengjarane insisterer på dobbelskriving, er det det verste for nynorsken. Smått uforståeleg at dei ikkje skjøner dette.
Mvh
Erling Petersen

Bokmålsforbundet ser med stadig økende bekymring på hvordan elever i grunnskole og videregående skole sliter med tvunget sidemål. Bakgrunnen for vår bekymring er at elevene er tvunget til å lære et fag som kun et fåtall får bruk for, og som de derfor ikke ser noen hensikt med. Dette går naturlig nok sterkt ut over motivasjon og innsats.
At elevene må lære noe de trolig aldri vil få bruk for, er ille nok. At sidemål i tillegg har egen karakter i norsk, er for mange elever en katastrofe. Det hindrer mange i å komme inn på ønsket studium, og det er komplett uforståelig at Stortinget ikke har innsett problemet - og gjort noe med det.
Løsningen ligger altså hos Stortinget, og krever kun ett enkelt tiltak / vedtak. Det eneste man trenger å gjøre, er å vedta at det kun skal være to karakterer i norsk, skriftlig og muntlig. Dette vil gjøre det lettere for svært mange elever å nå sine skolemål.
Etter det vi kan se, vil et vedtak som fjerner karakter i sidemål, kun ha positive konsekvenser. Hvorfor da tviholde på en ordning som kun har negative konsekvenser?
Bergen, desember 2022
Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård, formann

Nok er nok, politikarar. La oss sleppe tvang. Nynorsk er det mest unødvendige å bruke tid, krefter og ressursar på i skulen.
Nynorsk er det mest unødvendige å bruke tid, krefter og ressursar på i skulen. Når skal politikarane ta ansvar og fjerne dette for godt, sånn at vi kan bruke tida på noko fornuftig? Elevar som meg vil ikkje læra to ulike skriftspråk av språket vårt. Eg meiner at vi bør kunna velja kva vi vil læra. Difor kan ein gjera faget om til eit valfag, som dei mest interesserte kan ta.
Då har ikkje dei som synest det er viktig med sidemål nokre argument, og det viktigaste er at dei framleis kan læra det andre skriftspråket. Så kan vi andre bruke tida på andre språk som vi har meir nytte av seinare i livet – engelsk og andre framandspråk! Framandspråk er viktigare.
Skulen prøver å likestille språka, men det er ikkje realiteten. Bokmålsbrukarar er desidert i fleirtal, og å tvinga dei til å læra nynorsk, noko som dei aldri kjem til å trenga eller bruka i dagleglivet, er ikkje nødvendig.
Det same gjeld nynorskbrukarar som ikkje ønsker bokmål. Vinn-vinn for alle partar! Norske elevar er fem prosent dårlegare i engelsk enn svenskar, viser forsking. Det trur eg er fordi dei norske elevane må læra seg sidemål. For å gjera at norske elevar blir betre i engelsk føreslår eg at vi gjer alle dei ubrukelege nynorsktimane om til engelsktimar, eller meir timar i framandspråk.
La oss sleppe tvang. Då kan vi bli betre i enten tysk, spansk eller fransk, som eg meiner er viktigare enn at vi skal kunna to skriftspråk av det same språket. Vi bruka berre ein av dei i dagleglivet.
Nok er nok, politikarar. La oss sleppe tvang! Sidemål bør ikkje tvingast på elevar. Du bør kunne velja det viss du vil. Som eit resultat meiner eg at elevar vil bli meir positive til norskfaget. I tillegg får vi fleire timar på andre viktigare fag, som engelsk eller framandspråk, eller andre fag, som du faktisk kan få bruk for i kvardagen din.

I Bygdanytt 16.08.22 går representanter for hhv. Arna Mållag og Hordaland Mållag til kraftig angrep på Bokmålsforbundet og undertegnede. De fremsetter påstander som ikke kan stå uimotsagt.
De innleder med å påstå at Arna bydel er nynorskbydelen i nynorskbyen Bergen og nynorskfylket Vestland. Å kalle Arna bydel en nynorskbydel er meningsløst. Det store flertall av den voksne befolkning er bokmålsbrukere, og kun 13 prosent av elevene i grunnskolen er nynorskbrukere. Bergen er en bokmålsby med 90 prosent bokmålsbrukere, og kun 1 prosent nynorskelever i grunnskolen. Vestland fylke er kun et nynorskfylke på papiret, da nesten to tredjedeler av fylkets innbyggere er bokmålsbrukere.
Ikke uventet støtter representantene fra Mållaget det såkalte nynorskprosjektet i Arna. Nynorskprosjekter har man drevet med i over 100 år. Man har pøst inn utallige millioner kroner i all slags nynorsktiltak - til liten nytte. Det har aldri vært færre -frivillige- nynorskbrukere enn i dag. Over 90 prosent av Norges innbyggere er i dag bokmålsbrukere. Blant den yngre befolkning finnes det knapt nynorskbrukere. Kun 2,6 prosent av landets universitetsstudenter er nynorskbrukere, ifølge statistikk fra landets 10 universiteter vår 2022.
I mitt innlegg 27.07.22 påpeker jeg kun den faktiske språksituasjon i Bergen, og da særlig Arna. Mållaget er lite begeistret for dette. Den språklige virkelighet er nemlig så ubehagelig, at de ikke ønsker å bli konfrontert med den.
At Bergen kommune vil spare flere millioner kroner ved at de offisielle nynorskskoler i Arna går over til bokmål, slik de i realiteten er, er et faktum. De innsparte penger kan med fordel brukes til å bedre undervisningstilbudet til både nynorsk- og bokmålselever. Mållaget påstår også at vi i Bokmålsforbundet ikke har fått med oss at vi har fått en ny språklov. Jeg kan forsikre Mållaget om at den loven har vi meget godt kjennskap til. Under departementets arbeid med loven, avgav Bokmålsforbundet en syv siders høringsuttalelse. Uttalelsen er offentlig tilgjengelig på Kulturdepartementets hjemmeside. Dessverre ble våre synspunkter ikke lagt vekt på. Den vedtatte Språklov er like udemokratisk som sin forgjenger, Målloven av 11.04. 1980. Språkloven er stikk i strid med Stortingets likestillingsbeslutning av 1885, som likestilte våre to målformer, og som fastslo at alle statsansatte kunne bruke den målform de selv ønsket. Språkloven fastslår i § 1 at bokmål og nynorsk er to likestilte språk. Like under står det imidlertid at man særlig skal fremme det minst brukte språket. Da er imidlertid ikke språkene likestilt. Det er dette Bokmålsforbundet særlig reagerer på. Grunnen til at nynorsk er mindre brukt kommer av det enkle faktum at over 90 prosent av det norske folk har brukt sin demokratiske rett til å velge bokmål. Dette valg nekter myndighetene å respektere. Satt på spissen kan man si at myndighetene driver en språkkrig mot sin egen befolkning.
Dessuten fastslår loven en nynorskkvotering hinsides den språklige virkelighet. En minimumskvotering på 25 prosent nynorsk er mer enn det dobbelte av andel nynorskbrukere i landet. Loven er slik utformet at den i mange tilfeller gjør mindretall til flertall. Ved utregningen av det såkalte flertallsspråk i Vestland fylke, teller man kun målvedtak i kommunene, uten å ta hensyn til innbyggerantall og innbyggernes valgte målform. Modalen kommune med 390 innbyggere teller i utgangspunktet like mye som Bergen, som har 285000 innbyggere. Men det er verre enn som så. Siden Bergen har erklært seg språklig nøytral teller ikke Bergen med i det hele tatt. Det samme gjelder for Askøy kommune med sine 30000 innbyggere. Nesten halvparten av fylkets innbyggere er derved gjort stemmeløse. Den nye språklov er en parodi på språklig demokrati.
Mållaget påstår at jeg oppfordrer til å bryte loven. Det gjør jeg ikke, jeg påpeker kun hvor urimelig loven er. Mållaget blander kortene. Det er ikke Språkloven som regulerer opplæringen i skolen. Det er Lov om grunnskolen og den videregående opplæring, Opplæringsloven av 17.07. 1998. Språkopplæringen, bokmål eller nynorsk reguleres i § 2-5. Det er foreldrene som i utgangspunktet velger målform for sine barn. Dette valg skal skje på fritt grunnlag uten påtrykk fra skolen eller kommunen. Det er kommunen, som ved forskrift fastsetter hvilket skriftspråk som skal være hovedmål ved den enkelte skole. Fra og med 8. trinn velger elevene selv om de vil ha bokmål eller nynorsk som opplæringsspråk. Når minst ti elever på ett av årstrinnene 1-7 i en kommune ønsker skriftlig opplæring på et annet hovedmål enn det kommunen har vedtatt, har de rett til å tilhøre en egen elevgruppe (klasse), jfr. Lovens §2-5, 4. ledd. Det er denne rett svært mange foreldre har benyttet seg av på mange nynorskskoler. Dette er særlig tilfelle i Arna bydel.
Mållaget kjemper en tapt kamp i Arna.
For Bokmålsforbundet Arve Waage viseformann pensjonert advokat

Nynorsk skriftnormering bygget på vestlandsk språktradisjon er ikke naturlig for 90 % av befolkningen. Et moderne. rasjonelt bokmål dominerer i dag på alle områder av samfunnslivet. Denne kjensgjerning ignoreres av flertallet av norske politikere på Stortinget. Hver eneste dag - år ut og år inn - får målfolket boltre seg i etermediene og øse sitt særspråk ut over det norske folk. et regionalt særspråk som våre politikere har opphøyd til likestilling med vårt normale skriftspråk.
Nynorskens kronglete grammatiske bøyningsformer og underlige valg av særegne ord virker fremmed og unaturlig på de fleste nordmenn - ikke minst fordi nesten ingen bruker dette særspråket muntlig. Målformen ligger så nær det dominante bokmålet at å lese tekster i TV-nyheter og dokumentarfilmer byr på urimelige vanskeligheter for store grupper av nordmenn, Synsvekkede, eldre mennesker irriterer seg daglig over over å måtte tyde fremmedgjorte tekster for å følge med med i interessante programmer. Særlig vanskelig er det for stadig flere innvandrere, som strever med å lære norsk og bli integrert i det norske samfunn.
Når nyheter på tekst-tv står hulter til bulter på nynorsk og bokmål virker det direkte forvirrende. Denne gruppe har av forståelige grunner ikke måttet lære to former for norsk - den diskriminerende vekslingen mellom bokmål og nynorsk virker direkte hemmende på deres tilegnelse av norsk og bidrar til å svekke integreringsprosessen.
Et fåtall skoleelever med vestnorske dialekter nært opp til nynorsk har det privilegium å få sidemålet nærmest gratis i skolen - mens det store flertallet sliter med. å terpe et sidemål de ikke er motivert for og aldri får bruk for i livet.
En fjerdedel av ungdommen forlater skolen uten å kunne et funksjonelt morsmål. Den kostbare skoletiden må brukes til å gi ungdommen språklig uttrykksevne ikke misbrukes til å favorisere en liten gruppe av regionale språkbrukere som lever fett av et diskriminerende lovverk.
I stedet for å la elevene gå i dybden av norskfaget for å utvikle en presis tenke- og resoneringsevne, skyves virkeligheten til side, og man lar elevene venne seg til omtrentligheter og slurvet språkbruk. Man må ikke glemme at all språkbruk hviler på talemålet - enten det er en naturlig dialekt eller riksnorsk.
Parallelt med bevisstgjøring om lokal språktilhørighet må elevene trenes i muntlig og skriftlig bruk av riksnorsk - dvs moderat bokmål.
Våre stortingspolitikere må nå revidere den famøse målloven av 1980 som påtvinger det norske folk språklig likestilling mellom to målformer i forholdet 92 %.til 8 %.
Dialekter og særspråk er verdifulle elementer i den norske språkflora, men må tuftes på frivillig kulturinnsats av befolkningen selv. Uansett hvilken dialekt man sogner til i Norge, er det sammenlignet med andre land neppe noen stor avstand til vårt dominante riksspråk.
Noregs mållag er tallmessig ikke stort, men utøver et effektiv press på de politiske partier, og i viktige, strategiske posisjoner dikterer målfolket nasjonen en språkpolitikk som legger hindringer i veien for naturlig språktilegnelse Våre politikere må nå kjenne sitt ansvar og fjerne de nynorske privilegier i skole og samfunnsliv.

Den 13. september i fjor var det stortingsvalg i Norge. Men innbyggerne i Aure kommune gjennomførte ikke mindre enn tre valg samtidig: Stortingsvalg, regionvalg samt valg av målform for Nordlandet skole og Aure barne- og ungdomsskole (ABUS).
I målformavstemmingen ble det flertall for bokmål i Aure kommune, med 53,2 prosent av stemmene. 42,4 prosent stemte på nynorsk, mens 4,4 prosent leverte blank stemme. Alle folkeregistrerte i Nordlandet skolekrets og Aure skolekrets kunne stemme ved folkeavstemmingen. I tillegg kunne alle foreldre som har elever i Aure- og Nordlandet skolekrets, som ikke bor i kretsen selv, få avgi stemme. Totalt var det 2.083 stemmeberettigede, som ga en valgdeltakelse på 63 prosent.
Den 21. oktober 2021 ble saken behandlet i kommunestyret. Det ble vedtatt bokmål på ABUS fra høsten 2022. I dag, 22.06.2022, er det således siste dagen med nynorsk på skolen!
Bokmålsforbundet gratulerer elever og foreldre!

Se professor Finn-Erik Vinjes erfaringer:
Elevene klarer ikke å skrive nynorsk. Jeg har sett en del av disse produkter – både i ungdomsskole og videregående skole – og de verste av dem trosser enhver fornuft – et usannsynlig kaos av svensk, dialekter, bokmål og kvissleis-språk. Jeg har lest en del av de sensorrapporter som foreligger. Ord som kaos, virvar osv. går igjen. Den meget erfarne og sindige norsklærer Egil Børre Johnsen tallfester situasjonen: 80-90 % av avgangselevene i videregående skole kan ikke skrive nynorsk. Det er ikke her tale om ’nivåsenkning’ – men om kaos.
Noen av disse elevene begynner å studere, og enkelte går til og med løs på studiet av norsk språk på universitetet. Da må de skrive nynorsk til eksamen. Men det bedrøvelige er da at de har glemt alt de kanskje har lært – og så setter man i gang med den gamle medisin og holder kurs. Der innprentes nynorske leksa med formalia enda en gang: halda - held . heldt – haldi. Husk å skrive vere, skjere – ikke være, være. Ynskje er verb, ynske er substantiv. Osv. Og så minner vi om såkalt «dårlige» ord: Et ord som beskyldning, som forekommer i hver eneste by og bygd, er ”iøyrefallande stilbrot” leser jeg i en autoritativ veiledning. Det skal hete skulding, som ingen sier.
Når så disse elever har nådd det stadium at de skal søke seg inn i offentlig administrasjon, hender det at de må skrive nynorsk. Det går ikke godt. Jeg finleste et dokument fra det daværende Rådet for videregående opplæring. Det handlet om faget norsk. Jeg kjente noen av dem som hadde skrevet det – pliktskyldigst på nynorsk. Dokumentet er et jammerprodukt, det vrimlet av nynorsk feil. Og det var norsklærere som hadde skrevet det!

Av Håkon Lutdal
Det norske språk har to målformer, bokmål og nynorsk. Begrepet riksmål henger derfor i luften for folk flest, og sier skolebarn og innvandrere ingenting. Riksmålsforbundet kjemper en iherdig, men krampaktig kamp for å gjøre seg gjeldende, og for at begrepet riksmål ikke skal gå helt i glemmeboken.
Lett er det ikke, når man bare har prestisjen å kjempe for. Noen kampsak har man ikke, bokmål rommer i dag alt av de typiske riksmålsordene, og tillater selv de mest konservative former. Allerede for over 20 år siden skrev en av våre fremste språkvitere, «riksmålsnormen har nå flyttet inn i bokmålet». Andre fagfolk har uttrykt det slik, «riksmålet kan i dag betraktes som en delmengde i bokmålet». Selv om det ikke er lett å se formålet, skorter det ikke på forbundsledelsens innsats og oppfinnsomhet. Bladet «Ordet» oser av egen-reklame og med selvdyrking over en lav sko. Baksiden er viet kjente og ukjente personer, som skal fortelle «hvorfor jeg er medlem av Riksmålsforbundet».
Innavlen i bladet er påtagelig, men hvem kan kritisere det, med respekterte språkhøvdinger som Finn-Erik Vinje og Tor Guttu som faste bidragsytere, som det alltid er en berikelse å følge. Jeg mistenker forresten begge for å ha et ganske avslappet forhold til det forbundsledelsen de senere år har balet med. Det virker som om alle kjente personer som uttaler seg om språkets viktighet, fanges i forbundets garn, og legges ut på nettet, i riksmålets navn.
Det aller mest forunderlige, og geniale, er utdelingen av riksmålsprisen. For godt bokmål! Den deles ut i øst og vest, med stor publisering og med grundig omtale i «Ordet». Ofte blir de overraskede prisvinnerne bedt om å skrive i bladet. Personlig har jeg «moret» meg med å kontakte prisvinnere, for å gratulere og for høre om deres forhold til riksmål. Nesten uten unntak har jeg fått til svar at det er lik null. Ikke er de opptatt av å bruke riksmålsord og ikke skjønner de helt hva forbundet vil eller holder på med. Eller hvorfor de fikk en språkpris med ordet riksmål i seg. Om man går dem på klingen sier de fleste at de ville ha følt det mer komfortabelt med «Bokmålprisen». Dette opplegget gir tydeligvis langt flere enn undertegnede en flau smak i munnen.
Hvorfor jeg er medlem av riksmålsforbundet? Når sant skal sies som takk for en god, og den aller første, anmeldelse av min bok «Med ordet i sin makt». Man blir lett påvirket når selveste Ragnar Kvam jr. betegner de 650 sidene med norske uttrykk som «en skattkiste til vederkvegelse og nytte».
Som uttrykk for min misbilligelse, som medlem, skrev jeg for et par år siden en artikkel der jeg tok til orde for å legge ned Riksmålsforbundet og samle seg om ett forbund for bokmål, som det er for nynorsk. Artikkelen ble avist på strak arm, og fikk ikke plass i «Ordet», der den skjønneste harmoni jo råder. Men den ble slått opp som kronikk over to sider i en av de største osloavisene, «Samarbeid må til», og med undertittel tatt fra artikkelen, «hvorfor kan ikke bokmål rett og slett få være bokmål?» Og droppe all svadaen om moderat bokmål, visstnok som et annet begrep for riksmål. Jeg gjentar nå det samme, bokmålet trenger ett, et eneste, fagforbund, som det dermed går an å forholde seg til. Men med den samme egenrådige ledelsen faller selvfølgelig forslaget også nå på steingrunn. Formannen har forresten bekledd stillingen helt siden 1990! Ganske steinaldersk det også. Men han står på og gjør en «stor» jobb. En av hans spesialiteter er å holde seg på god fot med, og snakke pent om Språkrådet og Norges Mållag, og stryke dem med hårene i sine ledere, (han nevner aldri Bokmålsforbundet med et ord).
Dette selvfølgelig for å bli godtatt som bokmålets viktigste politiske aktør, og for å få fortsette sin snodige virksomhet. I realiteten er det Bokmålsforbundet som kjemper bokmålets sak, spesielt i forhold til nynorsk, om alle skjevheter og all forskjellsbehandling, urimelig favorisering til viktige språkstillinger, ulik fordeling av økonomiske bidrag, osv. Forbundets nettavis «Mål for Norge» dynges da også ned av språkpolitiske innlegg.
Tiden er mer enn moden for å ta et språkpolitisk oppgjør, og få slutt på alt vås og gammel romantikk. Bokmålet må ha ett politisk forbund med styrke og vilje til å hevde sin posisjon, (nesten 90 % av elevene i grunnskolen, bare to elever har nynorsk f.o.m. Trøndelag og nordover, i Oslo ingen). De to organisasjonene må la realitetene råde, gå sammen og konstituere den fremtidige bokmålsorganisasjonen, med en leder som innser dagens virkelighet, og som kun har ett navn på språkformen bokmål.
Riksmålsforbundet har for lengst utspilt sin en gang så viktige rolle, og bør nå være en saga blott. Begrepet riksmål må begraves, med ærbødighet, til befolkningens lettelse og språket til gagn.

Året 2021 nærmer seg slutten, og det er tid for litt statistisk oppdatering.
Nye tall for grunnskolen viser at nynorsk tilbakegang fortsetter. Ser vi tilbake til året 1943, var nynorsk på topp i grunnskolen med en tilslutning på ca. 34 %. Etter dette har nynorsk sakte, men sikkert gått tilbake.
Blant årets elever i grunnskolen er nynorsk andel målt til 11,58 %, en nedgang fra 11,67 siden i fjor. Det som er interessant å legge merke til, er at det snart er bare på Vestlandet at det finnes nynorsk i det hele tatt. Utenfor Vestlandet er det nemlig bare 1,5 % nynorsk i grunnskolen!
En annen interessant side ved årets statistikk, er at så mye som halvparten av elevene som har nynorsk i grunnskolen, velger bokmål ved overgangen til videregående skole. Spørsmålet er: Hvor lenge kan nynorsk opprettholdes som et riksspråk? Det er snart på tide å definere det som minoritetsspråk, på linje med samisk og kvensk.

Som pensjonert språklærer stiller jeg spørsmålet - hvorfor har våre politikere fredet den dypt udemokratiske målloven av 1980 og lar dagens språksituasjon med to offisielle, sidestilte skriftspråk fortsette?
Jeg er ikke i tvil om at skolens norskundervisning med to nesten helt like skriftnormer må ta en god del av skylden for en utbredt språklig usikkerhet blant så vel profesjonelle språkbrukere som menigmann. I stedet for å la elevene gå i dybden i norskfaget for å utvikle en presis evne ul å tenke, resonere og tilegne seg nyanserikdommen i det norske språk - brukes verdfull skoletid til nytteløs språkpolitisk likestillingskamp for nynorsk.
Elevene venner seg til "omtrentligheter" i forhold til sitt språk. Slik det nå er, med alle valgfrie og ulovlige former i sidemål og hovedmål, vil elevene nødvendigvis bli usikre og hemmes i å utvikle et funksjonelt, korrekt skriftspråk. Når jeg hører og leser reportasjer i radio og TV, slår det meg hvor ofte det forekommer elementære språkfeil blant journalister og reportere, som lever av språket. Når disse ikke greier å holde orden på ord og begreper, grammatikk og bøyningsformer, er det ikke noe rart at menigmann blir forvirret.
Enkle språkregler, som folkeskoleelever i gamle dager fikk prentet inn, later til å ha forsvunnet. Hvem i min alder husker ikke "En gang da , hver gang når ". Der syndes det over en lav sko. Det skjærer meg i ørene å høre: "Vi sa det til de" - Prøv å vri på setningen og si; "De sa det til vi"- da vil nok de fleste reagere.
Jeg stiller spørsmålet : Lærer man ikke om subjektsform og objektsform ( avhengighetsform ) i skolen lenger ? Slike elementære feil slås hardt ned på i engelsktimene. Skriver eller sier du " He told they to go" - vanker det rød strek og dårlig karakter. Men når det gjelder morsmålet, later det til å ikke være så viktig. Hvor ofte hører en ikke. Han ba "de" gå Eksakt bruk og bøyning av verb er et eget kapitel - sleng ut en form fra din dialekt eller dagligtale , så går det nok bra.
Eks. Han "flydde" hjem fra Paris. Han "frarådde" henne å gå inn i politikken. Det "skjærte" seg fullstendig for ham Parverb, som skjelner mellom transitiv og intransitiv bruk , later til å være for vanskelig for de fleste. Eks. Hun "hang" ikke opp klesvasken, men hengte den opp, og da hang den der til den ble tørr. Uttrykket " hverken eller " er blitt problematisk - også for presumptivt drevne journalister. Når det til stadighet presses inn et " ikke" i tillegg , blir matematikken gal. Da ender man ubønnhørlig i det motsatte av det som var tilsiktet.
I adjektivet/adverbet "nær" har det sneket seg inn "me" fra komparativsformen. Tygg på setningen: Hun står mitt hjerte "nærme" , og du vil kanskje som jeg oppleve at det poetiske er gått over i det komiske. Han er ikke kommet " enda" er direkte feil : Man må i nåtid bruke. Han er ikke kommet "ennå" - og i fortid "enda" - Han var ikke kommet "enda". Og så denne infantile sammenblandingen av preposisjonsuttrykket " I stedet for " og adverbet - i stedet ( i steden).
Senest under første fotballkampen i EM mellom Italia og Tyrkia måtte jeg tåle å høre en dreven fotballkommentator si: " Florenzo valgte "i stedet for " å skyte selv. Mange av våre brave politikere anvender i stor skala en stilløs sammenblanding av egen dialekt, bokmål og nynorsk i noe jeg vil kalle "lapskausnorsk ". Et hederlig unntak er arbeiderpartimannen, Sigbjørn Johnsen. Hæn knote
. Alle er utsatt for å gjøre språkblundere - til og med Hamar Arbeiderblad har fått oss lesere til å sperre øynene opp.
For et par år siden sto i en leder i HA at "det må vi nok "innfinne" oss med . Som gammel tysklærer kan jeg ikke dy meg. Jeg foreslår å gjeninnføre tysk som obligatorisk fremmedspråk i norsk skole og naturlig få inn i norske språkhoder forskjellen mellom. det å "innfinne seg et sted" og det å måtte "avfinne seg med noe." "Hvis det er skorter på timer, kunne man rett og slett gjøre sidemålsundervisning / eksamen valgfritt.. Hvis så skjer, vil - som alle vet ( men - få tør si ) nesten ingen velge å kaste bort verdifull tid på et unødvendig ekstraspråk.
Våre skoleelever har mer enn nok å stri med i dagens utdaterte skoleopplegg uten i tillegg å måtte plages med et tidkrevende og forvirrende sidemål.
Bjørn Kristen Ørbæk
Norsk Språkforening.
Hamar

Lomheims nynorsk-bløff
Av Steinar Øksengård, formann i Bokmålsforbundet
I forbindelse med språkavstemning ved Byremo skole, har Grindheim Mållag fått Sylfest Lomheim til å forfatte det han kaller «saklege» argumenter. Overskriften er nok til å få oss til å se nærmere på innholdet.
Lomheim er påpasselig med å få frem at han er pensjonert professor i språk. Dette skal liksom styrke hans argumenter, men gjør egentlig det motsatte. Han har brukt hele livet til å produsere «saklege» argumenter for nynorsk. Han har derfor fått tunnelsyn, og er ikke i stand til å se helheten i språksituasjonen. Vi har følgende kommentere til hans argumenter:
1 Blir nynorsken snart borte? Her kan vi starte med å se hva statistikken forteller om det som har skjedd frem til i dag: På landsbasis har nynorsk gått tilbake i grunnskolen, fra 34 % (1943) til 11,8 % i dag, og er fortsatt synkende. Videre viser statistikken at når elevene kommer til videregående skole, og de får velge selv, er det bare 6 % som velger nynorsk! Dette betyr at halvparten av elevene som i dag har nynorsk i grunnskolen, helst vil ha bokmål, men får det ikke! Bokmålsforbundet har utallige henvendelser fra fortvilte foreldre som ikke får velge hovedmål for sine barn. Etter 70 år med nedgang, finnes nynorsk stort sett bare på Vestlandet. Utenfor Vestlandet (definert som fylkene Rogaland, Vestland og Møre & Romsdal), er det kun 1,58 % nynorsk i grunnskolen. Tilsvarende tall for videregående skole er 0,81 % nynorsk. Nynorsk er således ikke lenger en riksdekkende målform.
Vedr. statistikk: Bokmålsforbundet har Norges mest omfattende statistikk over språkformenes tilslutning, alt basert på offentlige tall (www.bokmalsforbundet.no).

2 Står dialektene i Agder nærmest bokmål eller nynorsk? Spørsmålet er irrelevant, men benyttes flittig av målfolk. Uansett dialekt er det brukerne som bør få velge det hovedmål som vedkommende er best tjent med. Og finnes det noen som er bedre egnet enn foreldrene til å velge språkform for sine barn? I alle fall ikke språkorganisasjonene! Språk er viktig for den enkeltes identitet, og vi gremmes hver gang førsteklassinger må starte med et hovedmål de ikke ønsker, uansett hva det er. Målfolk har for lengst innrømmet at det er ikke av hensyn til elevene at de går inn for tvunget sidemål. Man pålegger elevene denne byrden kun for at ikke nynorsk skal forsvinne!

3 Bokmål er vel mer moderne og internasjonalt? I langt over 100 år har norske kvinner og menn hatt retten til å velge målform, bokmål eller nynorsk. Og godt over 90 % har valgt bokmål. Lomheim valgte nynorsk, og har benyttet sitt liv for å reklamere for sin målform - hvilket er helt legalt. Nå synes vi at Lomheim må unne foreldrene ved Byremo den samme rettigheten til å velge. Rettigheten er allerede nedfelt i Opplæringsloven, så det handler om å respektere foreldrenes valg.

4 Hvem har den beste skriftkompetansen i norsk … Her forsøker Lomheim seg med en velkjent bløff. Sannheten er at svært mange elever bruker norsktimer på en målform de aldri vil få bruk for. Ifølge en annen språkprofessor – Finn-Erik Vinje – er situasjonen når studentene kommer til universitetene, at de kan hverken bokmål eller nynorsk skikkelig. Etter 10 års språkopplæring må derfor en del av studentene på norskkurs for å klare seg på universitetet! Det er kun de aller flinkeste elevene som er i stand til å lære seg to forholdsvis like målformer.

5 Hva sier statistikk og forskning? Ifølge Lomheim finnes det «forskningsresultater» som bekrefter hans påstander. Vi har i årevis etterspurt dokumentasjon på slik forskning – hittil uten hell. Det hele er ganske logisk, sier Lomheim, fordi «nynorskelevar har en annan kreativitet og variasjonsevne enn bokmålselevane.» En slik uttalelse vekker nok jubel på interne møter i Mållaget, men å få oss andre til å tro på det, blir ikke lett! Her foretar eks-professoren en grov undervurdering av sine motstandere! Vi kan vel også røpe at vi av erfaring er svært skeptisk til nynorsk «forskning» som viser nynorsk fortreffelighet og fremgang!

6 Det er ikke noe galt med bokmål. Sier Lomheim, men bokmålet har ingen fordeler(!) Men han føyer til at det kan være et unntak for de svakeste elevene. Her forsøker Lomheim å tone ned et alvorlig problem for svært mange elever i grunnskolen. Mange mestrer rett og slett ikke to nesten like målformer. Resultatet blir at de blander sammen bokmål og nynorsk rettskrivning. Når de i tillegg supplerer med dialekt og SMS-språk, blir resultatet kaotisk. Det beste for elevene er at de får konsentrere seg om det hovedmålet de velger, og så må skolen tilpasse sidemålet til det som eleven er i stand til å mestre. At nynorskelever senere i voksenlivet får en mer fleksibel og interessant kompetanse – som Lomheim hevder, er rent sludder, og er sikkert ment til indremedisinsk bruk.

7 Konklusjonen? Etter Lomheims mange tvilsomme påstander, er det ikke særlig forbausende at hans konklusjon blir deretter. Han håper imidlertid at språkopplæringen på Byremo blir avgjort ut fra innsikt, kompetanse, forskning og fakta. Det siste er vi helt enige i, men da kommer vi faktisk til en helt annen konklusjon. Det viktigste for oss er at foreldrene – i størst mulig grad – får bestemme hvilken målform deres barn skal ha opplæring i. La elevene slippe å slite med en målform de ikke ønsker!

Klippet fra Facebook:
"Som pensjonert norsklærer i ungdomsskolen var det å læra vekk nynorsk til elevar litt som ein KLM-sketsj: alt er tillete. Som "ja, kva synst du er best her?"
Eit døme: Adjektivet "små" står bøygd i ordlista som SMÆRRE - SMÆST. Eg trudde det var ein vits. Det var det ikkje!"

De aller fleste skolene i Bergen har sakte men sikkert gått over fra nynorsk til bokmål. De lille bygden Salhus er et unntak. Skolen der er nå Bergens eneste skole hvor alle elevene har nynorsk som hovedmål. Nynorsktilhengerne i bygden vil gjerne at dette skal fortsette, og gjør det de kan for å hindre alle forsøk på å bryte nynorskdominansen ved skolen. De går til og med så langt at de forsøker å hindre at foreldre og elever ved skolen får informasjon om hvilke rettigheter de har.
Som så mange andre steder, har Salhus en Facebook-gruppe beregnet på informasjon til innbyggerne, "Salhus - Oppslagstavle for Salhus". I denne gruppen er Egil Sagstad og Steinar Knudsen administratorer, mens Einar Kaslegard er moderator.
Før påske la Bokmålsforbundet ut en notis i denne gruppen, hvor foreldre og elever ble informert om hvilke rettigheter de har i henhold til Opplæringsloven når det gjelder valg av målform. Dette ble for sterk kost for nynorskforkjemperne i Salhus. Vår notis ble umiddelbart slettet! Nynorske organisasjoner får 70 millioner skattkroner pr år for å fremme nynorsk. Kjekt å vite hva pengene våre brukes til!

Bokmålsforbundet er en politisk nøytral organisasjon. Men det er naturligvis interessant å registrere hva de forskjellige partiene mener om dagens språksituasjon, bl. annet tvunget sidemål. Ifølge de forskjellige partiprogrammene, er situasjonen som følger:

AP: Ingen planer om forandring. Ofte uklar oppfatning.
FrP: Sidemålsundervisning og eksamen i sidemål skal være valgfritt, både i ungdomsskolen og i videregående skole.
Høyre: Granavoldenerklæringen. I praksis videreføre eksisterende ordning.
KRF: Granavoldenerklæringen. I praksis videreføre eksisterende ordning.
Rødt / SV / SP: Ingen planer om forandring fra dagens situasjon.
Venstre: Granavoldenerklæringen. I praksis videreføre eksisterende ordning.

Av ovenstående ser vi at de fleste partier er fornøyd med dagens ordning, hvilket innebærer tvunget sidemål i skolen, samt språktvang i fylker og kommuner. Høyre har programfestet en viss oppmykning av eksisterende lover, men er – inntil videre – «i fengsel» i Granavoldenerklæringen, og kan ikke markedsføre sitt eget program. Det eneste partiet som vil gjøre noe med språklovene – og som får lov til å fortelle det - er således FrP. Etter at de ble »løslatt» fra Granavoldenerklæringen, kan de igjen markedsføre valgfritt sidemål, både i ungdomsskolen og i videregående skole.
Det er stortingsvalg i september neste år. Da må hver enkelt velger vurdere om språk og språktvang betyr noe når det gjelder valg av politisk parti.

Nynorsk er det mest unødvendige å bruke tid, krefter og ressursar på i skulen.
Lars Erik Haugvaldstad Børresen (16)
26. JAN. 2020 06:00 25. JAN. 2020 11:22
Nynorsk er det mest unødvendige å bruke tid, krefter og ressursar på i skulen. Når skal politikarane ta ansvar og fjerne dette for godt, sånn at vi kan bruke tida på noko fornuftig? Elevar som meg vil ikkje læra to ulike skriftspråk av språket vårt. Eg meiner at vi bør kunna velja kva vi vil læra. Difor kan ein gjera faget om til eit valfag, som dei mest interesserte kan ta.
Då har ikkje dei som synest det er viktig med sidemål nokre argument, og det viktigaste er at dei framleis kan læra det andre skriftspråket. Så kan vi andre bruke tida på andre språk som vi har meir nytte av seinare i livet – engelsk og andre framandspråk!

Framandspråk er viktigare
Skulen prøver å likestille språka, men det er ikkje realiteten. Bokmålsbrukarar er desidert i fleirtal, og å tvinga dei til å læra nynorsk, noko som dei aldri kjem til å trenga eller bruka i dagleglivet, er ikkje nødvendig.
Det same gjeld nynorskbrukarar som ikkje ønsker bokmål. Vinn-vinn for alle partar! Norske elevar er fem prosent dårlegare i engelsk enn svenskar, viser forsking. Det trur eg er fordi dei norske elevane må læra seg sidemål.
For å gjera at norske elevar blir betre i engelsk føreslår eg at vi gjer alle dei ubrukelege nynorsktimane om til engelsktimar, eller meir timar i framandspråk.
La oss sleppe tvang
Då kan vi bli betre i enten tysk, spansk eller fransk, som eg meiner er viktigare enn at vi skal kunna to skriftspråk av det same språket. Vi bruka berre ein av dei i dagleglivet. Nok er nok, politikarar. La oss sleppe tvang! Sidemål bør ikkje tvingast på elevar. Du bør kunne velja det viss du vil. Som eit resultat meiner eg at elevar vil bli meir positive til norskfaget. I tillegg får vi fleire timar på andre viktigare fag, som engelsk eller framandspråk, eller andre fag, som du faktisk kan få bruk for i kvardagen din.

Av de nærmere 500 største bedriftene i Norge er det bare 1 prosent som bruker nynorsk i sin årsmelding. Samtidig har 20 prosent fått dispensasjon fra loven og skriver på engelsk.

https://forskning.no/sprak/nynorsk-er-ikke-et-sprak-for-big-business/1653733?fbclid=IwAR29KDURi6PcCcxIo5k77W9FY2sO5yLyj0F8n7gJOuRsE6wfWb8DNdHyyXQ

Jeg har ikke vært borti et land der mennesker skriver sitt eget morsmål så dårlig som i Norge. Det er Språkrådets skyld.
Oppdatert for mindre enn 1 time siden
SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Jeg vikarierte nylig som norsklærer på en videregående skole. Det slo meg da jeg rettet stiler og elevbesvarelser: Alle disse formene, alle disse sidestilte og tillatte formene, gjør slett ikke elevene til bedre skribenter. At for eksempel både «barna» og «barnene», «atferd» og «adferd», «hverken» og «verken» er lov på bokmål, og for eksempel «ålmen» og «allmenn» på nynorsk, gjør ikke skrivingen lettere – og heller ikke penere! – for elevene. De blir tvert imot bare mer og mer forvirret. Språket blir inkonsekvent og rotete. Stygt, faktisk.

Det er heller ikke bare elevene som er forvirret. Også de fremste fagpersonene, norsklærerne, må hele tiden sjekke hva som er tillatt. Selv norsklektorer slår stadig vekk opp i ordbøkene sine og sjekker om formen eleven bruker er leksikalisert. Veldig ofte er det snakk om en talespråklighet eller en feilskriving – men som likevel er tillatt, trolig bare fordi mange nok har gjort den samme feilen mange nok ganger. Så mye er tillatt i norsk «rettskriving» at ikke engang norsklærere har oversikten! Visste du at du for eksempel kunne skrive «åssen» og «viss» (i betydningen «hvis») på bokmål? Jeg gjorde ikke det før en elev brukte begge disse formene – skjønt og skjødesløst blandet i et ellers moderat bokmål. Si hva dere vil, men jeg kan knapt tenke meg noe mer gruoppvekkende stygt enn de to ordene – for ikke å nevne «gaid», «iallfall» og «sia», som visst også er helt lovlige former på bokmål.

Rydd opp i bokmålet!
Jeg kommer fra et land med en sterk, og ikke minst entydig, skriftlig norm. Talespråket får selvsagt leve sitt eget liv, slik som talespråket skal, men skriftspråket er normert. Det er klart og tydelig, og tillater ingen alternativer. Det finnes ikke to, tre, fire former av ett ord. Faktisk kan jeg ikke komme på et eneste finske ord som har to skrivemåter. Har ikke de fleste utlendinger et slikt skriftspråk? Det er vel bare i Norge man har funnet ut at skriftspråket skal være mest mulig likt talespråket – eller i Norges tilfelle: talespråkene?

Jeg mener det er feil strategi. Man tror at folket skriver bedre ved at det meste sidestilles og tillates. I virkeligheten skjer det motsatte. Forvirringen slår stilen 1-0. De færreste har oversikt over hva som er radikalt, konservativt og moderat – og blander alt sammen, slik at språket framstår som en lapskaus.
Dette er Språkrådets skyld. Mest mulig skal være tillatt dersom folk sier det, og skriftspråket skal ligge mest mulig opp til talemålet. Rådet sier selv at de skal styrke det norske språket og språkmangfoldet i landet. Det er så lite presist at det kan tolkes dit hen man selv vil – og det er jo nettopp det Språkrådet gjør. Språkrådet mangler et språkpolitisk syn og en linje – og virker verken å ha vilje eller evne til en skikkelig språkrøkt i samfunnet. Rådet pusler med enkeltord og tillater dem etter hvert som bruken øker. Det er ikke lenge til «de» er tillatt i objekt. Det er jo ingen under 20 år som bruker «dem».

Nynorsk-blemme frå departement med nynorsk-ansvar
Språkrådet preges av unnfallenhet. Skriver mange nok folk ting feil, blir formen leksikalisert. Slik skjedde det jo med «en kompliment». Det var ikke mange nordmenn utover Per Egil Hegge som visste at en kompliment – i betydningen rosende omtale – var et hankjønnsord, så i 2015 klinte Språkrådet til og tillot «et kompliment». Det samme skjedde med «enda» som tidsadverb. Når de færreste nordmenn kan skillet mellom tids- og gradsadverb (de fleste vet jo ikke engang hva et adverb er), er det enklest for Språkrådet å viske ut hele forskjellen. Nå mangler det bare at «ennå» kan brukes som gradsadverb, slik at nordmenn kan skrive enda (!) styggere.
Med Språkrådets politikk er «lenger» og «lengre» og «og» og «å» snart likestilte former, fordi så mange nordmenn ikke kan bruke dem grammatisk riktig. Det krever jo nettopp ferdigheter i grammatikk – og de står ikke høyt i kurs her på berget.
Meanwhile – som Språkrådet sikkert snart tillater å skrive – et annet sted: Det franske akademi kjører en annen linje. De siterer selveste grunnleggeren, kardinal Richelieu (ja, han som døde i 1642): «Akademiets viktigste oppgave er å arbeide med mest mulig besluttsomhet for å kunne tilby visse sikre regler om språket.» Fokuset skal være på «det franske språkets renhet, eleganse og evne til å diskutere kunst og vitenskap.» Akademiets 40 medlemmer, som kalles for «udødelige», les immortels, overvåker bruken av det franske språket i samfunnet. Deres kallenavn kommer fra at medlemskap i akademiet er livslangt. De udødelige har en medianalder på nærmere 70 år.
Det franske akademi har – for all del – delvis et noe tvilsomt rykte som en proteksjonistisk beskytter av «bon usage», god språkbruk, men det kan være greit å huske at normativitet faktisk hører til sosial interaksjon. Et språklig fellesskap forutsetter kommunikasjon basert på felles regler. Der Det franske akademi strammer inn, slipper Språkrådet løs.

Kronikk: Det norske språkets forfall
Geirr Wiggen, professor i nordiske språk, som ledet bokmålsseksjonen i Språkrådet på 90-tallet, har skrevet at «uten valgfrihet i rettskrivinga ville bare de få som har et rettskrivingssamsvarende talemål, ha følelsesmessig nærhet og kort vei til skriftspråket». Han mener at valgfriheten gir alle elevene denne «fordelen». Wiggen, som er professor i fagdidaktikk og dermed har utdannet norsklærere, mener at valgfriheten «ikke minst er pedagogisk grunngitt».
Som utlending og utdannet språklærer er jeg helt uenig med Wiggen. Hans pedagogiske argument framstår som fullstendig svada. Det er ingenting som tyder på at nordmenn skriver bedre enn nasjoner som har større avstand mellom talespråk(-ene) og skriftspråket. Snarere tvert imot.
Den finsken, fransken og norsken jeg skriver er langt ifra talemåten jeg bruker til følelsesmessig nærhet, men jeg skriver klart og godt, fordi jeg har sterke og tydelige skriftnormer i ryggmargen. De er tillærte, men det er språkene alltid. Det er absolutt ingenting som tyder på at kort vei til skriftspråket garanterer godt språk. Det er ingenting som tyder på at det engang hjelper. Når man ser norske aviser og elevbesvarelser, kan man heller konkludere med at det motsatte skjer. Jeg har ikke vært borti et land der mennesker skriver sitt eget morsmål så dårlig som i Norge.
Det nordmenn trenger er ikke liksom-pedagogisk grunngitte sideformer og valgfrihet mellom disse, men et sterkt og entydig skriftspråk – rensket for dialekter og talespråkligheter.
Det er først da folk kan lære å skrive godt.

Ett av de store paradoksene i undervisningesektoren:
Stortinget har vedtatt (gjennom Opplæringsloven) at foreldre til elever i grunnskolen - på visse vilkår - skal kunne velge bokmål som hovedmål, selv om de går på en nynorsk skole.
Samtidig bevilger Stortinget 70 millioner kroner pr år til organisasjoner som har som oppgave å hindre foreldre å velge bokmål for sine barn! Noen som ser logikken?

Eg har sagt det før, og eg seier det igjen: Den skriftlege sidemålstvangen er ei ulukke og ei forbanning for nynorsken. Mange faktorar gjer det ugreit for nynorsken: Sentralisering, dialektoppløysing, bokmålet sin status og så vidare. Men sidemålet er den faktoren som verkeleg set fart på nynorsken si ferd ut i Nordsjøen.
For det fyrste: Det heile er meiningslaust. Kan du ein munnleg dialekt, kan du snakke med alle som kan norsk. Du er i mål. Ikkje naudsynt å lære to dialektar. Alle er samde om det. Det ville vore bortkasta tid. Meiningslaust. Men det same gjeld om du har lært ein skriftleg «dialekt» / variant. Har du lært nynorsk eller bokmål, kan du skrive med alle som kan norsk. Du er i mål. Å lære seg å snakke to dialektar eller skrive to varianter av norsk, er like meiningslaust.

For det andre: Når ein insisterer på at nynorskungdomen må skrive bokmålsstilar, bokmålseksamen og bokmålskarakter, får dei eit klårt signal om at å kunne bokmål er viktig for dei kan ikkje rekne med å ta nynorsken med seg om dei flyttar til eit bokmålsdidtrikt; på same måten som dei kan ta med seg dialekten sin. Og ungdomen skjøner óg at om dei byter hovudmål, så får dei betre karakter på sidemålet. Dei kan jo trass alt nynorsk betre enn ungdomane i bokmålsdistrikta. Taktisk målbyte. Med andre ord: Sidemålsstilen i nynorskdidtrikta gjer det lønsamt å byte til bokmål. Og nynorsken har dei jo fått vite at dei ikkje kan bruke om dei flyttar på seg. Noko ungdomar gjerne gjer.

For det tredje: Sidemålsstilen i bokmålsdistrikta skaper skuletaparar. Mange elevar har meir enn nok med å skrive ei side eller to på hovudmålet sitt om dei ikkje óg skal skrive stilar på nynorsk der dei må halde styr på millimeterskilnader. Dette er den stygge sida med dobbelskrivinga.

Statistikken sine tal er klåre. Av 12% som byrjar med nynorsk, er det berre 6% som har nynorsk som hovudmål til eksamen på vidaregåande. Det vil seie at av dei ca 50 000 som gjekk opp til eksamen i 2019, var det berre ca 3000 ( eg gjentek med bokstavar: tre tusen) med nynorsk som hovudmål. Og tala ved Høgskular og Universitet og fyrstegongsteneste er endå lågare.
Nynorsken er i realiteten i ferd med å bli berre eit sidemål. Eit språk, munnleg eller skriftleg, som ikkje vert nytta av dei unge, er i ferd med å døy ut. Sidemålsstilen er ein avgjerande drivkraft her.

Løysinga er enkel: Lat ungdomen lære seg éin munnleg dialekt og éin skriftleg variant, og arbeid for at dei skal kunne bruke den varianten dei har lært, overalt i Noreg; som ein har gjort med dialektane. Då har nynorsken ein sjanse. Når nynorsktilhengjarane insisterer på dobbelskriving, er det det verste for nynorsken. Smått uforståeleg at dei ikkje skjøner dette.
Mvh
Erling Petersen

Bokmålsforbundet ble stiftet den 21.02.1990. Dermed fyller forbundet 30 år i år - ja faktisk i dag! Det er ikke planlagt spesielle arrangementer i forbindelse med jubileet.

Svar til Ottar Grepstad (SMP): Ottar Grepstad: Synd at du vil avslutte debatten uten å svare på om du mener språkkonflikten i Ålesund har vært til gagn eller ulempe for nynorsk. Da kan jeg i stedet svare på ditt spørsmål om svakheter og unøyaktigheter. La oss sammenligne våre to metoder. Du skriver: "Årsmeldingane frå kommunane for 2018 viser at dei då hadde 5490 tilsette, og at sju av ti tilsette arbeidde i dagens Ålesund kommune. Dreg ein frå tilsette i landkommunane, alle lærarane som skal handtere begge dei norske skriftspråka, og tilsette som skriv lite i arbeidet sitt, handla tilsette-argumentet neppe om stort meir enn 1000 bokmålsskrivande personar. Dei utgjorde 1,5 prosent av innbyggjarane og mindre enn 20 prosent av alle kommunalt tilsette. Ein snakka ofte om eit påstått (og sannsynleg) fleirtal av bokmålsskrivande blant innbyggjarane, men var mest opptekne av eit mindretal blant dei kommunalt tilsette." Vi skriver (om nye Ålesund): Grunnskolen: 34,1 % nynorsk, Rekrutter: 4 % nynorsk, skattemeldingen: 27,2 % nynorsk. Ingen kan vel nekte for at vi har mer nøyaktige tall, men ulempen er selvfølgelig at vi er avhengig av de etablerte, offentlige målepunktene som finnes. Fordelen er at vi ser trendene på lang sikt. F. eks. har vi trendutviklingen i grunnskolen fra 1930-tallet og frem til i dag. Til slutt vil jeg si at etter min mening bør vi konsentrere oss om å kommentere meninger og metoder, og unnlate å komme med personlige karakteristikker, slik du gjør i ditt siste innlegg.

Et saklig innlegg av Frances Y. Løvnes i Sunnmørsposten den 1.12.2019, burde få nynorsktilhengerne i Ålesund til å ta «time-out» og vurdere situasjonen på nytt, for å se om man kanskje gaper litt for høyt. Når de lanserer Ålesund som «Norges største nynorskby» omtrent samtidig som de lanserer Bergen som «Norges nynorskhovedstad», tenker man uvilkårlig på den etter hvert så berømte «Komiske Ali». Hvor realistisk er det å gjøre Bergen til Norges nynorskhovedstad, når fremtidens innbyggere (grunnskolen) har 1,5 % nynorsk? Og hvor interessant tror man det er for bokmålsbrukere å identifisere seg med uttrykk som «Norges nynorskhovedstad» eller for den del «Norges største nynorskby»? Nynorsktilhengernes svulmende målsetting vekker sikkert jubel på interne møter, men fortoner seg som ganske utopiske for andre. Skulle vi gi et tips til nynorskens mange statsfinansierte organisasjoner, måtte det være å stikke fingeren i jorden i stedet for å stikke hodet i sanden.

I språkdebatter a la den som pågår i Ålesund, kommer det fra nynorsk hold ofte antydninger om at bokmålsfolk hater nynorsk. Dette er et typisk trekk som benyttes der man ønsker seg inn i en offer-rolle. For det er ikke riktig at bokmålsfolk hater nynorsk. Det vi hater er nynorsktvangen. I 140 år har folket hatt anledning til å velge mellom bokmål og nynorsk, og over 90 % har valgt bokmål. Nynorskforkjemperne har aldri akseptert dette enkle faktum, og har fått et tafatt Storting til å bevilge tresifrede årlige millionbeløp for at nynorsk ikke skal forsvinne. Tvang og statlige tilskudd har etter hvert blitt nynorskens varemerke. Språk er imidlertid et personlig valg for den enkelte. I et land hvor religionsfrihet settes i høysetet, burde også språkfrihet være en selvfølge.

Det er forbausende at ikke nynorskens tilhengere har oppdaget at bruk av tvang avler motvilje. Å tvinge folk til å bruke en målform de ikke ønsker, er å gjøre nynorsken er bjørnetjeneste. Forhåpentligvis våkner de en dag fra dvalen, og innser at de tar ikke vare på nynorsken, de tar livet av den.

Språkstriden dreier seg egentlig om respekt for andre mennesker og deres valg. Når et individ velger målform, burde andre - både privatpersoner og offentlige organer - ha respekt for dette valget, og ikke påtvinge vedkommende en målform han/hun ikke ønsker.
Respekt for individets valg er lovfestet når det gjelder andre ting, for eksempel religion.
Når får vi lovfestet språkfrihet i dette landet?

Kjære Åse Wetås
Vanligvis er jeg glad for å se deg på Dagsnytt 18, men nå har jeg fått nok. Det begynner å demre for meg at du har misforstått rollen din. Du er ikke satt til å lede Språkrådet primært for å kjempe nynorskens sak, - på innpust og utpust.
Mer nynorsk, - overalt!
I det som i dag ellers var en bra diskusjon, (til tross for en anmassende statsråd), har du en eneste ambisjon, å svinge sverdet for nynorsken.
Språkrådet med sin dugelige stab har statistikk for det meste. Men når det gjelder det norske folks ønsker med hensyn til norskfaget, gir det jevnt fanden. Lukker ørene og ser en anne vei!
Jeg er nå livredd for at du (og rådet), med din dyktighet og halstarrighet, skal få for mye å si i den nye språkloven, og gjøre norskoplæringen mer tvungen og mindre lyetbetont enn det som er av det gode.Og dermed ikke styrke, men svekke det språklige nivå hos den gemene hop!

Din tro på at folk flest vil kunne bruke sidemålet nynorsk i jobbsammenheng er direkte blåøyd. Som ellers, der utgangspunktet er som galest, blir resultatet titt orginalest.
(Utelukkende nynorsk-kandidater på kortlisten for språkprisen, taler også sitt tydelige språk. Det er på tide å stikke fingeren i jorda (og lukte hvor man er)).
Jeg håper du i tide tar skjeen i en annen hånd.
Jeg ønsker deg som vanlig alt godt.

mvh
Håkon Lutdal

Av Håkon Lutdal
Det norske språk er tett sammenbundet med norsk kultur og danner grunnlaget for vår nasjonale identitet. Det skulle derfor være en selvfølge at det ble godt tatt vare på og pleiet etter alle kunstens regler. Og at alle deler holdes i hevd.
Situasjonen er imidlertid at norskopplæringen i skolen er lemfeldig og utilstrekkelig, og at språket svekkes ved infiltrasjon fra engelsk / amerikansk. Den altfor slappe norskopplæringen av mennesker som er nye i landet gjør også sitt til at det språklige nivået sliter. De faste, eller idiomatiske (særegne), utrykk utgjør en viktig bærebjelke i språket, og bidrar sterkt til dets mangfold og struktur.
Mange språkforskere roper et varsko, og hevder at store deler av dette språkområdet, på fagspråket kalt fraseologien, ligger på sotteseng, og at mange idiomatiske uttrykk brukes så lite at de er i ferd med å gå i glemmeboken.
Dette til tross for at vårt alminnelige begrepssystem, som vi tenker og handler etter, er grunnleggende billedlig. Vi tenker rett og slett metaforisk.
Språklige bilder gir ofte et mer presist uttrykk for hva man mener enn lange forklaringer, og gir jo enhver fremstilling ekstra liv.
Et kjent sitat om at «språk og kultur er ett»: «Å lære seg et språks idiomer og andre faste uttrykk er å dyppe seg selv ned i den kulturen». Selvsagt er språket i forandring, men det må ikke føre til at det forflates eller utarmes. Storparten av uttrykkene er av gammelt opphav, og det kommer nye til. «Gå på veggen» og «være helt pyton» er eksempler på det siste, mens «kaste noen blår i øynene» et gammelt og godt uttrykk som i dag brukes lite. Det føres faktisk statistikk over slikt og det er derfor mulig å trekke verdifulle uttrykk frem fra glemselens slør ved å ta dem inn i språkundervisningen, og i hyppigere bruk. Ikke bare nyttig læring, men morsom også.
Språket er i for tiden satt høyt på den politiske dagsordenen, og det er å håpe at norskopplæringen vil bli styrket vesentlig i kjølvannet av ny språklov og den kommende Stortingsmeldingen. (Situasjonen er dessverre den at i stedet for å gjøre sidemålet frivillig, presses det stadig mer nynorsk på folk. (Det «nynorske» Språkrådet er visst litt for «dyktig»)). Hensikten med denne lille epistel er i først rekke å slå et slag for fraseologien i håp om at det legges mye i potten for holde hele det norske språk i hevd.
Undertegnede har for øvrig gjort sitt med boken «Med ordet i sin makt – 10 000 stående uttrykk, faste fraser, ord og vendinger», der hensikten er formulert slik: Målet er at boka skal bidra til å skape økt oppmerksomhet og itereresse for dette språkområdet, og til å gi leseren et større ordforråd og en bedre språkfølelse». Jeg vil nå føye til, og «bidra til at hele det norske språk holdes i hevd». Vær med og delta!

Den 6. desember 2016 sendte daglig leder i Noregs Mållag, Gro Morken Endresen, Bokmålsforbundet en E-post der hun anklager oss for urent trav.
Bakgrunnen var en artikkel i vårt medlemsblad Mål for Norge, der vi kritiserer Noregs Mållag for dets fremgangsmåte i forbindelse med høringsrunden om målform i den påtenkte Vestlandsregion. I stedet for å sende inn ett høringssvar med sine argumenter og synspunkter, oppfordret NM lokallag og dets medlemmer til å sende inn separate høringssvar - med de samme synspunkter. Slik blir det mange høringsuttaleser av, og er et forsøk på å gi inntrykk av at kravet om nynorsk målform i Vestlandsregionen står langt sterkere enn det i realiteten gjør. Dette er Tordenskiolds metode. Det er ikke ulovlig, men er et forsøk på å føre folk bak lyset. I den forbindelse påpekte vi også saken om medlemsjukset i organisasjonen, hvor seks målungdommer ble idømt fengselsstraff.

Morken påpeker at det ikke var Noregs Mållag som ble tatt for medlemsjuks men Norsk Målungdom. Det må her påpekes at Norsk Målungdom, i følge deres egen hjemmeside, er Noregs Mållags ungdomsorganisasjon. Den har en fast representant i styret, valgkomiteen og landsrådet til Noregs Mållag.
Dertil har NM og Målungdommen samlokalisert sekretariat (skrivestove). Ifølge Wikipedia er samarbeidet formalisert i en samarbeidsavtale som ble inngått i 1969. Avtalen ble revidert i 1974 og 1993, og presisert i 1998. Målungdommen skal dessuten ha status som fylkeslag i NM.
Morken påpeker at NM ikke får statsstøtte basert på medlemstall. Det er vi i Bokmålsforbundet fullt klar over. I følge Mållagets årsrapport mottok laget i 2015 Kr. 5 262 000 i offentlig støtte, hvorav kr. 250 000 ble gitt videre til Målungdommen. Dess færre frivillige nynorskbrukere her i landet, desto høyere offentlige tilskudd.

Ifølge Borgating lagmannsrett var de dømtes navn: Magnus Berhardsen, Tarjei J. Vågstøl, Ragnhild Bjørge, Astrid Dypvik, Inger Johansen og Ragnhild Ås. Morken kjenner kanskje igjen navnene? Av Årsrapporten for 2002- 2003 ser vi at Morken også den gang var daglig leder I NM. Magnus Berhardsen var ansatt som organisasjonskonsulent og Ragnhild Bjørge som læremiddelkonsulent. Astrid Dypvik var styremedlem i NM.

Lagmannsrettens dom omfattet kun overtredelser foretatt etter 1998. I Tingrettens bemerkninger s. 10 kan vi lese: ”Det vises til at de tiltalte, samt vitner som har hatt ledende stillinger i organisasjonen, har forklart at det foreligger holdepunkter for at overrapporteringen har funnet sted siden begynnelsen av 1980 – tallet. Dog er overtredelser som fant sted før 1998 ikke medtatt i tiltalebeslutningen idet de er ansett foreldet”.

De forhold dommen omtaler er således kun toppen av isbjerget. I realiteten var langt flere personer enn de dømte involvert i saken, hvorav flere i dag har fremtredende posisjoner innen målbevegelsen. Takket være straffelovens foreldelsesregler unnslapp disse tiltale og straff. Det totale beløp Målungdommen uberettiget har mottatt dreier seg sannsynlig om et tosifret millionbeløp. Siden Morken var leder i Norsk Målungdom fra 1992 -1995 sitter hun kanskje inne med ”inside information”.

Morken skriver at Norsk Målungdom har betalt tilbake hele summen som ble krevet i kjølvannet av saken. Men, med hvilke penger? Til tross for det ekstremt klanderverdige forhold som retten avdekket, skjedde det oppsiktsvekkende at Statens fordelingsutvalg, riktignok med 5 mot 2 stemmer, forsatte å betale ut penger til Norsk Målungdom. Slik kunne Målungdommen betale ilagt bot, samt tilbakebetale til staten, det den hadde svindlet den samme stat for.

Som gammel rytter kan jeg forsikre Morken om at jeg ikke liker urent trav. Bokmålsforbundet fremsetter aldri udokumenterte påstander.

Med vennlig hilsen
For Bokmålsforbundet
Arve Waage(s)
viseformann

Elevane skal framleis ha karakter i sidemål, og skriv sidemålsstil. For mange er det ei lei oppleving kvar gong. Dei klarer seg greitt på hovudmålet, men havarerer på sidemålet, trass i ein straum av råd og instruksjonar frå læraren, og lesing på alle pluggar.

Sjølv greie oppgåvesvar fell igjennom. Grunnen: Sidemålet blir ståande i vegen for innhaldet. Verst plar det vere når sidemålet er nynorsk. Never use it, veit du, som ein skjemtegauk uttrykte det, to the point! Såleis ber det for mange sin del rett vest, igjen og igjen.

Det er sjølvsagt ikkje lett å navigere i eit virvar av tillatne ord og former, og eit virvar av ord og former som var tillatne for åtte år sidan, men ikkje i dag. Det blir ei røre av nynorsk og bokmål, ein eventyrleg samnorsk, umogeleg for den arme læraren å skjøne (eller var det umogelig, umogleg, umoglig, umuleg, umulig?).

Elevane har mange fag å arbeide med, så dei burde ikkje tutle med sidemål i tillegg. Følgjene er forvirring og mismot, og dette er sjølvsagt leit for unge menneske som treng å lykkast med skrivinga. Og utriveleg for alle som rettar. Det krev faktisk ein betydeleg arbeidsinnsats å lære å skrive eit brukbart sidemål i løpet av vidaregåande. Kan hende sju prosent (to i kvar klasse) maktar det.

Språket er eit instrument for tanken. Sidemålet er eit instrument for å drepe skrivegleda hos elevane. Denne tilleggsbyrda i norskfaget ville vore utenkjeleg i alle andre fag: "No skal vi ha om organisk kjemi, men denne gongen, hugs, på totenmål!" For ti år sidan blei det gjort ei ubetydeleg endring for å sminke opp ordninga, sidemål blei trekkfag ved eksamen. No er det på tide å rydde opp, og la sidemål bli valfritt for dei interesserte.

Helge Kyvik
Lektor, Haugesund

Hamar Arbeiderblad, 9.10.2019

Den 3.10.2019 hadde Herman Haugom Molstad et interessant innlegg i Hamar Arbeiderblad, med overskriften Hva skal vi med nynorsk-faget? Vi vil utvide spørsmålet en smule, og spørre slik: Hva skal vi med nynorsk?

Molstad beskriver på en utmerket måte hvordan elevene sliter med et fag som oppfattes som både nytteløst og unødvendig. Det er lett å se at tvunget sidemål går ut over de andre fagene som elevene garantert får bruk for senere, hovedmål, matte, fysikk, fremmedspråk etc.
Det Molstad ikke nevner, men som er det verste av alt, er at nynorsk egentlig er unødvendig. Om tvunget sidemål ble fjernet i morgen, ville ingen bli skadelidende – unntatt nynorsken selv. Den nakne sannhet er at nynorsk har for få tilhengere til å opprettholde nivået, og er derfor avhengig av tvang for å overleve. Tvangen opprettholdes bl. annet av minipartiet Venstre (3 % oppslutning!) som egentlig er i samme ynkelige situasjon som nynorsken. De halte støtter de blinde, sier et gammelt ord. Men ærlig talt: Er det bokmålselevenes oppgave å redde nynorsk på sotteseng?

Molstad nevner merkelig nok ikke hva elevene gjør – eller har tenkt å gjøre – med det problemet som han så godt beskriver. Det er åpenbart at hvis elevorganisasjonene hadde satt foten ned, så hadde tvunget sidemål vært fjernet for lenge siden! Bokmålsforbundet har en rekke ganger invitert elevorganisasjonene til dialog om sidemålet, men har møtt en kald skulder.
Til slutt sender Molstad en bønn til politikerne om å ta til fornuft og fjerne nynorsk-faget fra skolen. Tanken er god, effekten er dessverre null. Vent i alle fall ikke et under fra Venstre! De har snart bare nynorsktilhengere igjen som velgere! Molstad bør ta sitt utmerkede forslag opp med sin elevorganisasjon, som på sin side bør etablere en virkelig meningsfylt ny sak på sin agenda: Frivillig sidemål.

Setter elevorganisasjonene endelig foten ned, kan Molstads ønske bli en realitet!
Bokmålsforbundet
www.bokmalsforbundet.no
Steinar Øksengård, formann

Meninger; Herman Haugom Molstad
Publisert: 03.10.2019 11:00:24

Nynorsk er et av de to offisielle skriftspråkene vi har i Norge. Når du begynner på ungdomsskolen starter nynorskopplæringen for alvor.
Da skal du lære om historien til nynorsk. Du skal lære å skrive nynorsk og når du skal lære å skrive nynorsk må du lære masse grammatikk som for eksempel å bøye verb, substantiv osv. Det har i mange år blitt diskutert om vi trenger å lære nynorsk i skolen. Jeg stiller meg fortsatt undrende til hvorfor vi fortsatt har dette faget? Hvorfor er det så innmari viktig?
Nynorsk kan faktisk være ganske vanskelig for mange. Det er ikke så lett å starte på et nytt skrift språk uten videre. Det er mange nye og vanskelige ord du skal lære deg og ikke minst grammatikken. Grammatikken er det mest hardtarbeidende for mange. Der skal du kunne bøye substantiv i alle slags kjønn. Du skal kunne å bøye verb i alle tidene og det er mye mer dette er bare noe av det. En av fem kan ikke engang hovedmålet sitt skikkelig. Å tvinge disse til å lære nynorsk i tillegg, blir som å tvinge folk til å ha avansert matematikk før de i det hele tatt kan telle.

Langt over flertallet av elevene skjønner ikke sammenhengen i nynorsk, men jobber godt får å få en god karakter. For karakteren er det eneste som teller i ettertid. Alle vil jo oppnå høyest karakter som mulig. Men det er det ikke alle som gjør. Nynorsk kan bidra til å dra snittet ditt. Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre ønsker at det blir slutt på karakterer og eksamen i nynorsk for norske skoleelever. Han mener at sidemålsundervisningen skal handle mer om litteratur og språkforståelse. Dette er jeg helt enig med han i. Hvis man har interesse av å lære eller fordype seg i nynorsk kunne det vært et fremmed språk eller et valgfag på skolen om norsk kultur og språk. Man kunne også hatt nynorsk i skolen men da burde det være uten karakter.
I skolehverdagen har vi mange viktige fag med mye vanskelige stoff som vi må igjennom og som vi får igjen får å kunne senere i livet. Når vi i tillegg skal ha nynorsk blir det mindre tid til de viktige fagene som matte og norsk. Som vi garantert får nytte av senere i livet. I Norge er det bare en liten del av befolkningen som snakker nynorsk, og mesteparten av all kommunikasjon går på bokmål. Sannsynligvis vil så godt som ingen bruke sidemålet sitt etter videregående. Da blir det for dumt at man gjennom hele ungdomsskolen og videregående skal bruke tid på å lære nynorsk.

Kjære politikere jeg håper dere snart kommer til fornuft og fjerner faget fra skolen. For hva skal vi egentlig med nynorsk?

Se språkprofessor Finn-Erik Vinjes erfaringer:
Elevene klarer ikke å skrive nynorsk. Jeg har sett en del av disse produkter – både i ungdomsskole og videregående skole – og de verste av dem trosser enhver fornuft – et usannsynlig kaos av svensk, dialekter, bokmål og kvissleis-språk. Jeg har lest en del av de sensorrapporter som foreligger. Ord som kaos, virvar osv. går igjen. Den meget erfarne og sindige norsklærer Egil Børre Johnsen tallfester situasjonen: 80-90 % av avgangselevene i videregående skole kan ikke skrive nynorsk. Det er ikke her tale om ’nivåsenkning’ – men om kaos.
Noen av disse elevene begynner å studere, og enkelte går til og med løs på studiet av norsk språk på universitetet. Da må de skrive nynorsk til eksamen. Men det bedrøvelige er da at de har glemt alt de kanskje har lært – og så setter man i gang med den gamle medisin og holder kurs. Der innprentes nynorske leksa med formalia enda en gang: halda - held . heldt – haldi. Husk å skrive vere, skjere – ikke være, være. Ynskje er verb, ynske er substantiv. Osv. Og så minner vi om såkalt «dårlige» ord: Et ord som beskyldning, som forekommer i hver eneste by og bygd, er ”iøyrefallande stilbrot” leser jeg i en autoritativ veiledning. Det skal hete skulding, som ingen sier.
Når så disse elever har nådd det stadium at de skal søke seg inn i offentlig administrasjon, hender det at de må skrive nynorsk. Det går ikke godt. Jeg finleste et dokument fra det daværende Rådet for videregående opplæring. Det handlet om faget norsk. Jeg kjente noen av dem som hadde skrevet det – pliktskyldigst på nynorsk. Dokumentet er et jammerprodukt, det vrimlet av nynorsk feil. Og det var norsklærere som hadde skrevet det!
Språkrådet sendte et morskt brev til Kulturdepartementet i sakens anledning og påviste en rekke formelle feil, nettopp av den typen som gymnasiastene blir arrestert for. Departementet beklaget og beklaget – og lovte bot og bedring, dvs. nye nynorskkurs og terping på formalia! Det er den samme melodien.

Bokmålsforbundet ønsker å komme i kontakt med personer i strøk hvor det er konflikter mellom bokmål og nynorsk.
Ta kontakt på post@bokmalsforbundet.no

Steinar Øksengård, formann i Bokmålsforbundet
I Sunnmørsposten den 16.09.2019 har Ottar Grepstad et nytt angrep på Høyres ordførerkandidat i Ålesund, Dag Olav Tennfjord. Innlegget har en rekke tvilsomme påstander, og kan ikke stå uimotsagt.
Grepstad starter med en ganske merkelig uttalelse. Han sier at en ordfører som vil virke samlende, må kunne de sakene folk er opptatt av. Etter vår oppfatning er evnen til å virke samlende, akkurat det Tennfjord demonstrerer. Han foreslår språknøytralitet, der alle kan bruke sin egen målform. Er det mer «samlende» om alle blir tvunget til nynorsk, slik Grepstad går inn for? I så fall, samlende for hvem?
Videre påstår Grepstad at Tennfjord kaster kommunal råderett på båten. Her har nok Grepstad misforstått noe. Hvis/når nye Ålesund kommune vedtar språknøytralitet, både som administrasjonsspråk og i korrespondanse med Staten, er det nettopp kommunal råderett han etterlever. Etter språknøytralt vedtak i kommunen, vil Staten - akkurat som Tennfjord sier - veksle mellom de to språkformene i sin korrespondanse med kommunen. Dette er Ålesund vel vant med, etter mange år som språknøytral.
Grepstad henviser også til den nye språkloven som er ute på høring. Grepstad vet – eller burde vite – at en gammel lov gjelder til en revidert utgave er vedtatt. Så presterer Grepstad å harselere over at Tennfjords mening ikke stemmer med det Høyre mener i regjering. Her tar Grepstad feil igjen. Tennfjord har klart gitt uttrykk for at han går inn for språklig valgfrihet for alle innbyggere i kommunen. I Høyres program heter dette «valgfrihet for enkeltmennesket», hvilket er nøyaktig det samme.
Grepstad forteller også at han tidligere i debatten har poengtert at et klart og forståelig språk i offentlig forvaltning, henger nøye sammen med å bruke mer nynorsk(?!) At Grepstad oppfatter verden slik, tror vi så gjerne. Men hvis han vil ha oss andre til å tro det, må vi nok be om at påstanden dokumenteres. Inntil så skjer, er vår oppfatning det stikk motsatte.
Neste merkelige uttalelse fra Grepstads side er at hvis man vil at det skal være lettere for andre enn seg selv å bruke nynorsk, må en sette i verk tiltak som virker(!). Det er litt uklart hva Grepstad mener her, men når nynorskfolk sier «tiltak», så mener de som regel flere statlige påbud, mer tvang og mer tilskudd til nynorskens utallige organisasjoner. Finnes det noen bedre måte å legge til rette for bruk av nynorsk, enn akkurat det Tennfjord foreslår: Å la alle velge fritt?
Men ærlig talt, Grepstad: Det er vel ikke Høyres oppgave å øke bruk av nynorsk i samfunnet, hverken i Ålesund eller andre steder? At våre to målformer er likestilte, betyr ikke at de skal være like store! I denne aktuelle saken går Høyre og Tennfjord inn for valgfrihet, og det burde nynorskbrukerne være mest fornøyd med! Hvis det etter Grepstads mening er for få som velger nynorsk, kan han neppe klandre Høyre for dette. Til tross for årlige 3-sifrede millionbeløp for å støtte nynorsk, går denne målformen tilbake år for år. Grepstad mener åpenbart at det er på grunn av bokmålsbrukernes innstiling. Har det streifet Grepstad at det kanskje er nynorsken det er noe galt med? Eller at folk rett og slett ikke vil ha det?
Til slutt påstår Grepstad at Tennfjord ikke ønsker å fremme likestilling mellom våre to målformer. Og det presterer han å si, etter at Tennfjord har gått inn for språknøytralitet! Hadde Tennfjord vært like egoistisk som Grepstad, ville han gått inn for bokmål i nye Ålesund. Språknøytralitet er en gave til alle – ikke minst til nynorskbrukerne!

Steinar Øksengård, formann i Bokmålsforbundet
I to forskjellige innlegg i Driva den 3.9.2019 kommer nynorsktilhengerne med en rekke udokumenterte påstander som krever et tilsvar.

Påstand 1: Språkvalget 9. september dreier seg ikke om å velge bokmål eller nynorsk, for begge målformene må likevel læres. Det er et valg om hvilken målform elevene skal starte med.
Svar: De fleste forstår at dette er ren bløff. Ingen behøver å lære begge målformene like godt, ja det er faktisk ikke mulig (ref. språkprofessor Finn-Erik Vinje). Det som velges som hovedmål, er det man skal satse 100 % på, og sannsynligvis leve med resten av livet. Alle forstår at det er lettere å lære bokmål, siden det er den overlegent dominerende målformen. Å fortelle velgerne at man må lære begge målformene like godt, er derfor ren bløff. Halvparten av alle nynorskelever går over til bokmål ved overgang til videregående skole.

Påstand 2: Språkvalget gjelder ikke bare elevene, men hele samfunnet.
Svar: Pensjonistene synes kanskje det er trist at det blir mindre nynorsk i bygden, men språkvalg på en skole gjelder elevene og deres foreldre. Vi har derfor i lignende tilfeller bedt pensjonistene overlate dette valget til foreldrene. Ønsker pensjonistene mer nynorsk inn i bygden, bør det gjøres på andre måter, og uten å bruke tvang.

Påstand 3: Nynorsk tar bedre vare på den lokale dialekten.
Svar: Det er lett å se at denne påstanden er meningsløs. Ta Østlandet, Nord-Norge eller Trøndelag som eksempler. I de tre områdene finnes det ikke lenger nynorsk, men ingen vil vel hevde at de har mistet sine dialekter av den grunn?

Påstand 4: Du får bruk får begge målformene i fremtidig jobb.
Svar: Dette er et tynt argument. Det er nesten ingen bedrifter i Norge som benytter nynorsk. Sjansen for at en elev fra Sunndal blir nynorsk saksbehandler i en vestlandskommune er svært begrenset. Det er vel større sjanse for at nynorsk er forsvunnet før dagens førsteklassinger kommer i jobb. Mange kommuner er dessuten språknøytrale, da kan alle bruke den målform de kan best.

Påstand 5: Stem nynorsk, for da kommer ungene kunnskapsmessig best ut av det(!)
Svar: Dette er en påstand som nynorskfolket har benyttet i årevis, uten at de har gjort noe forsøk på å dokumentere det. Uttalelsen har derfor for lengst havnet i den store nynorske sekken som heter «Nyare forsking visar». En undersøkelse som TNS Gallup gjennomførte for Utdanningsdirektoratet hadde det oppsiktsvekkende resultat at nynorskelever liker best å lese tekster på bokmål(!) Kanskje nynorskfolket har en god forklaring på dette fenomenet?

Påstand 6: Hvis du velger nynorsk som hovedmål, blir du bedre i sidemål.
Svar: Dette er faktisk riktig, men kan ikke tas til inntekt for nynorsk. Grunnen er selvfølgelig at bokmål er lettere å lære, enten det er hovedmål eller sidemål!

Som vi ser av påstandene ovenfor, er argumentene for å velge nynorsk, lett å gjennomskue. Det som er dokumentert, er imidlertid at nynorsk har gått tilbake hvert eneste år siden 1943, på tross av årlige tresifrede millionbeløp i offentlig støtte.

Tiden er snart inne for nynorsk «brexit».

Den 20.08.2019 hadde en Ingeborg Singsdal et innlegg i Driva og Tidens Krav angående språkavstemningen på Løykja og Ålvundfjord skoler den 9. september. Hun poengterer at det er viktig å starte med å klargjøre faktum i saken. Da bør hun starte med seg selv, og ikke forsøke å villede velgerne slik som hun gjør i innlegget. Hennes sitat fra Målloven gjelder dessverre ikke i det foreliggende tilfelle, men kun for kommunens og skolens administrasjonsspråk. Foreldrenes rettigheter er nedfelt i Opplæringsloven og gir foreldrene rett til å velge målform for sine barn.

At bokmål og nynorsk i prinsippet er likestilte, betyr ikke at de er like store. Over 90 % av Norges voksne befolkning har frivillig valgt bokmål, og dermed er det langt lettere for nye elever å tilegne seg bokmål enn nynorsk. Et annet poeng er at ved overgang fra grunnskole til videregående skole, går nynorsk ned fra 12 % til 6 %. Halvparten av alle nynorskelever i grunnskolen går altså over til bokmål i videregående, og dermed er 50 % av all nynorskopplæring i grunnskolen totalt bortkastet! Og så forsøker Singsdal å fortelle foreldrene at det er best å starte med nynorsk som hovedmål!

Grunnen til at vi har tvunget sidemål i skolen, er ikke fordi det er bra for elevene, men for at nynorsk ikke skal forsvinne!

Singsdal oppfordrer foreldrene om å tenke over hva som er den beste taktikken for å lære norsk. Foreldrene er ikke dumme, heller. De har for lengst gjort seg opp en mening om hva de ønsker. På den annen side er det forståelig at noen vil beholde den språkform som de er vokst opp med. Valget på de to skolene gjelder imidlertid kun elevene og er derfor foreldrenes valg. Det er og blir foreldrene er best egnet til å velge målform for sine barn. Og dermed sender vi et klart signal til alle andre – inkludert pensjonister og Noregs Mållag – om å ligge lavt i det språklige terreng, og støtte foreldrene i sine valg. Å kjøre pensjonister til valglokalet på valgdagen – i den hensikt å overkjøre foreldrene – er i beste fall moralsk forkastelig.

Ifølge språkprofessor Finn-Erik Vinje, er det nærmest umulig for en person å lære både bokmål og nynorsk skikkelig. To såpass nærliggende varianter av norsk, vil man uvilkårlig blande sammen. Man bør derfor velge den ene av de to målformene, og konsentrere seg om å lære den skikkelig. Fra ungdomsskolen vet vi at de fleste lærer akkurat nok nynorsk til å få en brukbar karakter, bortsett fra det er nynorsk uten interesse. Singsdal er faktisk selv et godt eksempel på det Vinje mener med sammenblanding, da hennes nynorske innlegg er krydret med ord som ikke står i nynorskordboken. For å ta et eksempel: På nynorsk kan man velge mellom mogleg og mogeleg (iflg. Språkrådet også moglig og mogelig). I sitt innlegg benytter Singsdal den femte varianten, muleg. På bokmål heter det kort og godt mulig. Hva er enklest for elevene å lære?

Registrerer at det skrives side opp og ned om hvor fortreffelig nynorsken er i forkant av det kommende valget. Og at nynorsk er et fint språk, kan jeg si meg enig i. Men der slutter også min støtte til mållaget, er jeg redd. For selv om jeg mener nynorsk er et fint språk, og jeg selv vurderte å bytte målform på videregående, er det mange gode grunner til at jeg som mor mener bokmål er den beste målformen for barna mine. Dette kommer ikke bare av at jeg selv har hatt bokmål gjennom mitt utdanningsforløp. Det er heller ikke knyttet til at jeg selv om jeg lever av å skrive, ALDRI har blitt bedt av mine kunder om å skrive på nynorsk. Det er rett og slett fordi jeg mener det er et lite tilgjengelig språk. Jeg kommer sjelden i kontakt med nynorsken i hverdagen min. Det gjør heller ikke barna mine. De leser, hører og ser bokmål. Og engelsk. Personlig skulle jeg helst sett at de fikk tid og mulighet til å bli skikkelig gode i de to språka før de måtte streve med flere, men det er en annen debatt (som jeg for øvrig synes er høyst på sin plass å ta).
Fra nynorsksida framstilles det i hytt og pine som at vi bokmålsfolk er både kulturløse og ofte stryker i sidemål. Og det vises gjerne til "nyere forskning" eller andre ulne begrep, uten at det noen sinne kan refereres til hvem som har gjort denne forskningen eller hvor den er publisert.

Jeg registrerer også at den godt voksne garde mener argumentet om at skolebøkene har for dårlig språk i nynorskdrakt, ikke er et godt nok argument. Unnskyld meg, men hvem er det denne avstemminga handler om? Er det Gunnlaug på 95, som for lengst må kunne sies å være ferdig med sitt utdanningsløp? Eller er det for lille Ole på 6, som gråter seg i søvn fordi leksene er så vanskelige og teksten i skolebøkene hans ikke høres eller ser ut som noe han kjenner til? Jeg er nødt til å spørre. For det er faktisk til sjuende og sist skolehverdagen til barna det gjelder. Og utdanninga deres. Personlig kan jeg ikke stå for et valg som gjør det vanskeligere for barna. I en ideell verden finnes det sikkert utmerkede skolebøker på nynorsk. Men det er ikke den verden vi lever i. Dessverre. Og det er skolebøkene per i dag dagens elever må slite med. Skolebøker der man voldtar Inger Hagerups verk ved å oversette dem til nynorsk og maser om "åtgaum" og andre ord som er totalt fremmed for barna.

Og bare så det er sagt: Det er tull at det er lettere å skrive nynorsk fordi det er nærmere dialekta vår! På de aller fleste språk i verden er det en forskjell mellom dagligtale og skriftspråk, og det er ikke rart, for vi uttrykker oss annerledes skriftlig enn muntlig. Det er ikke den forskjellen som er vanskelig for barna. Det som er vanskelig, er å lære å lese og skrive på et språk du ikke har et forhold til.
Nå blir jeg sikkert samfunnsfiende nummer en for å si dette høyt, men noen må, som oldemor pleide å si, "ga fræmst og bærra hæsthaue". Og det gjør jeg, hvis det kan hjelpe barna. Selv valgte vi å flytte fra en daværende nynorskkrets, da vi så at daværende førsteklassing fant språket en uoverstigelig barriere i lesetreninga. For når du sliter, så er faktisk frustrasjonen over at "det er jo ingen andre enn denne dumme boka som skriver eg, det heter jeg" nok til å ta all innsatsvilje ifra deg.
Det er mye som kan sies om denne saken, og mange argument jeg mener er langt under det nivået vi burde ligget på, men kjære dere som skal stemme over målform i september: Tenk på dem det gjelder, ikke på egen sentimentalitet eller emosjonelt betonte argument som grenser mot fremmedfrykt. Vi er ikke mindre nordmøringer eller mer identitetsløse om vi ønsker at barna våre skriver bokmål.
Eva Gikling

Pensjonistenes engasjement i språkavstemninger har tidligere vært nevnt i denne gruppen. Det er forståelig at pensjonistene i utgangspunktet er interessert i å beholde en språkform som de er født og oppvokst med. Det er likevel et stort spørsmål om det er moralsk forsvarlig av pensjonistene å gå inn for å overkjøre foreldrene i slike saker.
En språkavstemning på en skole gjelder kun foreldres og elevers valg av hovedmål, og er svært viktig for dem det gjelder. Viktig på den måten at det blir elevenes verktøy i skolearbeidet gjennom hele skoleløpet og senere i jobbsammenheng. Etter Bokmålsforbundets mening er det foreldrene som er best egnet til å velge målform for sine barn.

På denne bakgrunn burde pensjonistene ligge lavt i det språklige terrenget under språkavstemninger, og simpelthen overlate valg av målform til foreldrene.
Mållagets aktiviteter i slike sammenhenger med å transportere pensjonister til valglokalene i den hensikt å overkjøre foreldrene, må i beste fall kunne karakteriseres som moralsk forkastelig.

I et innlegg i Klassekampen 18.07.19 hevder leder i Norsk Målungdom Gunhild Skjold, at nynorsk er et eget språk. Det er et kontroversielt syn, selv innen målbevegelsen. Professor i nynorsk skriftkultur Stephen Walton hevder at hverken nynorsk eller bokmål er et språk, derimot er norsk et språk. Samme oppfatning har tidligere leder i Noregs Mållag Olav Randen, og tidligere språkdirektør Sylfest Lomheim. Skjold liker ikke betegnelsen målform, hun hevder det er samnorsk. Dessuten er det mange som ikke har lært seg forskjell på målform og målføre, som altså betyr dialekt. Den virkelige grunn til at Skjold insisterer på at nynorsk er et eget språk, forteller hun oss ikke. Det har imidlertid tidligere mållagsleder Tennø gjort.

Det er fordi nynorsk da kan få samme vern som samisk. Dvs. komme inn under Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk, som Norge ratifiserte i 1993. På den måte mener Skjold at nynorsk kan bli sikret et evig liv, uansett hvor få nynorskbrukere det er.
Til tross for et batteri av juridiske og økonomiske særtiltak til fordel for nynorsk, forsetter nedgangen for nynorsk, som den har gjort i over 75 år.
Bare for 2019 er det bevilget over 70 millioner kroner i særtiltak for nynorsk. Det hjelper bare så lite. Det norske folk, og særlig ungdommen, kjøper ikke nynorskaktivistenes argumenter.

To nye offentlige språkstatistikker er nettopp offentliggjort. Skattedirektoratets statistikk 2018, for valgt målform i skattemeldingen (selvangivelsen), viste på landsbasis, at bare 9,6 % valgte nynorsk.

Forsvarets statistikk 2018, for valgt målform ved sesjon, viste på landsbasis, at bare 2,3 % av ungdommene valgte nynorsk.

Det brenner et blått lys for nynorsk. Det er utopi å tro at nynorsk kan reddes ved hjelp av tvang og statlige subsidier.

Nå må det bli slutt på dette nynorsk-tøvet! Jeg bor i en kommune som har nynorsk som målform, samtidig som over halvparten av innbyggerne er bokmålsfolk.
Resultatet av dette er at de fleste som vokser opp i denne kommunen ikke er i stand til å utøve et godt skriftlig språk, hverken på bokmål eller nynorsk. Det er bare å lese det som fremkommer skriftlig fra administrasjonen i nynorsk-kommunen, så ser man hvor dårlig det står til.
God bedring!

Av Tarald Rørvik
I flere kronikker og innlegg i Sunnmørsposten den siste tiden er det argumentert for at den nye Ålesund kommune skal forlate den nøytrale språkpolitikken, og gå over til nynorsk som administrasjonsspråk. Det har vært hevdet at nynorsk ligger nærmest dialekten i den nåværende bykommunen, og at mange viser en nedlatende holdning til dem som benytter nynorsk i skrift og tale.
Som innflytter fra en nynorskkommune i Rogaland, og med nynorsk som skriftspråk til og med videregående skole, kjenner jeg meg ikke igjen i slike påstander.
Jeg oppdaget riktignok tidlig at bokmål var et skriftspråk som lå bedre til rette for meg personlig å uttrykke meg på. Men dialekten i Ålesund oppfatter jeg som mest preget av bokmål, men med innslag av dialektuttrykk fra distriktet.
Slik er det også i byer som Trondheim, Bergen og Oslo. Dialektuttrykkene vil alltid finnes. De har med identiteten vår å gjøre, og er med på å sette farge på det muntlige språket vårt. Men hele poenget i den språkdebatten som foregår nå, er ikke det muntlige språket men skriftspråket. Og i Ålesund så skriver de aller fleste på bokmål. Også i utkanten av den nåværende bykommunen har det etter hvert blitt flere bokmålsklasser i skolen. Etter sammenslåingen med nynorskkommunene, vil det fremdeles være flertall av bokmålsbrukere.
Mot denne bakgrunnen virker det ikke logisk at administrasjonen i kommunen skal tvinges til å forlate språknøytraliteten, og pålegges å sende ut all informasjon til innbyggerne på nynorsk. Mange bokmålsbrukere vil føle dette som et press fra mindretallet. Jeg er redd det heller ikke vil fremme bruk av nynorsk i det lange løp.
Som plaster på såret pekes det på at administrasjonen skal få være språknøytral i intern kommunikasjon. Et hundretalls kollegaer skal altså få være språknøytrale seg imellom. En del av den interne kommunikasjonen i administrasjonen foregår vel i alle tilfeller muntlig, og da på dialekt fra ulike distrikter. Altså hverken på bokmål eller nynorsk. De fleste skjønner at dette bare er skuebrød.
Alle uttrykker vi oss mest presist på det skriftspråket som faller oss naturlig, enten det er nynorsk eller bokmål. Selv Ivar Aasen var imot å tvinge nynorsken på folk. Det hevder Monica Molvær (H).
Det virker derfor nokså meningsløst at informasjon som de ansatte sender ut til innbyggerne, den informasjonen skal de samme ansatte ikke få lov til å formulere på det språket som ligger best til rette for dem.
Skriv fra offentlige etater må være presist formulert, ellers kan det føre til misforståelser og feiltolkninger. Et forslag fra Norsk Målungdom i Smp 04.07.19 om å kurse kommuneadministrasjonen i nynorsk skriftspråk, vil nok hjelpe litt. Men det vil være langt bedre å tilby kurspenger til begge målfører, og overlate valg av skriftspråk til den enkelte. Hvis vi ikke får lov til å bruke den skriftformen som vi finner mest naturlig, blir det mer fristende å ta i bruk termer fra andre språk.
I norsk språk merkes spesielt en økning (eller «eskalering» som det nå er «in» å si) i bruk av engelske ord og uttrykk. Dette er lite ønskelig, og språknøytralitet kan være en del av forsvaret mot denne utviklingen.
Det er også en kostnadsside ved en slik omlegging av administrasjonsspråket i en kommune. Skal Ålesund kommune konsekvent benytte nynorsk i sin kommunikasjon til publikum, må kontorsystemer, slik som titler, arkiver, maler og skjemaer oversettes til nynorsk. En del vei- og gateskilt, informasjonsoppslag og liknende må omarbeides. De økte kostnadene må selvsagt skattebetalerne ta.
Nynorsken er utvilsom under sterk press i dag. Men begge målformene vil kunne leve side om side i en språknøytral kommune. Det nynorske skriftspråket, slik som Ivar Aasen skapte det, ble utformet i kjølvannet av den nasjonale reisning på 1800-tallet. Språket fikk utvilsomt en stor betydelig i denne sammenhengen frem mot unionsoppløsningen. I tillegg bidro nynorsk til at bokmålet ble normalisert og frigjorde seg fra mye av den sterke danske påvirkningen. Dette var språkmannen Knut Knudsen allerede i gang med på den tiden, men nynorsken påskyndet arbeidet.
Både bokmål og nynorsk er vel i dag så levedyktige språk at de ikke trenger å tilføres kunstig åndedrett i form av udemokratiske inngrep i språkvalget. Tvert imot, språknøytralitet betyr vern av de norske skriftspråkene!

Målfolk forsøker å fremstille Askøy som en gammel nynorskkommune. Det har kommunen aldri vært. Rett nok innførte kommunestyret i 1931, etter press fra Askøy mållag, nynorsk som administrasjonsspråk i kommunen, dette til tross for at bokmålsbrukerne utgjorde et meget stort flertall av kommunens innbyggere. Vedtaket ble opphevet i 1972.

Det har aldri vært mer enn 21 % av kommunens skoleelever som har hatt nynorsk som opplæringsmålform.

I 1930-40- og 50-årene var det en del språkstrid i kommunen, med flere skolemålsavstemninger. Ved inngangen til 1960 – årene var imidlertid nynorsk stemt ut av skolen i gamle Askøy kommune. Først da nordre del av Askøen og Herdla ble overført fra gamle Herdla kommune i 1964, kom nynorsk igjen inn i askøyskolen.

Nynorsk har imidlertid siden da vært på vikende front, med stadig færre nynorskelever. Da den første avstemning om målform ved Fauskanger og Træet skoler ble avholdt i 2003 var det 35 % bokmålselever ved Fauskanger og ingen ved Træet. Avstemningen som skjedde med almen stemmerett resulterte i seier for nynorsk med 58 % på Fauskanger, og 63 % på Træet.

Da den annen avstemning ble avholdt i 2010 var andel bokmålselever ved Fauskanger 64 % og ved Træet 52 %. Også denne avstemning vant nynorskfolket med 52 % av stemmene på Fauskanger, og 62 % av stemmene på Træet. Bl.a. ved å arrangere transport fra gamlehjemmet, slik at 90 år gamle ungkarer kunne avgi sin stemme. I forbindelse med valget, opplevde dessuten flere bokmålsbrukere å bli direkte trakassert av aggressive nynorskaktivister. Den slags oppførsel burde nynorskbrukere holde seg for god til.

I skoleåret 2018/19 var andel bokmålselever ved Fauskanger kommet opp i 85 %, og hele 87 % ved Træet.

På bakgrunn av dette, fremmet Rådmannen overfor kommunestyret, forslag om ny skolemålsavstemning. Dette for å få hovedmålformen ved skolene i overensstemmelse med den faktiske språksituasjon. Dette ville dessuten kunne resultere i en besparelse på flere millioner kroner for kommunen.

Rådmannens forslag skapte panikk i nynorskfolkets glisne rekker. Nynorskaktivistene var så pass realistisk at de innså at sjansen for å score hat-trick ved en ny avstemning ved skolene i nord var høyst minimal. Siden mållaget ikke hadde klart å overtale foreldre og elever på nordre Askøy til å velge nynorsk, forsøkte de seg i stedet på kommunepolitikerne, og det med suksess (Jfr. 1931). Den 27. juni 2019 vedtok nemlig kommunestyret å avlyse skolemålsavstemningene ved Fauskanger og Træet skole. Derved forhindret de folket, i et demokratisk valg, å velge hovedmålform ved skolene. Dette angivelig av hensyn til de få nynorskbrukernes kultur og identitet. Bokmålsbrukernes kultur og identitet var kommunestyrets flertall lite opptatt av.

Ikke bare avlyste kommunestyret avstemningen. I flertallsforslagets punkt 2, kan vi lese: «Kommunestyret ber Rådmannen om å utgreie tiltak som best mogeleg kan stimulere (les presse) føresette og elever til å velja nynorsk ved desse skulane, og til å styrkje bruken av nynorsk i kommunen».

At enkelte rektorer og lærere har prøvd å presse foreldre og elever til å «velge» nynorsk, har jeg opplevet tidligere. Men at et kommunestyre vedtar at man skal forsøke å presse foreldre og elever til å velge nynorsk, har jeg i mine over 30 år i «språkbransjen», aldri opplevet. Ikke bare er dette uetisk og udemokratisk, det er direkte i strid med Opplæringsloven. Lovens § 2-5, 3. ledd fastslår klinkende klart at det er foreldrene som velger målform for sine barn opp til og med syvende trinn. På ungdomstrinnet velger elevene selv målform. Dette valg skal selvsagt skje på fritt grunnlag. Kommunens oppgave er å informere foreldre og elever om deres rettigheter etter loven, ikke forsøke å frata dem deres rettigheter.

Det bør være på sin plass å påpeke den faktiske språksituasjon i Askøy kommune. Skattedirektoratets målformstatistikk 2018, vedrørende valgt målform i skattemeldingen (selvangivelsen), viste at bare 6,77 % av askøyværingene valgte nynorsk. Grunnskolestatistikken 2018 /2019 viste at kun 1,27 % av elevene valgte nynorsk. Forsvarets statistikk for valgt målform ved sesjon viste i 2018 at ikke en eneste en av askøyungdommene valgte nynorsk.

Askøy er den kommune i Hordaland som har den laveste andel nynorskbrukere.

Ved å fatte et vedtak som ovenfor nevnt, har kommunestyret i realiteten erklært språkkrig mot sin egen befolkning. Det er utopi å tro at tvang kan redde nynorsken på Askøy. Men alt håp er ikke ute for bokmålsbrukerne i nord. Opplæringslovens § 2-5, 7.ledd fastslår at dersom minst ¼ av de stemmeberettigede i kretsen krever det, skal det avholdes rådgivende skolemålsavstemning. Dette uavhengig av hva kommunestyret måtte mene. Jeg har ikke oppdaterte manntallslister. Men ved siste valg i 2010 var det 690 stemmeberettigede ved Fauskanger, og 949 ved Træet.

Bokmålsforbundet vil oppfordre befolkningen ved Fauskanger og Træet kretser, til umiddelbart å gå i gang med å samle inn underskrifter, slik at ny skolemålsavstemning kan avholdes i nærmeste fremtid. Bokmålsforbundet vil som alltid assistere folket med dette.

For Bokmålsforbundet
www.bokmalsforbundet.no
FB-gruppe Bokmål på Askøy
Arve Waage
viseformann

Av Tarald Rørvik
Både og: Både bokmål og nynorsk er vel i dag så levedyktige språk at de ikke trenger å tilføres kunstig åndedrett i form av udemokratiske inngrep i språkvalget, mener forfatteren av dette leserinnlegget.

) Både og: Både bokmål og nynorsk er vel i dag så levedyktige språk at de ikke trenger å tilføres kunstig åndedrett i form av udemokratiske inngrep i språkvalget, mener forfatteren av dette leserinnlegget.

I flere kronikker og innlegg i Sunnmørsposten den siste tiden er det argumentert for at den nye Ålesund kommune skal forlate den nøytrale språkpolitikken, og gå over til nynorsk som administrasjonsspråk. Det har vært hevdet at nynorsk ligger nærmest dialekten i den nåværende bykommunen, og at mange viser en nedlatende holdning til dem som benytter nynorsk i skrift og tale.
Som innflytter fra en nynorskkommune i Rogaland, og med nynorsk som skriftspråk til og med videregående skole, kjenner jeg meg ikke igjen i slike påstander.
Jeg oppdaget riktignok tidlig at bokmål var et skriftspråk som lå bedre til rette for meg personlig å uttrykke meg på. Men dialekten i Ålesund oppfatter jeg som mest preget av bokmål, men med innslag av dialektuttrykk fra distriktet.
Slik er det også i byer som Trondheim, Bergen og Oslo. Dialektuttrykkene vil alltid finnes. De har med identiteten vår å gjøre, og er med på å sette farge på det muntlige språket vårt.
Men hele poenget i den språkdebatten som foregår nå, er ikke det muntlige språket men skriftspråket.
Og i Ålesund så skriver de aller fleste på bokmål. Også i utkanten av den nåværende bykommunen har det etter hvert blitt flere bokmålsklasser i skolen. Etter sammenslåingen med nynorskkommunene, vil det fremdeles være flertall av bokmålsbrukere.

Aud Farstad gir ros til ordførar Eva Vinje Aurdal (Ap) og Tore Johan Øvstebø (KrF) for deira måte å leie kommunen på og ikkje minst deira respekt for nynorskbrukarane. Øystein Tvedt (H) (til venstre på biletet), og Hans Kjetil Knutsen (Ålesundlista Tverrpolitisk liste for Ålesund) (til høgre) får smake pisk. «Sidan eg korkje har stemt på dei eller hatt personleg fordel av deira leiing, vil eg gjerne gje ros til ordførar og varaordførar»
Mot denne bakgrunnen virker det ikke logisk at administrasjonen i kommunen skal tvinges til å forlate språknøytraliteten, og pålegges å sende ut all informasjon til innbyggerne på nynorsk. Mange bokmålsbrukere vil føle dette som et press fra mindretallet. Jeg er redd det heller ikke vil fremme bruk av nynorsk i det lange løp.

Som plaster på såret pekes det på at administrasjonen skal få være språknøytral i intern kommunikasjon. Et hundretalls kollegaer skal altså få være språknøytrale seg imellom. En del av den interne kommunikasjonen i administrasjonen foregår vel i alle tilfeller muntlig, og da på dialekt fra ulike distrikter. Altså hverken på bokmål eller nynorsk. De fleste skjønner at dette bare er skuebrød.
Alle uttrykker vi oss mest presist på det skriftspråket som faller oss naturlig, enten det er nynorsk eller bokmål.

for nøytralitet: Øystein Tvedt, Monica Molvær og Dag Olav Tennfjord ønsker ikke at noen skal tvinges til å skrive et språk de ikke behersker. Vil ha språknøytral storkommune Det virker derfor nokså meningsløst at informasjon som de ansatte sender ut til innbyggerne, den informasjonen skal de samme ansatte ikke få lov til å formulere på det språket som ligger best til rette for dem. Skriv fra offentlige etater må være presist formulert, ellers kan det føre til misforståelser og feiltolkninger. Et forslag fra Norsk Målungdom i Smp 04.07.19 om å kurse kommuneadministrasjonen i nynorsk skriftspråk, vil nok hjelpe litt. Men det vil være langt bedre å tilby kurspenger til begge målfører, og overlate valg av skriftspråk til den enkelte.
Hvis vi ikke får lov til å bruke den skriftformen som vi finner mest naturlig, blir det mer fristende å ta i bruk termer fra andre språk.
I norsk språk merkes spesielt en økning (eller «eskalering» som det nå er «in» å si) i bruk av engelske ord og uttrykk.
Dette er lite ønskelig, og språknøytralitet kan være en del av forsvaret mot denne utviklingen.

«Nøytralitet betyr at nynorsken blir tolerert, ingenting anna» Det er også en kostnadsside ved en slik omlegging av administrasjonsspråket i en kommune. Skal Ålesund kommune konsekvent benytte nynorsk i sin kommunikasjon til publikum, må kontorsystemer, slik som titler, arkiver, maler og skjemaer oversettes til nynorsk.
En del vei- og gateskilt, informasjonsoppslag og liknende må omarbeides.
De økte kostnadene må selvsagt skattebetalerne ta.
Nynorsken er utvilsom under sterk press i dag. Men begge målformene vil kunne leve side om side i en språknøytral kommune.
«Er det ikkje på tide at Høgre moderniserer sin eigen språkpolitikk også?» Det nynorske skriftspråket, slik som Ivar Aasen skapte det, ble utformet i kjølvannet av den nasjonale reisning på 1800-tallet. Språket fikk utvilsomt en stor betydelig i denne sammenhengen frem mot unionsoppløsningen.
I tillegg bidro nynorsk til at bokmålet ble normalisert og frigjorde seg fra mye av den sterke danske påvirkningen.
Dette var språkmannen Knut Knudsen allerede i gang med på den tiden, men nynorsken påskyndet arbeidet.
Både bokmål og nynorsk er vel i dag så levedyktige språk at de ikke trenger å tilføres kunstig åndedrett i form av udemokratiske inngrep i språkvalget.

Tvert imot, språknøytralitet betyr vern av de norske skriftspråkene!

Tarald Rørvik

Endelig skulle foreldrene ved Fauskanger og Træet skoler på Askøy få anledning til å velge målform for sine barn - trodde man. Det skulle bli språkavstemning ved de to skolene 9. september.
Da spredde panikken seg i den nynorske leir, og sosialistene i Askøy bystyre ble kontaktet. Resultatet var at avstemningen ble avlyst.
Men - fortvil ikke! 25 % av velgerne i kretsen kan kreve språkavstemning. Det er bare å sette i gang! Bokmålsforbundet har oppskriften!

Se også FB-gruppen Bokmål på Askøy.

Etter forslag fra sosialistene i Askøy kommunestyre, er følgende vedtatt:
1. Kommunestyret ber om at Fauskanger barne- og ungdomsskule og Træet skule held fram som nynorskskular. Nynorsk er ein viktig del av den kulturelle arven på Askøy, og dessutan identitet til mange askøyværingar. Å ha to skular som har nynorsk som hovudmål er ein god måte å ta vare på dette på.
2. Kommunestyret ber rådmannen om å utgreie tiltak som best mogleg kan stimulere føresette og elevar til å velje nynorsk ved desse skulane, og til å styrkje bruken av nynorsk i kommunen.

Vedtaket er arrogant ved at det ser fullstendig bort fra foreldrenes rett til å velge språkform for sine barn. Det er vel riktig å si at denne saken ikke er avgjort med dette!

Se også Facebook-gruppen Bokmål på Askøy.

I Ålesund-distriktet skal fem kommuner slå seg sammen til en kommune. Denne nye kommunen skal hete Ålesund. Men så var det språket, da. I øyeblikket krangles det om administrasjonsspråket i den nye kommunen skal være bokmål, nynorsk eller nøytral. Saken skal endelig avgjøres av det nye bystyret som blir konstituert etter valget 9. september i år.

Mer om dette tema finner du i FB-gruppene Bokmålsforbundet Sunnmøre og Bokmål i Ålesund.

Ifølge Askøyværingen har kommunestyret på Askøy bestemt at det ikke blir språkavstemning på Fauskanger og Træet skoler til høsten, slik tidligere bestemt. Det sosialistiske flertallet i kommunestyret har funnet ut at de vil beholde nynorsk som hovedmål på de to skolene.

Men her har nok kommunestyret gjort opp regningen uten vert. Det er nemlig ikke kommunestyret som bestemmer dette, det er folket. 25 % av velgerne i kretsen kan kreve språkavstemning. Det kan ikke kommunestyret nekte. Deretter er det opp til velgerne å stemme riktig.

Vi oppfordrer derfor foreldre til elever på de to skolene om å samle underskrifter og kreve avstemning. Oppskriften finner dere under dette innlegget.

Se også Facebook-gruppen Bokmål på Askøy.

Av Steinar Øksengård, formann Bokmålsforbundet
I Avisen Agder har en Birger Risnes den 8.02.2017 et innlegg med overskriften «Best karakter med nynorsk i skulen». Av innlegget forstår vi at Risnes er nynorsktilhenger og nynorsk-bruker, hvilket ikke er oppsiktsvekkende. Det som er oppsiktsvekkende, er at han henviser til «forskning» som viser at elever som har nynorsk som hovedmål blir flinkere i alle fag enn bokmålselever. Har vi en ny utgave av Komiske Ali? Av erfaring vet vi at når Mållaget «forsker» på seg selv og nynorskens fortreffelighet, bør man betrakte resultatene med stor skepsis.
På tross av Mållagets mange, statsfinansierte aktiviteter, er den bitre sannhet at nynorsk er gått tilbake i grunnskolen fra 34 % til 12 %. Grunnen til tilbakegangen er særdeles enkel: Foreldre og elever har valgt bort nynorsk til fordel for bokmål! Og det stopper ikke der. Etter grunnskolen går halvparten av nynorskelevene over til bokmål.
Resultatet er at det er kun 6 % nynorsk i videregående skole. En av grunnene til den dramatiske tilbakegangen er det svært upopulære sidemålet, som gjør at mange elever går ut av grunnskolen som nynorskhatere. Mållaget ser hvilken vei dette går, og setter i gang det ene statsfinansierte forsøket etter det andre for å «bevise» at nynorsk er å foretrekke. Denne gangen har de altså funnet «ting som tyder på» at elever med nynorsk som hovedmål blir bedre i alle fag! Når Mållagets Komiske Ali sier det er riktig, så tror sikkert hans disipler det.

De fleste vet imidlertid bedre. De vet at alle elever ville bli bedre i norsk hvis de fikk anledning til å konsentrere seg om hovedmålet. Men elever som fortsetter med nynorsk i videregående skole, de bruker vel nynorsk senere i livet? Nei da, de gjør ikke det. Dette dokumenteres i et oppsiktsvekkende resultat fra en undersøkelse TNS Gallup gjennomførte for Utdanningsdirektoratet. I rapporten fra forsøket kunne man lese: Vi ser også at nynorskelevene liker bedre å lese på bokmål enn de liker å lese på sin egen målform".

Elever og lærere har gjennomgått et sidemålsmareritt i et tappert forsøk på å oppfylle kravene i læreplanen. Resultatet er deprimerende: Penger og innsats er totalt bortkastet! Tvang avler motvilje, Birger Risnes. Nynorsk gjør ingen bedre, men den gjør mange dårligere!

Det har vi! Vi vet at mange foreldre og elever sliter med et opplæringsmål de hverken liker eller behersker. Det er helt unødvendig. I henhold til Opplæringslovens § 2-5 kan man – på visse vilkår – velge bokmål som hovedmål, selv om ditt barn går på en nynorsk skole. Og det er ikke dumt å sette seg inn i vilkårene allerede nå!

Retten til å gå i egen bokmålsklasse (klassedeling) gjelder fra 1. til 7. klasse. Det kreves minst 10 elever på hvert årstrinn, og disse må levere skriftlig krav til rektor.
Oppskriften på dette finner du på www.bokmalsforbundet.no / Nettavisen / Bokmålselev på nynorsk skole. Vi har ferdige lister, bare å fylle ut!

Du kan også ta kontakt med Bokmålsforbundet, tlf 55932030 / 901 20 148 eller post@bokmalsforbundet.no.

En av Bokmålsforbundets viktigste oppgaver er å være et talerør for dem som ikke får ordet på annen måte. Et meget stort antall av elevene i grunnskolen (anslagsvis 50 %) ser ingen hensikt med å lære to tilnærmet like målformer. Disse elevene kommer ikke til orde i det offentlige rom, men gir utløp for sin frustrasjon ved å brenne nynorske ordlister eller forandre på opprinnelig tittel, slik som illustrasjonen ovenfor.
Vi skal fortelle folk flest om denne frustrasjonen, og så er det politikerne som avgjør om frustasjonen skal fortsette eller ikke. Hvordan vet vi at 50 % er misfornøyd? Jo, statistikken viser at halvparten av nynorskelevene i grunnskolen velger bokmål i videregående skole. Det er dramatiske tall.
Hensikten med å revidere læreplanene i norsk, er å fjerne unødvendige ting fra norskfaget. Bokmålsforbundet mener at skriftlig sidemål burde bli valgfag.

Det såkalte Ludvigsen-utvalget fremla en rekke forslag til hva man mente var relevant å ha med i fremtidens læreplaner. Utvalget mente at utgangspunktet måtte være å legge vekt på det elevene ville få mest bruk for i fremtidens samfunn. Utvalget foreslo bl.a. en kraftig reduksjon av kompetansemålene i alle fag, med bedre tid til dybdelæring. Bedre å lære noe godt, enn litt av alt.
I det nylig fremlagte forslag til nye læreplaner i skolen har Utdanningsdirektoratet i stor grad fulgt opp disse råd, med unntagelse av norskfaget. Riktig nok har man også her redusert kompetansemålene, men det meningsløse kravet om at alle elever ved utløpet av skolen skal beherske nynorsk og bokmål like godt er fremdeles fastslått i den nye læreplan. Vel sies det at: «ved vurderingen av sidemålstekster skal det tas hensyn til at elevene har hatt lengre tid med formell opplæring i hovedmålet». Dette er imidlertid ikke noe annet enn det som praktiseres etter dagens læreplan.
Bokmålsforbundet mener at kompetansemålet i sidemål må reduseres kraftig, slik at elevene får mer tid til dybdelæring i hovedmålet. Det skal ikke stilles krav til skriftlig beherskelse av sidemål. Det skal kun gis en karakter i norsk, både son standpunktkarakter, og ved eksamen. Hovedargumentet for å opprettholde det meningsløse krav om at alle elever skal beherske to tilnærmet like skriftvarianter av norsk, er at dersom man senere tar ansettelse i det offentlige, skal man være i stand til å besvare en henvendelse på begge målformer. I dag finnes det imidlertid gode oversettelsesprogrammer, fra bokmål til nynorsk, og vice versa. Alle saksbehandlere kan i dag skrive et svarbrev på sin egen målform, og ved hjelp av et par tastetrykk på sin PC, få ut en versjon i den annen målform. All praksis viser at knapt noen elever behersker bokmål og nynorsk like godt etter endt skolegang. Å tro at elevene skal kunne skifte mellom målformene, på samme måte som man skifter skjorte, er helt urealistisk.
Det må være på sin plass å påpeke den faktiske språksituasjon i det norske samfunn. Skattedirektoratets språkstatistikk over valgt målform i skattemelding (selvangivelse) for 2017, viste at bare 10 % valgte nynorsk. Av avgangselevene i den videregående skole i 2018, var kun 6 % nynorskbrukere. Ved landets universiteter i 2018, var kun 3,6 % av studentene nynorskbrukere. Forsvarets språkstatistikk ved sesjon viste på landsbasis at bare 2,2 % valgte nynorsk. Som ovenstående statistikk viser, finnes det blant den yngre del av befolkningen knapt nok nynorskbrukere. Sidemål, som for 94 % av elevene betyr nynorsk, er definitivt ikke det elevene får mest bruk for senere i livet.
Det er på høy tid å gjøre slutt på sidemålsgalskapen som har vart i over hundre år.

Som mange har kommentert den siste tiden, har vi hatt en del problemer med vår hjemmeside. Vi har forsøkt en ny design, men dette var ikke vellykket. Vi har derfor gått over til den gamle siden vår. Vi vil også benytte anledningen til å henvise til våre Facebook-sider, menge av dem har lokal tilhørighet. Vi ønsker alle våre medlemmer og sympatisører en god sommer!

Se Facebook-gruppen Bokmål i Sveio!

I Sveio kommune lengst sør i Hordaland, er det satt i gang nynorskkurs for at bokmålsforeldre skal kunne hjelpe bokmålsbarn på nynorsk skole med nynorske lekser.
Her må vi ikke glemme at Hordaland fylke ligger i Bakvendtland - hvor ellers?
På toppen av det hele, er hele opplegget unødvendig.
Både på Vikse og på Sveio skoler er det nok elever til å kreve bokmålsklasser.

Vi ber derfor de foreldre det gjelder om å ta kontakt med Bokmålsforbundet. Se www.bokmalsforbundet.no

På Orstad skole på Jæren har det vært språkavstemning i dag. 856 (50,8 %) av 1686 stemte. 506 (59,1 %) stemte bokmål, mens 350 (40,9 %) stemte nynorsk. Saken skal avgjøres av kommunestyret, men nå har de fått klar beskjed om hva folket vil.
Vi gratulerer bokmålselever og -foreldre med seieren!

Foreldre har iht. Opplæringsloven rett til å kreve språkdeling. Det betyr at på hvert årstrinn deles klassen i to, en bokmåls- og en nynorskklasse.
Som en ren bonus får man mindre klasser! Bokmålsklassene blir normalt 10 - 15 elever, mens antallet som blir igjen i den "gamle" klassen naturlig nok vil variere, men blir mindre enn før.
Det er altså en fordel - også for nynorskelevene - at bokmålsforeldrene krever klassedeling!

Skriftlig sidemål
By Finn-Erik Vinje on 5. januar 2017 in Språk
Under henvisning til en livlig yngel av klisjeforestillinger forsvarer Mållagets talsmenn den eksisterende skriftlige dobbeltopplæringen i norsk, og det språkpolitiske etablissementet motsetter seg ethvert tiltak som kan oppfattes som en svekkelse av sidemålsstilen.

Alt skal være som det var, og bli som det er – koste hva det koste vil. Man akter ikke å forstyrre noe dogme i dets urokkelige velvære.

Med én finger
La oss se på saken. Det viktigste mål for skolens norskundervisning bør være den skriftlige beherskelse av riksspråket – i den bokmålske eller den nynorske varianten.

Men naturligvis skal alle elever møte og studere begge målformerne våre – både litterært og språklig. Nynorsken har en urokkelig posisjon som offisielt språk. Men at nynorsken er likeverdig og skal støttes slik at den imøtekommer behovene til dem som velger den, behøver ikke innebære at alle elever fra grunnskole og oppover skal lære å uttrykke seg skriftlig på to varianter av norsk språk.

Det er noe grunnleggende galt med den skriftlige dobbeltopplæringen vi har i dag. Opplæringen for de 94 prosent av gymnaselevene som skal lære å skrive nynorsk sidemål, krever streng konsentrasjon om det formelle apparat, det er ikke til unngå. Undervisningen kretser derfor år ut og år inn om rettskrivningsdetaljer, noen særegne bøyninger og orddannelsesregler, og for øvrig om leksikalske forbudsregler. Lærerens viktigste oppgave blir å slå ned på bokmålsinnslag, dvs. ord og uttrykk som er alminnelig gangbare i fedrelandet, og som elevene er fortrolige med. Nynorsken framstår således som et forbudsspråk. Forfatteren Arild Dahl skrev i Syn og Segn i 1992: «Som språk er nynorsken framifrå – reint bortsett frå at det er så forbanna mykje du ikkje får lov til å skrive!»

For elevenes egenproduserte nynorsktekster blir resultatet av denne språkpedagogiske praksis deretter: Tekstene blir barnslige, primitive og langt under det intellektuelle nivå vi bør kreve av mennesker i de øvre tenårene.
Elevene lærer å spille med én finger, tangent for tangent.
Til fortrengsel for systematisk begrepsdannelse, syntaktisk skrivetrening og nærstudium av hovedmålet bruker man en vesentlig del av norsktimene til ørkesløs formaldrill i nynorsk sidemål, ikke mye annerledes enn i fremmedspråksoppløringen.
Hadde bare dette strevet ført til målet, dvs. en sikker og ledig beherskelse av nynorsk skriftmål! Men nei. Elevene kan ikke etter tolv års skolegang uttrykke sine tanker og redegjøre skriftlig for et resonnement på brukbart nynorsk.
Ikke nivåsenkning. men kaos
Den kjente norsklektor Egil Børre Johnsen konstaterer at 80-90 prosent av elevene ikke kan skrive nynorsk etter tolv års skolegang. Sidemålsstilene er så stygge at «enhver med det blotte øye kan konstatere – ikke ‘nivåsenkning’, men ‘kaos’ » sier Johnsen.
Jeg har gjennomgått en del av dise jammerproduktene og blitt rystet i mitt innerste. Jeg har også gjennomgått sensorrapporter fra eksamen i norsk. Gjennomgangsmelodien er klager på nynorsk sidemål; sensorene tyr til ord som «sjokkerende», «virvar», «katastrofe».

Hva skyldes denne miseren? At norsklærerne er noen dåsemikler, og dertil språkpolitisk fordomsfulle? Muligheten finnes, men den er ikke sannsynlig. Snarere er det noe betent ved selve foretagendet. Det ligger noe nærmest naturstridig i det å skulle gi skriftspråklig opplæring to meget nærstående, umiddelbart forståelige varianter av norsk.
Noen klynger seg til den forestilling at nynorsk ortografi og formverk, i motsetning til bokmålsk ditto, er en garanti for fyndig, klar og korrekt prosa.Dette er med respekt å melde noe pølsevev. Man kan skrive klønete og ufolkelig i begge tonearter, og smidig og uttrykksfullt i begge.

Undervisningen i morsmålet på de høyere trinn burde først og fremst være problembehandlende og intellektuell. Den skulle føre til sikkerhet i omgang med ord, begreper, setningsformer. Gjennom språktrening og syntaktisk finsliping skulle den resultere i noe så fint som stilfølelse. I beste fall skulle den føre til slik beherskelse av morsmålet at dets underordnede elementer – hele det formelle apparat – blir til ubevisst rutine. Bevisstheten beskjeftiger seg da med bare med ordvalget, stoffet, tankene, stilføringen.
Vi må se det i øynene: Et stort antall elever forlater den videregående skolen uten tilfredsstillende skriftspråklige ferdigheter.
Dersom språkferdighetene i norsk skriftlig må styrkes – og det må de, er det en betingelse at elevens hovedmål tillegges større vekt. Man skulle for øvrig tro at også målfolket ville se monn i at de elever som har nynorsk som hovedmål, fikk konsentrere seg om å skjerpe uttrykksevnen på sitt mål.

Selv i grunnskolen må elevene uttrykke seg skriftlig på to varianter av norsk – et prosjekt hinsides enhver pedagogisk realitet. Jeg har sett nærmere på språket i noen elevproduserte nynorsktekster; de trosser enhver fornuft.

Allerede i 1984 sammenfattet skoleminister Kolle Grøndahl sine observasjoner slik: «Selv er jeg kommet til at dersom ikke metodikk, fagmål og motivasjon for sidemål blir svært forandret, bør man vurdere å sløyfe krav om skriftlig sidemål i grunnskolen».

Hva har skjedd siden da? Ingenting, bortsett fra noen spredte forsøksordninger som har gitt gode resultater. Disse ordninger er blitt presset fram under innbitt motstand fra det språkpolitiske etablissement. I stedet burde slike tiltak vært møtt med glede. Et Hosianna – vær velkommen! – burde vært på sin plass, og slett ikke jeremiader fra Begredelsernes Bog.

I Klassekampen 19.04.17 går Gunnar Skirbekk til kraftig angrep på Bokmålsforbundet og undertegnede.

I sitt innlegg gjør Skirbekk et stort nummer av at Foreldreaksjonen mot samnorsk, ikke mot fornorskning av bokmålet som Skirbekk feilaktig skriver, ikke var den største, men ”bare” den tredje største underskriftskampanje i norsk historie.
På den måte forsøker han å ta fokus bort fra det faktum at det lå et stort folkelig engasjement til grunn for motstanden mot samnorskpolitikken.

Foreldreaksjonen med sine vel 400.000 innsamlede underskrifter, var en sterk medvirkende årsak til nedsettelse av Vogt-komiteen, og senere til liberaliseringsnormeringen i 1981 og 2005, hvor mange moderate former ble gjeninntatt i den offisielle rettskrivning. Enkelte former hadde vært forbudt helt siden 1917.

Både Skirbekk og Oddrun Grønvik (innlegg KK 18.04.17), terper videre på den udokumenterte påstand om at årsaken til at nær 85 % av bokmålsbrukerne skriver moderat bokmål, er enten at de ikke har kjennskap til de mange radikale former i bokmålsrettskrivningen, og / eller at de er blitt presset til det av ”marknadskreftene” . Bokmålsbrukere flest er imidlertid i besiddelse av en ordliste, og er således fullt klar over ”valfridomen”. Det overstiger både Skirbekks og Grønviks fatteevne, at bokmålsbrukerne bevisst, og helt frivillig har valgt å skrive moderat bokmål. Siden samnorsktoget er gått, er vrangforestillingen om tvang og uvitenhet god å ha, i alle fall til intern trøst.

Skirbekk hevder at det er saklig useriøst å sammenligne svenske språkforhold med norsk språknormering. Det er det ikke. I Språkrådets statutter for normering av bokmål har man lagt til grunn flere prinsipper.
Bl.a. stabilitetssprisippet dvs. ønsket om et stabilt språk. Likeledes at det vesentlige grunnlag for normeringen er språket slik det ser ut i bokmålstekster, med særlig vekt på tekster som vurderes normdannede, (bruksprinsippet). Dessuten tradisjonsprinsippet, dvs. at det er en verdi ved skriftspråk at det forblir gjenkjennbart som det samme språket over flere generasjoner.

Dette er stort sett de samme prinsipper som Svenska Akademien har lagt til grunn for svensk språknormering, hvilket har resultert i et stabilt språk gjennom flere hundre år. Hadde dagens norske normeringsprinsipper vært praktisert i forrige århundre, ville man unngått de mange rettskrivningsnormeringer, og det villnis av lite brukte samnorskformer som fyller ordlistene.

Bokmålsforbundet er et horn i siden på mange nynorsk- og samnorskaktivister. Når disse slipper opp for saklige argumenter, tyr de til negative karakteristikker og ren utskjellig. Skirbekk kan spare seg for dette. Etter mer enn femogtyve år i ”språkbransjen” er vi i Bokmålsforbundet blitt immun mot den slags.

For Bokmålsforbundet

Arve Waage

viseformann

Etter at Riksmålsforbundet i mange år har vært nærmest uinteressert i skolekonflikter rundt om i landet, har de nå lagt ut en beskrivelse på sine hjemmesider som heter "Hjelp til valg av målform i skolen". Så langt er det greit.

Det spesielle er at de ord for ord har kopiert teksten fra Bokmålsforbundets hjemmeside!

Selvfølgelig er det hyggelig når vi får bevis for at vi formulerer oss bedre enn andre organisasjoner. Men når noen direkte kopierer våre tekster, forventer vi at de i det minste oppgir kilde.

Bokmålsforbundet ønsker kontakt med en aktiv kontaktperson i Hå kommune, Rogaland. Er du språkinteressert og har ledig tid, ta kontakt med oss.
post@bokmalsforbundet.no
Mobil 901 20 148

Bokmålsforbundet har passert 100.000 besøkende på sine hjemmesider. Det er veldig hyggelig at så mange er interessert i våre aktiviteter.
Vi forsøker etter beste evne å informere om det som skjer i denne viktige sektoren i samfunnet. Vi kan love at det i perioder er rimelig hektisk!

Har vi demokrati i Norge?
Vi tenker da spesielt på språksektoren. I grunnskolen kan man - etter visse kriterier - arrangere valg av målform. Velgerne har kun to ting å velge mellom, bokmål eller nynorsk. Hver av de to målformene støttes av en språkorganisasjon. Bokmålet støttes av Bokmålsforbundet, mens nynorsken støttes av Noregs Mållag. Så langt høres det OK ut.
Det som ikke er helt stuerent er Statens engasjement. Staten betaler Noregs Mållag 4,5 millioner kroner i året for å vinne flest mulig avstemninger, mens Bokmålsforbundet får ingen ting.

Var det noen som nevnte demokrati?

Den 20.2.2017 har elever og foreldre ved Høle barne- og ungdomsskole mulighet til å få nytt hovedmål på skolen. Før stemmeseddelen legges i urnen, må den enkelte velger stille seg følgende spørsmål: Hva er best for elevene? Hva vil de få mest bruk for, i videre skolegang og ikke minst: Senere - i jobbsammenheng?

Aller først bør man imidlertid spørre: Hvem er best egnet til å velge opplæringsspråk for elevene? Er det skolen, politikerne eller kanskje «folk flest»? Ingen av delene. Det er foreldrene som er hovedansvarlig for barnas opplæring og oppfostring, og det er ingen tvil om at det er de som er best egnet til å velge hovedmål for sine barn. Bokmålsforbundet er derfor av den mening at kun foreldrene burde ha stemmerett i språkavstemninger. Slik er det imidlertid ikke. Uansett mener vi at foreldrenes mening må veie svært tungt i denne sammenheng.

Hva får barna mest bruk for senere i livet? For å kunne vurdere det, må vi se på de to språkformenes utbredelse og utvikling. I mer enn hundre år har folk hatt anledning til å velge mellom våre to målformer, bokmål og nynorsk. Og folket har valgt, men litt annerledes enn målfolket hadde håpet på. Over 90 % har valgt bokmål som sin målform. Og ikke nok med det. Etter hundre år er nynorsk tilbake der det startet: Nærmest som et rent vestlandsspråk! Tallenes tale er klar: I dag finnes det nynorsk stort sett bare på Vestlandet. Statistikken (kun offentlige tall) viser følgende utvikling:

Nynorsk andel i grunnskolen har på landsbasis sunket fra vel 34 % i 1943 til 12,16 % hos årets elever, den laveste tilslutning noen sinne! I Sandnes er nynorsk i grunnskolen gått tilbake fra 8,3 % (1992) til 2,9 % i dag. Utenfor de tre Vestlands-fylkene er nynorsk i grunnskolen nå helt nede i 1,7 %!

Når elevene kommer til videregående skole (vgs), har halvparten av nynorskelevene fra grunnskolen allerede gått over til bokmål. For hele landet under ett er nynorsk tilslutning i vgs kun 6,1 % (2015), mens kun 0,65 % av elevene utenfor Vestlandet velger nynorsk. Rekruttstatistikken 2015 (ungdom født 1998) bekrefter tendensen fra videregående skole. For hele landet er nynorsk tilslutning her 7,95 %, og utenfor Vestlandet er det bare 0,96 % av rekruttene som velger nynorsk!

Fra målfolk hevdes det ofte at nynorsk er kultur og identitet. Det er vi selvfølgelig enige i, men bokmål er også kultur og identitet. Bokmål er til og med flertallets kultur, samt identitet for langt flere mennesker. Det er også slik at selv om skolen får bokmål som hovedmål, er det fullt mulig for elever å få nynorsk som opplæringsspråk, ref. Opplæringsloven.
De som har kjennskap til Ludvigsen-utvalgets rapport, vet at fremtidens skole skal satse på det elevene vil få mest bruk for senere i livet. Og med den utviklingen vi har sett ovenfor, er det liten tvil om at elevene får langt mer bruk for bokmål enn nynorsk i fremtiden.

Når dere - som velgere - strømmer til valgurnene den 20. februar, må dere tenke på hva som er best for elevene. Å bevare nynorsk er ikke elevenes oppgave, det må andre ta seg av. Før beslutningen tas, er det viktig at velgerne får korrekt informasjon om språkformenes tilslutning og utvikling. Det har vi forsøkt å gjøre i dette innlegget.

Godt valg!

Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård, formann
www.bokmalsforbundet.no

Send pr mail til: FrP sentralt, FrP Hordaland, FrP Møre & Romsdal, FrP`s representanter i Hordaland fylkesting, FrP`s representanter i Møre og Romsdal fylkesting

DET ER BLITT ET BETYDELIG PROBLEM AT FRP IKKE STEMMER I HENHOLD TIL EGET PROGRAM

Bokmålsforbundet har med forbauselse registrert at FrP’s representanter ved flere anledninger har stemt stikk i strid med eget partiprogram. Tidligere i år sørget FrP i Møre og Romsdal fylkesstyre for at det ble vedtatt nynorsk som administrasjonsspråk i fylkeskommunen – på tross av at FrP`s partiprogram sier noe annet (se neste side, utdrag fra FrP’s handlingsprogram 2013 – 2017). Dette skjedde på tross av at FrP på forhånd var blitt gjort oppmerksom på at det er et solid bokmålsflertall i det området vedtaket gjelder for.

Nå har det skjedd igjen. I forbindelse med etablering av en ny vestlandsregion (Hordaland fylkesting 14.12.2016), stemte FrP’s representanter for et forslag som går ut på at det skal være nynorsk som administrasjonsspråk i den nye regionen. Også i dette området er det et solid bokmålsflertall. Og vedtaket er – nok en gang - i strid med FrP`s program (se utdrag på neste side). Bokmålsbrukerne i området spør seg hva Fremskrittspartiet egentlig driver med, siden de ikke følger partiprogrammet.

Vi hadde forventet at et parti som har frihet for enkeltmennesket som en grunnleggende verdi, ville stemme for språknøytralitet (hvor alle i administrasjonen kan skrive det de vil). Vi hadde ikke forventet at et parti med så edle mål skulle stemme for å tvinge bokmålsbrukere til å skrive nynorsk. Og slett ikke når det står så klart skrevet i deres eget handlingsprogram. Å helt unødvendig tvinge noen, kan vel ikke kalles frihet for enkeltmennesket?

Spørsmålet som melder seg, er følgende: Finnes det noen i FrP`s partigrupper som har til oppgave å sikre at representantene stemmer i henhold til eget partiprogram, eller er det fritt frem for alle til å stemme hva de vil? Tilsynelatende får det ikke konsekvenser om FrP’s representanter stemmer «feil» i sak etter sak. For oss ser det ut som om fylkestinget ikke helt er klar over konsekvensene av sine voteringer. Hvis dette er riktig, har gruppeleder en for dårlig gjennomgåelse av sakene i forkant, eller så er det bevisst sabotering av programmet. Hvilken tillit får velgerne til et parti som stemmer det motsatte av det som står i partiprogrammet?

Vi ber om at FrP på lokalt og sentralt nivå rydder opp i forholdene, og gjennomfører de tiltak som er nødvendig for at formuleringene i programmet ikke bare blir tomme ord, men at velgerne og andre kan stole på at partiet stemmer i henhold til sitt eget handlingsprogram.

  Utdrag fra FrP`s handlingsprogram, 2013 – 2017:

Valgfrihet
Frihet for enkeltmennesket er en grunnleggende verdi for Fremskrittspartiet. Hvert enkelt menneske kan selv best bestemme hva som er rett for seg selv og sine nærmeste. Det betyr også at den enkelte i større grad må ta ansvar for sitt liv og sine handlinger. Et slikt menneskesyn baserer seg på at hvert enkelt menneske er unikt og skal vises verdighet. Selvstendige og ansvarlige innbyggere som i større grad får ta egne valg uten innblanding fra det offentlige, vil stimulere til mangfold, konkurranse og gode individuelle løsninger. Å stimulere til økt valgfrihet i alle deler av samfunnet er derfor vesentlig for moderniseringen av Norge.
Valgfrihet har en egenverdi ved at hvert enkelt menneske blir myndiggjort, får innflytelse over eget liv og økt selvrespekt. Dette er i seg selv så grunnleggende for et velfungerende samfunn at økt valgfrihet bør søkes i alle deler av samfunnet.

Språk og litteratur
Språket er kanskje den viktigste delen av vår felles kulturarv og bør bevares som en levende ressurs. Språkkampen er i stor grad historie, og i dag er det en voksende enighet om at enkeltmennesker selv skal få velge sin språkform. Sentrale kulturinstitusjoner som riksdekkende medier og bibliotek er til for folk, ikke omvendt, og bør derfor velge språk som treffer flest. Den beste strategi for et sterkt og levende norsk språk er den daglige, frivillige bruken av språket. Ekte språkglede og -kunnskap kan ikke skapes ved kvotering og offentlige pålegg. De offentlige litteraturpolitiske mål om styrket, variert og kvalitetspreget norsk skriftkultur, samt stimulering av barns og unges språkforståelse, er viktig. Målene nås best gjennom et fritt marked for bøker, samt mer målrettede tiltak for spesielt svake grupper.

I sitt program (utdrag ovenfor) sier FrP følgende: «Språkkampen er i stor grad historie, og i dag er det en voksende enighet om at enkeltmennesker selv skal få velge sin språkform» I praksis bidrar FrP’s handlemåte til å forsterke og forlenge språkstriden, ved at man helt unødvendig tvinger mennesker til å benytte en målform de ikke ønsker.

Med hilsen
Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård
Formann
901 20 148
post@bokmalsforbundet.no

Den 24.1.2017 hadde signaturen Knut et innlegg i Summetonen (Bergensavisen) angående fylkessammenslåingen på Vestlandet, og lurer i den forbindelse på om det er nynorsk flertall i regionen. Det er det ikke. Etter at Rogaland trakk seg ut, har fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane forhandlet frem en intensjonsavtale. Totalt for de to fylkene viser statistikken bokmålsflertall. I grunnskolen er det riktig nok 49 % nynorsk, men som i alle andre områder går ungdommene over til bokmål så snart de får anledning til å velge selv. I videregående skole er nynorsk andel i de to fylkene under ett, ca. 30 %. Nedgangen bekreftes av rekruttstatistikken (ungdom på sesjon) som viser ca. 37 % nynorsk i det samme området.

At forhandlerne av intensjonsavtalen har beskrevet nynorsk som administrasjonsspråk i den nye regionen, er egentlig en frekkhet av dimensjoner. Her har man vært freidig nok til å se bort fra flertallet og gått inn for mindretallets språkvalg. Vi er ikke kjent med forhandlernes innstilling til demokratiske prinsipper, men formoder at de som politikere har en viss kjennskap til dette. Det er oppsiktsvekkende at de neglisjerer reglene for flertall og mindretall, den samme ordningen som gjorde at de selv ble fylkesordførere.

Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård, formann
www.bokmalsforbundet.no

I BT 6.01.2017 går Magne Aasbrenn, leder i Noregs Mållag, til angrep på Bokmålsforbundet. Han stiller en rekke spørsmål vedrørende organisasjonen. Hvis Aasbrenn brukte 2 minutter av sin tid på å logge seg inn på Bokmålsforbundets hjemmeside www.bokmalsforbundet.no, ville han fått svar på de fleste av sine spørsmål. Der finnes opplysninger om hva som er Bokmålsforbundets formål, hvem som sitter i styret, samt antall medlemmer i forbundet. Aasbrenn vil også vite hvor mange deltagere det var på Bokmålsforbundets landsmøte i fjor. Svar: Det samme som på Mållagets landsmøte i forfjor, nemlig ingen. Mållaget, som hvert år mottar over 5,26 millioner i offentlig støtte, og som har en administrasjon med 8 ansatte, finner det for kostbart og arbeidskrevende å avholde landsmøte hvert år. I Bokmålsforbundet, som ikke mottar en krone i offentlig støtte, finner vi det mest formålstjenlig å anvende våre begrensede midler til å fremme bokmål og bokmålsbrukernes interesser, samt ta til motmæle mot Mållagets propaganda og desinformasjon.

Magne Aasbrenn uttrykker stolthet over å ha over 12.000 medlemmer i sin organisasjon. Det han unnlater å nevne, er at deres medlemsverving er finansiert med skattebetalernes penger. Hadde vi hatt tilsvarende sugerør i statskassen, ville nok vår medlemsstatistikk sett annerledes ut. Han har også «glemt» at hans organisasjon for noen år siden var innblandet i medlemssvindel, hvor de trolig mottok et tosifret millionbeløp i urettmessig statstilskudd. Ref. dom i Borgarting Lagmannsrett hvor det ble idømt bøter og fengselsstraffer.

Aasbrenn er lite begeistret over at Bokmålsforbundet avslørte Mållagets narrespill om de mange innsendte høringsuttalelser om målform i Vestlandsregionen. Aasbrenn forteller oss at ikke alle de innsendte høringsuttalelser til fordel for nynorsk var fra mållagsmedlemmer, ”bare 58 %”. I stedet for å innsende en høringsuttalelse på vegne av Mållagets medlemmer, bekrefter derved Aasbrenn at mållagsmedlemmer sendte inn over 400 mer eller mindre likelydende uttalelser. Karakteristikken ”Tordenskiolds soldater” er derfor på sin plass.

Magne Aasbrenn benekter at han driver med tallmagi når han viser til at det er 160 flere nynorskelever i grunnskolen i år enn i fjor. Det han bevisst underslår, er det faktum at antall bokmålselever i samme periode økte 34 ganger dette antall. Andel nynorskelever gikk derfor ned fra 12,23 % til 12, 16 %, den laveste andel siden målingene begynte for vel 100 år siden. Aasbrenn skylder på den demografiske utvikling. Saken er at Mållagets forsøk på å få innpass i byer og tettbefolkede områder, har vært en total fiasko. Nynorskens støttespillere er godt voksne personer, bosatt i fraflytningsområder i grisgrendte strøk. Hvilket ikke tyder på en særlig lys fremtid for nynorsk.

Dette er en kommentar til Mållagets innlegg i FB-gruppen "Norsklærere mot skriftlig sidemål":
Å erte på seg lederen i Noregs Mållag er lettere enn man skulle tro. Han har gått inn i "målrørsla" for å frelse språkverdenen, og sprer sine spesielle uttalelser over hele landet.
Til NTB forteller han at nynorsk har stor fremgang, selv om de også i år går tilbake. Vi antar at slike uttalelser er til indremedisinsk bruk. Medlemmene VIL høre om fremgang, og da får de høre at de har det!
Vi må se slike uttalelser på følgende bakgrunn: Nynorsken kjemper med ryggen mot veggen og går tilbake til tross for tre-sifrede årlige millionbeløp i støtte. I tillegg til økonomisk støtte har man en del offentlige "tiltak" som holder liv i pasienten. Ett av disse er tvunget sidemål.
Alle forstår (også innrømmet av Mållaget) at hvis dagens sidemålsordning ryker, da er det "game over" for nynorsken. Dette er bakgrunnen for den desperate kamp som Aasbrenn og andre fører. Taper de denne kampen, blir respiratoren slått av, og nynorsk vil sovne stille inn med de pårørende rundt seg. Trist, men det skjer fra tid til annen.
I mellomtiden må Mållagets Komiske Ali stå på "to the bitter end" - finansiert av våre skattepenger!

By Finn-Erik Vinje on 5. januar 2017 in Språk

Under henvisning til en livlig yngel av klisjeforestillinger forsvarer Mållagets talsmenn den eksisterende skriftlige dobbeltopplæringen i norsk, og det språkpolitiske etablissementet motsetter seg ethvert tiltak som kan oppfattes som en svekkelse av sidemålsstilen.
Alt skal være som det var, og bli som det er – koste hva det koste vil. Man akter ikke å forstyrre noe dogme i dets urokkelige velvære.

Med én finger
La oss se på saken. Det viktigste mål for skolens norskundervisning bør være den skriftlige beherskelse av riksspråket – i den bokmålske eller den nynorske varianten.
Men naturligvis skal alle elever møte og studere begge målformerne våre – både litterært og språklig. Nynorsken har en urokkelig posisjon som offisielt språk. Men at nynorsken er likeverdig og skal støttes slik at den imøtekommer behovene til dem som velger den, behøver ikke innebære at alle elever fra grunnskole og oppover skal lære å uttrykke seg skriftlig på to varianter av norsk språk.

Det er noe grunnleggende galt med den skriftlige dobbeltopplæringen vi har i dag. Opplæringen for de 94 prosent av gymnaselevene som skal lære å skrive nynorsk sidemål, krever streng konsentrasjon om det formelle apparat, det er ikke til unngå. Undervisningen kretser derfor år ut og år inn om rettskrivningsdetaljer, noen særegne bøyninger og orddannelsesregler, og for øvrig om leksikalske forbudsregler. Lærerens viktigste oppgave blir å slå ned på bokmålsinnslag, dvs. ord og uttrykk som er alminnelig gangbare i fedrelandet, og som elevene er fortrolige med. Nynorsken framstår således som et forbudsspråk. Forfatteren Arild Dahl skrev i Syn og Segn i 1992: «Som språk er nynorsken framifrå – reint bortsett frå at det er så forbanna mykje du ikkje får lov til å skrive!»

For elevenes egenproduserte nynorsktekster blir resultatet av denne språkpedagogiske praksis deretter: Tekstene blir barnslige, primitive og langt under det intellektuelle nivå vi bør kreve av mennesker i de øvre tenårene. Elevene lærer å spille med én finger, tangent for tangent.
Til fortrengsel for systematisk begrepsdannelse, syntaktisk skrivetrening og nærstudium av hovedmålet bruker man en vesentlig del av norsktimene til ørkesløs formaldrill i nynorsk sidemål, ikke mye annerledes enn i fremmedspråksoppløringen.
Hadde bare dette strevet ført til målet, dvs. en sikker og ledig beherskelse av nynorsk skriftmål! Men nei. Elevene kan ikke etter tolv års skolegang uttrykke sine tanker og redegjøre skriftlig for et resonnement på brukbart nynorsk.

Ikke nivåsenkning. men kaos
Den kjente norsklektor Egil Børre Johnsen konstaterer at 80-90 prosent av elevene ikke kan skrive nynorsk etter tolv års skolegang. Sidemålsstilene er så stygge at «enhver med det blotte øye kan konstatere – ikke ‘nivåsenkning’, men ‘kaos’ » sier Johnsen. Jeg har gjennomgått en del av dise jammerproduktene og blitt rystet i mitt innerste. Jeg har også gjennomgått sensorrapporter fra eksamen i norsk. Gjennomgangsmelodien er klager på nynorsk sidemål; sensorene tyr til ord som «sjokkerende», «virvar», «katastrofe».

Hva skyldes denne miseren? At norsklærerne er noen dåsemikler, og dertil språkpolitisk fordomsfulle? Muligheten finnes, men den er ikke sannsynlig. Snarere er det noe betent ved selve foretagendet. Det ligger noe nærmest naturstridig i det å skulle gi skriftspråklig opplæring to meget nærstående, umiddelbart forståelige varianter av norsk.
Noen klynger seg til den forestilling at nynorsk ortografi og formverk, i motsetning til bokmålsk ditto, er en garanti for fyndig, klar og korrekt prosa.Dette er med respekt å melde noe pølsevev. Man kan skrive klønete og ufolkelig i begge tonearter, og smidig og uttrykksfullt i begge.

Undervisningen i morsmålet på de høyere trinn burde først og fremst være problembehandlende og intellektuell. Den skulle føre til sikkerhet i omgang med ord, begreper, setningsformer. Gjennom språktrening og syntaktisk finsliping skulle den resultere i noe så fint som stilfølelse. I beste fall skulle den føre til slik beherskelse av morsmålet at dets underordnede elementer – hele det formelle apparat – blir til ubevisst rutine. Bevisstheten beskjeftiger seg da med bare med ordvalget, stoffet, tankene, stilføringen.
Vi må se det i øynene: Et stort antall elever forlater den videregående skolen uten tilfredsstillende skriftspråklige ferdigheter.

Hovedmålet bør styrkes
Dersom språkferdighetene i norsk skriftlig må styrkes – og det må de, er det en betingelse at elevens hovedmål tillegges større vekt. Man skulle for øvrig tro at også målfolket ville se monn i at de elever som har nynorsk som hovedmål, fikk konsentrere seg om å skjerpe uttrykksevnen på sitt mål. Selv i grunnskolen må elevene uttrykke seg skriftlig på to varianter av norsk – et prosjekt hinsides enhver pedagogisk realitet. Jeg har sett nærmere på språket i noen elevproduserte nynorsktekster; de trosser enhver fornuft.

Allerede i 1984 sammenfattet skoleminister Kolle Grøndahl sine observasjoner slik: «Selv er jeg kommet til at dersom ikke metodikk, fagmål og motivasjon for sidemål blir svært forandret, bør man vurdere å sløyfe krav om skriftlig sidemål i grunnskolen».

Hva har skjedd siden da? Ingenting, bortsett fra noen spredte forsøksordninger som har gitt gode resultater. Disse ordninger er blitt presset fram under innbitt motstand fra det språkpolitiske etablissement. I stedet burde slike tiltak vært møtt med glede. Et Hosianna – vær velkommen! – burde vært på sin plass, og slett ikke jeremiader fra Begredelsernes Bog.

Vi gjør våre lesere oppmerksom på at det er etablert en ny gruppe på Facebook med navn som i overskriften her. Bokmålsforbundet er svært fornøyd med at også lærerne begynner å delta i språkdebatten. br>
Om den nye gruppen skriver initiativtaker Anelin Strømholm:
"Alle medlemmene i denne gruppen underviser i norsk på ungdomsskolen, videregående skole, høyskole eller universitet. Ingen er imot nynorsken i seg selv, men vi er imot obligatorisk skriftlig sidemålsopplæring. Vi ønsker fremdeles at elevene våre skal lese tekster på nynorsk og lære om norsk språkhistorie der vi sammenlikner både nynorsk og bokmål med dansk, norrønt og dialekter. Ivar Aasen, Knud Knudsen og andre viktige personer som har betydd mye for norsk språkutvikling, skal selvsagt være en viktig del av norskfaget også i fremtiden."

Nå mangler bare elevene og deres organisasjoner. De mener tilsynelatende ingen ting om sidemål, hvilket er en smule merkelig.

Arne Jørgen Løvland, lærar, Vågsbygd vidaregåande skule

Eg har kjempa, eg har slite, eg har halde fana høgt og eg har vore ein av dei som har kjøvt alle argument frå motstandarane med at dei elskar eit kjønnslaust språk som ikkje ein gong har røter i det norske. Eg har vore harmdirrande usamd med dei som har ytra så mykje som eit ymt om at vi må få bort opplæringa i våre to skriftspråk.

Som lærar har eg i alle år halde fana høgt, og til tider har det vore einsamt. Kven i all verda kjempar for nynorsken i dag, liksom. Eg – og målrørsla! Eg er ikkje ein målmann, ikkje med i rørsla, men ein heilt vanleg person frå «bokmålsbyen» Kristiansand som liker å skrive nynorsk.
Far min kjem frå Drangedal, kan hende er det der det kjem frå, at eg er stolt av det nynorske språket. Eg finn det uhorveleg vakkert, og har så fin ein klang. Det er så poetisk at det er som papiret syng medan eg skriv.

Eg liker at det nynorske språket er røtene våre, og all kjennskap vi har om landet vårt, er soge på det nynorske målet. Det språket dei tala og skreiv for hundrevis av år sidan, det reine og opphavlege, finst inst i oss alle saman. Når nokon spør om kva det er å vere norsk, har fyrste bod vore at du kan skrive nynorsk!

Eg har halde med politikarane. Sjølv om det har vore skiftande fagplanar, vaklande meiningar og argument så svake at berre ein målmann kunne nikke anerkjennande, har eg vore på deira side. For nokre få år sidan var politikarane samde om at no skulle sidemålsstilen bort. Nett innan dei skulle setje i verk dei nye retningslinene, vart fleire så ottefulle og fælne at dei likevel ikkje torde. Då var eg nøgd og heldt med dei vaklande og meinte at dei slett ikkje handla varleg, men vitugt. Tenk å kaste på båten det som skil oss frå alle andre!

I lærebøker, aviser, blad og romanar, er så å seie all skrift på bokmål. Det er eit språk som har skild seg meir og meir frå nynorsken, og står i dag fram som eit kjønnslaust språk – akkurat som dansken det har røtene i.

Det er nesten ingen som skriv pæra, jenta, avisa. Hokjønn er gått saman med guten, stolen og pålen til felleskjønn. Då vert det pæren, jenten og avisen. Det er så eg grøsser!

Til og med i lærebøker i norsk på vidaregåande skule, har dette kjønnslause språket teke over. Eg har kjempa ein kamp for å få elevane til å skrive hokjønn. Eg har mana jentene, for dei, om ingen andre, har eg hevda, må skrive mora og jenta. Kampen har vore nyttelaus – eg trur ikkje eg har klart å konvertere meir enn ei handfull.

I alle åra som lærar har eg kjempa mot elevane, mot føresette og alle som har eit hug mot Høgre og Framstegspartiet – partia som har vore ærlege heile vegen og sagt det som det er – få bort sidemålsstilen.

Eg har prøvd alt for å få elevane glade i nynorsk. Eg har nytta ulike metodar, didaktiske knep, skuva og lokka, inntil eg for tre år sidan gjorde det ytste! Det ultimate! Eg delte norskfaget i to – fyrste halve året skriv elevane alle tekstar på nynorsk (sidemål), og andre halve året på hovudmålet (bokmål). Eg oppmoda dei til å skrive nynorsk heile tida, i alle fag, på prøvar, e-postar og sms-ar. Håpet var å gjere språket til deira.

No må eg vere ærleg: Eg orkar ikkje meir!

Eg orkar ikkje å lære bort formverket om att og om att, få elevane til å pugge verb, substantiv og pronomen, skrive setningar, arbeide med lengre og lengre tekstar, rette og gaide og vegleie. Det er nyttelaust. Fånyttes. Eg rettar dei same feila – heile tida.

Å arbeide for sidemålsstilen, er å arbeide mot samfunnet, mot forlag, mot føresette og mot elevar. Med ein gong sist nemnde skal skrive nynorsk, er det som alle rullegardin går ned samstundes. Alt som dei har lært, er gløymt. Kvar ein regel er som floge bort ifrå hovudet, og dei skriv hovudsakeleg berre feil. Aller verst er det at dei skriv svakt, setningane heng ikkje saman og alt er eit salig rot. Der dei briljerer og er kreative på bokmålet, stotrar dei seg framover på eit eigeavla språk korkje dei eller eg skjøner. Dette kan ikkje halde fram.

Difor har eg snudd!
Eg vil ikkje meir.

Frå og med no skal eg leggje alle mine krefter i kampen mot sidemålsstilen – og skulle ein politikar tørre å seie meg imot, skal han eller ho få vere med meg i timane, få lese tekstane og med eigne auge sjå kor ille det er. Tør dei ikkje det, aner dei ikkje korleis det er i skulen. Aner dei ikkje korleis det er i skulen, då må dei halde munn. Så enkelt!

Sidemålsstilen må bort!

Etter at Rogaland trakk seg ut av den planlagte fusjonen med Hordaland og Sogn og Fjordane, har de to sistnevnte fylker gått inn i nye forhandlinger om samarbeid mellom de to. Forhandlingene som tok to hele dager(!), har nå resultert i en intensjonsavtale.
Det er ikke mye man rekker å gjøre på to dager, men de ble i alle fall enige om at administrasjonsspråket skal være nynorsk. Dette på tross av at det er bokmålsflertall i regionen. Hva de ellers skal gjøre, er litt uklart, men de signaliserer glede over å ha bestemt det viktigste.

Husker dere før i tiden da vi hadde demokrati?

• UTFORDRING: Eg vil gjerne få utfordre Bokmålsforbundet til å gi opp kor mange medlemmer dei har, skriv Magnus Aasbrenn. FOTO: Noregs Mållag Kva er Bokmålsforbundet?
Det er på tide at eit "forbund" som stadig kjem med nedlatande skuldingar mot andre, står fram og viser kven dei er.
MAGNE AASBRENN LEIAR I NOREGS MÅLLAG
6. jan. 2017 09:00, oppdatert 5. jan. 2017 13:15
I BT 3. januar skuldar Steinar Øksengård, formann i Bokmålsforbundet, underteikna og Noregs Mållag for å drive med talmagi. Grunnen til det er at vi uttrykkjer glede over at talet på nynorskelevar i grunnskulen faktisk har auka med 160 i det siste skuleåret. Dette bryt med ein årelang tendens der ein har sett ein langsam reduksjon i talet på elevar med nynorsk hovudmål. Så er det slik at den demografiske utviklinga i landet gjer at tilflyttinga til tradisjonelle bokmålsområde, særleg Oslo-gryta, aukar stort, men det er det lite vi kan gjere noko med i målrørsla.
Sidan Øksengård er opptatt av tal og statistikk, vil eg gjerne få utfordre han til å gi opp kor mange medlemmer Bokmålsforbundet har, sentralt og i lokallag. Til å vere eit "forbund" verkar det rart at det stadig berre er to personar som uttalar seg på vegner av dei. Kven sit i styret, og når er neste landsmøte? Kor mange deltakarar var det på landsmøtet i fjor?
Til orientering hadde Noregs Mållag 12370 betalande medlemmer i 2016 (det høgaste medlemstalet på 25 år) før dei siste justeringane frå to lokallag, og det var over 200 deltakarar på landsmøtet vi hadde i Bergen.
Før jul skulda Bokmålsforbundet Noregs Mållag for å vere "Tordenskjolds soldatar" i samband med høyringa om Vestlandsregionen. Den karakteristikken råkar dårleg. Sjølv må vi vedgå at vi er like overraska som Bokmålsforbundet over det overveldande engasjementet for nynorsk i høyringa. Det gjekk langt ut over vår medlemsmasse. Heile 42 prosent av dei som har levert høyringssvar, var ikkje medlemmer hos oss.
Her var altså nokre tal som handlar om Noregs Mållags aktivitet. Nå er det på tide at eit "forbund" som stadig kjem med nedlatande skuldingar mot andre, står fram og viser kven dei er.

Se mail fra Noregs Mållag annet sted på denne siden. Her kommer Bokmålsforbundets svar.

RENT ELLER URENT TRAV?

Den 6. desember 2016 sendte daglig leder i Noregs Mållag, Gro Morken Endresen, Bokmålsforbundet en E-post der hun anklager oss for urent trav.
Bakgrunnen var en artikkel i vårt medlemsblad Mål for Norge, der vi kritiserer Noregs Mållag for dets fremgangsmåte i forbindelse med høringsrunden om målform i den påtenkte Vestlandsregion. I stedet for å sende inn ett høringssvar med sine argumenter og synspunkter, oppfordret NM lokallag og dets medlemmer til å sende inn separate høringssvar - med de samme synspunkter. Slik blir det mange høringsuttaleser av, og er et forsøk på å gi inntrykk av at kravet om nynorsk målform i Vestlandsregionen står langt sterkere enn det i realiteten gjør. Dette er Tordenskiolds metode. Det er ikke ulovlig, men er et forsøk på å føre folk bak lyset. I den forbindelse påpekte vi også saken om medlemsjukset i organisasjonen, hvor seks målungdommer ble idømt fengselsstraff.

Morken påpeker at det ikke var Noregs Mållag som ble tatt for medlemsjuks men Norsk Målungdom. Det må her påpekes at Norsk Målungdom, i følge deres egen hjemmeside, er Noregs Mållags ungdomsorganisasjon. Den har en fast representant i styret, valgkomiteen og landsrådet til Noregs Mållag.
Dertil har NM og Målungdommen samlokalisert sekretariat (skrivestove). Ifølge Wikipedia er samarbeidet formalisert i en samarbeidsavtale som ble inngått i 1969. Avtalen ble revidert i 1974 og 1993, og presisert i 1998. Målungdommen skal dessuten ha status som fylkeslag i NM.
Morken påpeker at NM ikke får statsstøtte basert på medlemstall. Det er vi i Bokmålsforbundet fullt klar over. I følge Mållagets årsrapport mottok laget i 2015 Kr. 5 262 000 i offentlig støtte, hvorav kr. 250 000 ble gitt videre til Målungdommen. Dess færre frivillige nynorskbrukere her i landet, desto høyere offentlige tilskudd.

Ifølge Borgating lagmannsrett var de dømtes navn: Magnus Berhardsen, Tarjei J. Vågstøl, Ragnhild Bjørge, Astrid Dypvik, Inger Johansen og Ragnhild Ås. Morken kjenner kanskje igjen navnene? Av Årsrapporten for 2002- 2003 ser vi at Morken også den gang var daglig leder I NM. Magnus Berhardsen var ansatt som organisasjonskonsulent og Ragnhild Bjørge som læremiddelkonsulent.
Astrid Dypvik var styremedlem i NM.

Lagmannsrettens dom omfattet kun overtredelser foretatt etter 1998. I Tingrettens bemerkninger s. 10 kan vi lese: ”Det vises til at de tiltalte, samt vitner som har hatt ledende stillinger i organisasjonen, har forklart at det foreligger holdepunkter for at overrapporteringen har funnet sted siden begynnelsen av 1980 – tallet. Dog er overtredelser som fant sted før 1998 ikke medtatt i tiltalebeslutningen idet de er ansett foreldet”.

De forhold dommen omtaler er således kun toppen av isbjerget. I realiteten var langt flere personer enn de dømte involvert i saken, hvorav flere i dag har fremtredende posisjoner innen målbevegelsen. Takket være straffelovens foreldelsesregler unnslapp disse tiltale og straff. Det totale beløp Målungdommen uberettiget har mottatt dreier seg sannsynlig om et tosifret millionbeløp. Siden Morken var leder i Norsk Målungdom fra 1992 -1995 sitter hun kanskje inne med ”inside information”.

Morken skriver at Norsk Målungdom har betalt tilbake hele summen som ble krevet i kjølvannet av saken. Men, med hvilke penger? Til tross for det ekstremt klanderverdige forhold som retten avdekket, skjedde det oppsiktsvekkende at Statens fordelingsutvalg, riktignok med 5 mot 2 stemmer, forsatte å betale ut penger til Norsk Målungdom. Slik kunne Målungdommen betale ilagt bot, samt tilbakebetale til staten, det den hadde svindlet den samme stat for.

Som gammel rytter kan jeg forsikre Morken om at jeg ikke liker urent trav.
Bokmålsforbundet fremsetter aldri udokumenterte påstander.

Med vennlig hilsen
For Bokmålsforbundet
Arve Waage(s)
viseformann

Det er treffende. Oppfatter man seg som et geriljaprosjekt, er jo ikke spillereglene til motstanderen noe man trenger å ta hensyn til. Lenge trengte fx Mållaget bare å argumenter juridisk. Lovverket sier osv. Men lovverk inkl. forskrifter endres jo suksessivt i dette landet. Gamle lovvedtak ble og blir også hyppig brukt av målfolket. Men Jamnstillingsvedtaket fra 1885 sier jo ingenting om obligatorisk dobbeltopplæring av elevene i skolen. Altså ”språktvang”. Det sier det motsatte. Så viser man til Ivar Aasen. Men Aasen er også mot språktvang. Så argumenter man for ”det norske”. Altså kulturarven. Den debatten tar vel aldri slutt om man først begynner den. Høyre forsøker seg nå for øvrig med en ”norsk kulturkanon”. Eller debatten om det etnisk norske. Språkrådet bommet stygt der når de knyttet ”etnisk norsk” direkte opp mot ”nordmann”. De måtte ut og beklage det. Så argumenter man pedagogisk og didaktisk. Men det er ikke lett, mildt sagt, å diskutere slikt med folk som knapt har undervist i et klasserom. Det er mulig det fins et pedagogisk tryllepulver et sted – poenget er bare å finne det når Mållaget så å si sitter på det.

I den siste tida har Språkrådet og Mållaget funnet ut at norske målformer som altså stadig nærmer seg hverandre, likevel er så ulike at de må anses som to språk. Dermed kan man også gå ut av landet og bruke den omfattende tospråksforskninga som finnes i verden. Men norske språkforskere og nordister må nå likevel innrømme at det bare finnes ett stort forskningsprosjekt på sidemålet knyttet til Oslo-skolen (som de selvsagt underkjenner, ja de som anerkjenner det, ”klamrer seg” så å si til den, litt hjelpeløst altså, en vanlig formulering fra den kanten) – og at det knapt finnes noe annen forskning verdt å nevne, om den overhodet fins. Å forske på slikt er også noe de helst unngår. Det er for omstridt – det hvirvler opp for mange følelsesmessige debatter - og karrierer kan gå i stå eller i stykker. Man lar dette flyte så i si. Unntak er fx prof. Mila D. Vulchanova fra NTNU. Men ett av utspillene hennes om norske språkforhold og målformer påkalte såpass mye hoderysting og latter at det fort ble stilt rundt henne. Det er i grunn synd. For mer lødig forskning på den norske sidemålsordninga kunne muligens vært oppklarende.

Men siden sidemålsordninga første og fremst er et politisk prosjekt, må det løses politisk. Foreløpig er det dessverre svært lite som tyder på at denne pedagogiske, didaktiske og norskfaglige ”bastarden” vil forsvinne med det første. Ikke fordi det ikke finnes en drøss av gode faglige argumenter mot ordningen, men fordi det politisk er så mange stemmer å tape på å avskaffe ordningen. Og nesten ingen å vinne. Vi ser for så vidt det samme i kampen om ulven nå. Det er de overordnede hensyn som blir avgjørende til slutt. Så kan skolefolk, norsklærere, nordister og målfolk si hva de vil. Og det gjør de da også. Undertegnede medregnet.

Fra debatt i FB-gruppen "Norsklærere mot skriftlig sidemål"

Bare dette om argumentasjonen her: "uvitskapleg syn på språklæring" - "Det ser ut som om Strømholm ser på språk-kapasiteten til elevane som eit oppbevaringsboks-system med avgrensa plass slik at om eit språk skal inn, så må eit anna ut. Men språkkunnskap aukar språkkunnskap, og tospråklege barn skjønner raskare korleis «det andre» språket fungerer."

Mållaget, og også Språkrådet, virker å være på stadig jakt etter nye måter å argumentere for sidemålsordninga i skolen. Altså den vi har i dag (å argumentere for nynorsk som sådan er langt lettere og også langt mer relevant etter min mening). Som andre også har påpekt, det er først og fremst sidemålsordninga i skolen som nå dessverre ser ut til å holde nynorsken "ved live". Uten den ville det også antakelig vært vanskeligere å argumentere for så store offentlige tilskuddsmidler (”alle skal jo etter lovverket ha opplæring i dette”). At sidemålet faktisk svekker nynorsken som førstespråk og ”hjertespråk”, virker å være mer irrelevant for fx Mållaget. Mens andre nynorskbrukere som forfatteren og journalisten Jon Hustad er imot Mållagets ”tette bånd” til staten og er motstander av sidemålet i skolen. Edvard Hoem fx har også uttrykt skepsis til Mållaget. Det gjelder også flere andre fagfolk innen feltet.

For det var når Kristin Halvorsen, etter husken, for alvor var i ferd med å endre eksamensordningen i skolen i så stor grad at sidemålet i praksis ville miste mye av sin funksjon, at panikken spredte seg i mållagskretser. Jeg iakttok det så å si fra "innsiden". "Den svartaste dagen i mitt liv", kom det var fra en SV-politiker. Venstre-lederen TSG skrev til meg i en e-post: "Elevene skal lære MER, ikke mindre!" TSG kom således til å gå inn for at sidemålet skulle inn i ALLE fag i skolen, og så tidlig som mulig - dersom hun ble kunnskapsminister (altså uansett om faglærerne i disse fagene var utdannet i eller behersket sidemål eller ikke - altså massiv parallellopplæring i morsmålet fra dag 1 i skolen fra mange ufaglærte - og i alle fag - det er sterkt!). Siden Språkrådet som prinsipp har skrevet at de er mot ALLE fritaksordninger i skolen for sidemålet, regner jeg med at Venstre og Mållaget også kaster seg på det.

De/Vi som er norsklærere kan jo tenke seg situasjonen der alle fritatte fra sidemålet, fra dyslektikere og lese- og skrivesvake, elever på spesialundervisning, inntaksklasser, minoritetsspråklige med kort tid i landet, ja mer eller mindre halvspråklige elever fra mange land, ja kanskje også samer og kvener? - nå plutselig skulle skriftlig dobbeltopplæres i norsk språk med standpunkt og eksamen. Som prinsipp. Argumentasjon for dette er den Mållagslederen bruker over her - mer språk øker språkkunnskapen. Språkene står heller ikke i veien for hverandre – de legger seg så å si ”ved siden av hverandre” (selv om altså Språkrådet til stadighet legger ut lange bekymringsartikler hvordan engelsk påvirker det norske språket, altså massiv språkblanding de fleste i skolen daglig kan registrere med det blotte øye og øre). Og i tillegg mener Mållagslederen kanskje at det ikke fins en øvre grense for hvor mye man kan putte inn i en timeplan for norske elever.

Han bruker her tospråksforskning (bilingual research) på en meget spesiell måte. Først og fremst fordi de norske målformene ikke er å anse som to adskilte språk. Det er jo en akademisk debatt for så vidt. Det er ulike syn her, avhengig av innfallsvinkelen. Men det er viktig å påpeke dette. Def. av målformer gjelder fortsatt. For det andre så sier denne forskningen at språkbrukeren må være på et spesielt språklig nivå dersom dette skal fungere. Evnen til så å si å språkbade seg inn i nye språk endrer seg også med alderen. Etter husken er det en grense ved rett før tenårene.

En seniorrådgiver i Språkrådet har forklart meg hvordan norske språkforskere opp igjennom tiden som ikke fulgte eller følger den mer nasjonsbyggende "malen", har blitt skviset ut og fått ødelagt sine karrierer. "Folk må forstå at nynorsken på mange måter er et geriljaprosjekt".

I forbindelse med sammenslåing av fylkene Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane til en ny vestlandsregion, er det gjennomført en åpen høring for å gi innbyggerne i området anledning til å uttale seg om innholdet i intensjonsavtalen. Ett av punktene i avtalen omhandler valg av administrasjonsspråk i regionen. Etter at fristen var ute, viste det seg at et meget stort flertall av høringsuttalelsene støttet nynorsk. Dette til tross for at det er et klart bokmålsflertall i regionen. Hvordan kunne dette henge sammen?
Ser man litt nærmere på høringsuttalelsene, ser man snart at her har Mållaget vært særdeles kreativ. De har igangsatt en storstilt aksjon for å gi inntrykk av at innbyggerne i regionen gir massiv støtte til nynorsk. Ikke nok med at de har beordret utallige lokale mållag (noen opprettet for anledningen?) til å sende inn høringsuttalelse. Medlemmene i de forskjellige mållagene har i tillegg sendt inn uttalelser privat, ja noen har til og med sendt inn flere. Det er også innkommet høringsuttalelser fra andre kanter av landet, for eksempel Romsdal, Telemark og Agder! Innholdet er stort sett det samme, ja noen er helt identiske, og tyder på at dette er underlagt streng regi. På sine hjemmesider innrømmer Mållaget langt på vei fusk. De skriver: "Noregs Mållag har dei siste vekene drive kampanje for å få flest mogleg til å sende høyringssvar." Det hører også med til saken at Mållagets drift delvis er finansiert av offentlige tilskudd. Det må i beste fall anses som svært spesielt at offentlige midler benyttes til å manipulere en offentlig høring!
Uansett hva man kaller en slik aksjon, er det liten tvil om at det er et bevisst forsøk på å gi inntrykk av mer nynorskstøtte i regionen enn det som er tilfelle. Svindelen – som vi velger å kalle det - er svært omfattende, og må nødvendigvis resultere i at den gjennomførte høringen anses som verdiløs. Metoden er ikke ny i Mållags-sammenheng. For en del år siden ble det avslørt omfattende medlemsjuks i organisasjonen, i den hensikt å tilegne seg mer offentlig støtte. Den gang medvirket Økokrim til at det ble idømt fengselsstraff for de involverte.

Nå er det opp til de tre fylkesstyrene å bestemme hva som blir konsekvensene av dette svindelforsøket. Om det ikke blir en ny sak for Økokrim, må i alle fall fylkesstyrenes tillit til Mållaget og deres høringsuttalelser være kraftig svekket.
Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård(s
formann

Nynorsk tallmagi gjør minus til pluss
Fredag 16.12.2016 kunne vi lese følgende overskrift i Bergens Tidende: «Nynorsk på fremmarsj i skulen». Leder i Mållaget, Magne Aasbrenn, uttaler i sakens anledning at han er såre fornøyd med fremgangen. «Nyheten» ser ut til å ha sin opprinnelse i en pressemelding fra Mållaget, gjengitt av NTB og BT, uten at kilder er sjekket, og uten at bokmålssiden er bedt om kommentar.
Det er bra at Mållaget har noe å glede seg over, for det skjer ikke ofte. Vi tror imidlertid at deres glede blir kortvarig også denne gang. Statistikken viser nemlig at nynorsk andel i grunnskolen går tilbake år for år, og er nå på det laveste nivå på over 100 år! Det Mållaget kaller en gledelig fremgang, er egentlig en tilbakegang! Hvordan henger dette sammen? I sin pressemelding skriver Mållaget: "160 flere nynorskelever enn i fjor". Dette høres ut som nynorsk fremgang, helt til man sjekker hvor mange flere bokmålselever det er blitt i samme periode. Jo, ikke mindre enn 5.520! Hvilket vil si at det er nynorsk tilbakegang også i år. Nynorsk andel i grunnskolen var på topp i 1943, med 34,1 %. Senere har det kun gått nedover. I fjor var tallet 12,23, og i år er andelen nede i 12,16 %! Situasjonen stemmer heller dårlig med Mållagets overskrift «Nynorsk på fremmarsj i skulen!»
Vi hører stadig at mattekunnskapene i skolen er en katastrofe. Er det resultatet av dette som begynner å vise seg i resten av samfunnet? Eller er det Mållagets svar på Komiske Ali som har sendt ut pressemelding?

I forbindelse med etablering av ny vestlandsregion, har det vært arrangert en høringsrunde. Også Sparebanken Vest har levert høringsuttalelse, men bankens bokmålskunder fikk både bakoversveis og kaffen i vrangstrupen da de leste uttalelsen.
Banken går nemlig inn for at det kun skal være nynorsk i vestlandsregionen! Sparebanken Vest har naturlig nok både bokmåls- og nynorskkunder (kanskje mest det første), og man ville da forvente at banken gikk inn for språknøytralitet for å ivareta alle kundene på en profesjonell måte.
Men den gang ei. Undertegnede har klaget til banken, men foreløpig er det kun kommet svada-svar. Denne saken kommer til å fortsette. Følg med!

Kronikk, trykket i Aftenposten 1.1.2017
Anelin Strømholm, norsklektor, Ringerike videregående skole
Altfor mange elevar er så dårleg i nynorsk etter seks års opplæring at dei helst ikkje bør ytre seg i offentlegheita.

Viss du stiller nokon i Noregs Mållag spørsmålet i tittelen, vil dei truleg svare ja. Eg har innsett at Noregs Mållag aldri vil gje seg. Dei vil bruke dei same gamle argumenta for obligatorisk sidemål i skulen uansett korleis samfunnet utviklar seg. Dei vil ikkje innsjå at argumenta deira har gått ut på dato.

Dialektane stod sterkare før
I førre hundreår stod dialektane mykje sterkare enn dei gjer i dag, og då var det nok naturleg for fleire å velje nynorsk som hovudmål. I dag held mange dialektar på å bli utvatna, og språkforskarar snakkar oftare om regionmål enn dialektar. Det er rett og slett ikkje så naturleg for dei som kjem frå bygdene å skrive nynorsk lenger.
Eg har fleire elevar som har vakse opp med nynorsk som hovudmål og som no berre skriv bokmål. Eg spør dei kvifor, og svaret er alltid det same: Det er mykje enklare å skrive bokmål!

Viss det er vanskeleg for elevar som har vakse opp med nynorsk å skrive nynorsk, korleis trur dokker det er for dei som har vakse opp med bokmål?
Dei fleste bokmålselevar møter så sjeldan nynorsk der ute i samfunnet at det blir heilt framandt for dei å skrive. Dei tenkjer på bokmål, og dei treng ikkje fokusere på grammatikk når dei skriv på hovudmålet sitt. Det er nettopp fordelen med å skrive på morsmålet sitt; du treng ikkje tenkje på ordklassar og bøying, for det kjem automatisk.

Eit umedvete forhold til språket
Når bokmålselevar skal skrive nynorsk, må dei plutseleg byrje å tenkje grammatikk, akkurat som dei må gjere når dei skal lære seg eit framandspråk. Sjølv om nynorsk er norsk, så må dei faktisk tenkje heilt annleis når dei skal lære seg å skrive nynorsk. For nokre elevar byr ikkje dette på problem, men for dei aller fleste er det faktisk ei så stor utfordring at dei gjer opp.
Dei fleste norske elevar har (dessverre!) eit altfor umedvete forhold til språket sitt og slit med å skrive godt når dei må konsentrera seg om grammatikk. Eg ser faktisk ein del likskapar mellom det å lære å skrive nynorsk og lære å skrive fransk (eg er òg fransklærar). Dei elevane som slit med nynorsk, slit òg med fransken.

No vil sjølvsagt nokon hevde at det er norsklæraren sitt ansvar å gjere elevar språkmedvetne, og ja, eg er einig, men ein kan rett og slett ikkje gjere gull av gråstein.
Nokon har verken språkøyre eller interesse for språk, akkurat som nokre elevar ikkje likar matte. Nokon vil til og med skulde på læraren og seie at elevar gjer det dårleg i nynorsk fordi læraren ikkje beherskar det sjølv (nettopp difor skriv eg på nynorsk her).
Er det nokon som meistrar nynorsk i dette landet, så er det i alle fall norsklærarane! Dei kan bli hyra som språkkonsulentar i det offentlege i staden for at alle og ein kvar skal slite med å lære seg to målformer.

Eg har prøvd det meste, men blei elevane betre?
Ihuga norsklærarar som framleis kjempar for obligatorisk sidemålsundervisning (dei blir stadig færre), foreslår av og til morosame ting som ein kan gjere i undervisninga for å vekke elevane si interesse for nynorsk.
Nokre tek i bruk Facebook, nokre ber elevane lage videoar, nokre brukar teikneseriar og nokre får elevane til å lage drama kor dei snakkar nynorsk (sjølv om ingen snakkar rein nynorsk i dette landet, utanom på nyheitene og Det Norske Teatret då.)
Eg har prøvd det meste, men blei elevane betre til å skrive nynorsk? Nei! Dei hadde det kanskje moro i undervisninga, og det er viktig, men når det ikkje gjev det resultatet ein ønsker, så hjelper det lite. Eller er det ikkje så viktig at elevane skriv korrekt nynorsk?

48 grove feil på to sider
Som norsklærar er eg tilhengar av ein god og korrekt språkbruk. Det er det vi jobbar med å oppnå i hovudmålet. Sidan nynorsk er eit sidemål der eg jobbar, så må eg sjølvsagt akseptere nokre feil, men når det blir 48 grove feil på to sider (jamfør den siste elevteksten eg retta), så blir det heilt absurd for meg å halde fram med sidemålsundervisninga.
Det er verken nynorsk eller bokmål mange elevar skriv, men eit kvasispråk som ikkje finst. Mange av dei vil likevel få en middels god karakter i sidemålet sitt, for innhaldet tel meir enn det språklege.

Karakterer speglar ikkje ferdigheit
Det er eit paradoks at nynorskkarakteren ikkje speglar dei språklege ferdigheitene. Difor kan for eksempel studentar ved Universitetet i Oslo eller andre stader oppleve at eksamensoppgåva (eller andre offentlege skriv) dei har bedt om å få på nynorsk har altfor mange språklege feil. (Dette har vore ei sak i Universitas fleire gonger).
• Les også: Slik får elever en brukbar nynorsk-karakter: Elever bruker data-oversettelse til å jukse med nynorsken
Kva for karakter den tilsette ved Universitetet i Oslo hadde i nynorsk frå vidaregåande skule, veit eg ikkje, men det er fullt mogleg at han/ho hadde ein middels god karakter på vitnemålet sitt.

Viss Noregs Mållag trur at alle som har fullført obligatorisk skriftleg sidemål beherskar begge målformene, så tek dei grundig feil. Det er difor det blir så meiningslaust å undervise i (og ikkje minst rette!) nynorsk som sidemål, for språket til altfor mange elevar er så dårleg etter seks års opplæring (!) at dei helst ikkje bør ytre seg i offentlegheita.
Sjølv om dei har bevis på at dei har bestått i sidemålet, så er dei rett og slett ikkje kompetente til å skrive nynorsk. Og kva er vitsen då? Synest Mållaget det er betre at nokon skriv dårleg nynorsk enn godt bokmål?

Nynorskfaget må ut
Kjære politikarar. No må dokker snart tore å gjere noko med denne absurde situasjonen i norskfaget.
Ludvigsen-utvalet peikar på at norske læreplanar famnar for vidt, og det er stor einigheit om at noko må ut for å få tid til å gå i djupna. Dette synest eg er eit veldig godt forslag, og for meg og mange andre norsklærarar er det ingen tvil om kva som må ut av norskfaget når det snart skal lagast nye læreplanar.

For to år siden ble det arrangert avstemning om hovedmål på Malmheim skole i Sandnes. 70 % stemte for bokmål, og skolen gikk dermed over til bokmål. Den 20. februar 2017 er det ny avstemning i Sandnes.
Denne gang gjelder det Høle Skole. En forundersøkelse som er gjennomført av FAU ved skolen, viser at 63 % av foreldrene ønsker bokmål.
Tendensen er den samme over alt: Nynorsk går tilbake på tross av 3-sifrede millionbeløp i støtte (pr år)!

https://www.nrk.no/ytring/fjern-eksamen-og-egen-karakter-i-sidemal-1.13278786

I medlemsbladet Mål for Norge har de 4. desember lagt ut ein tekst som insinuerer at det nærast er kriminelt når Mållaget arbeider for å få politisk gjennomslag for saker vi er opptekne av. Det er ei heilt vanleg arbeidsoppgåve for organisasjonar og politiske parti å arbeide med påverknad og å prøve å få oppslutning om eigne saker. Mange har statsstøtte, og det er nok kjent for Stortinget at organisasjonar som får støtte også driv slikt arbeid. Det er ein del av demokratiet Stortinget ope stør opp om.

Dette siste avsnittet inneheld likevel direkte feil:
"Dette er ikke nye toner fra Mållaget. For en del år siden ble det avslørt omfattende medlemsjuks i organisasjonen, i den hensikt å tilegne seg mer offentlig støtte. Den gang medvirket Økokrim til at det ble fengsel for de skyldige. Tiden vil vise hva konsekvensene blir i dette tilfelle."
For å presisere:
1 Det var ikkje Noregs Mållag som vart teken for medlemsjuks, det var Norsk Målungdom.
2 Noregs Mållag har aldri fått statsstøtte basert på medlemstal - og ville dermed heller aldri ha kunna kome i den situasjonen at eit uriktig medlemstal ville gje for mykje støtte over kulturbudsjettet.
3 Norsk Målungdom har betalt attende heile summen dei vart kravde for i kjølvatnet av saka, og er dermed ferdige med å gjere opp for seg. Saka er snart 15 år gammal, og dei som driv Norsk Målungdom i dag, gjekk i småskulen då denne saka kom opp.

Bokmålsforbundet baserer dette oppslaget på at ein ikkje bør fare med fusk og ureint spel. Vi ber dykk difor om å ta vekk det siste avsnittet, sidan det som står der er feil.

For Noregs Mållag,
Gro Morken Endresen
dagleg leiar

Den 27.11.16 har stortingsrepresentant Kjersti Toppe (SP) et innlegg i BA med overskriften «Stortinget ynskjer betre nynorsk for nynorskelevane». Overskriften tyder på at Toppe forsøker å gjøre seg selv til talsperson for flertallet på Stortinget, hvilket er en ren bløff. På Stortinget er situasjonen den at minipartiene SP, SV og Venstre - som passerer sperregrensen annen hver uke – jobber frenetisk for å opprettholde nynorsk ved hjelp av finurlige lovparagrafer og rause tilskudd over statsbudsjettet. LO har ingen språkpolitikk, hvilket betyr at AP ikke kan ta stilling i slike saker. De blir dermed Stortingets glassmanet i språkspørsmål.
Sannheten er at nynorsk - både i skolen og andre steder – har hatt nedgang hvert eneste år siden andre verdenskrig, på tross av at flertallet på Stortinget bevilger tresifret millionbeløp årlig for å forhindre at nynorsk dør helt ut.
Statistikken viser med all mulig tydelighet hva som skjer. I grunnskolen er nynorsk redusert fra 34 % til årets 12,2 %. Men det mest interessante er hva som skjer med ungdommens innstilling til nynorsk etter grunnskolen. Det viser seg at allerede i videregående skole har halvparten av nynorskelevene fra grunnskolen gått over til bokmål, hvilket vil si at nynorsk andel er redusert til vel 6 %!
En annen ting som er interessant, er nynorsk utvikling i de forskjellige deler av landet. Tallene viser også her en meget klar trend. Nynorsk er tilbake der det startet, som et rent vestlandsspråk. Utenfor Vestlandet er det kun 1,7 % nynorsk i grunnskolen og 0,6 % nynorsk i videregående skole! Nynorsk er altså ikke lenger en landsdekkende målform, og kan heller ikke forvente å bli behandlet som det. I sitt innlegg forteller Toppe at på ungdomsskolen er det lærerne som bestemmer opplæringsspråket. Det er også feil. I Opplæringsloven står det klart og tydelig at fra 8. årstrinn er det eleven som velger hovedmål. Vi er kjent med at dette i en del tilfeller saboteres på nynorske skoler.
Å satse på tvang for å forhindre at en språkform forsvinner, er feil strategi. Nynorsk blir av svært mange oppfattet som unødvendig tvang. Man skulle imidlertid tro at elever som har valgt nynorsk i grunnskolen, oppfatter nynorsk som «sin» målform. Slik er det ikke. Tvert imot. I en undersøkelse TNS gjennomførte for Utdanningsdirektoratet for noen år siden, gjorde man den oppsiktsvekkende oppdagelse at nynorskelever liker bedre å lese på bokmål enn på nynorsk! Hvis ikke nynorskelever fra grunnskolen blir fremtidens nynorskbrukere, ser det ganske mørkt ut for nynorsken!
Men i stedet for å gjøre nynorsk attraktiv for elevene, har de mange nynorske organisasjoner satset på tvang, f. eks. når det gjelder sidemål. Å forsøke å lære alle landets elever to tilnærmet like former av norsk, er sløseri med elevenes tid og krefter, og har rett og slett ingen hensikt. Målfolket har for lengst innrømmet at det ikke er av hensyn til elevene at de tviholder på tvunget sidemål, det er av hensyn til nynorsken! Kjersti Toppe og SP bidrar til å opprettholde det tragiske faktum at 20 % av elevene går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig.
Dette kan vi i lengden ikke utsette elevene for! Bokmålsforbundet mener derfor at dagens ordning med tvunget skriftlig sidemål bør omgjøres til en frivillig ordning. Da kan de elevene som ønsker det, konsentrere seg om hovedmålet og lære det skikkelig. Dette er ikke en oppfatning som er spesiell for Bokmålsforbundet. Den deles av en del interessante personer og organisasjoner innen språkutvikling, så som Stortinget i 1885-vedtaket, Ludvigsen-utvalget og – Ivar Aasen!

Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård, formann
www.bokmalsforbundet.no

Kommunestyret i Gausdal vedtok i 2015 å slå sammen skolene Engjom og Fjerdum fra høsten 2016. Senere vedtok kommunestyret at det ikke skulle holdes språkavstemning i forbindelse med sammenslåingen, til tross for at Opplæringsloven entydig foreskriver dette.
Kommunens vedtak ble derfor annullert av Fylkesmannen i Oppland, og avstemningen ble gjennomført 7.11.2016.

2068 personer hadde stemmerett, men valgdeltakelsen var på kun 373 personer, altså 18 %. Av de 373 som deltok, stemte 295 (79 %) bokmål og 78 (21 %) nynorsk. Dermed forsvant den siste nynorske skolen i Gausdal kommune. Nynorskelevene er allerede forsvunnet. I Gausdal kommune er det nå 697 bokmålselever og ingen nynorskelever.

Ivar Aasen var av den mening at nynorsk ikke skulle påtvinges noen, men være tilgjengelig som et frivillig alternativ til bokmål. I et av sine skrifter sier han: "Denne nye sprogformen(dvs. nynorsk) skulde aldeles ikke paabydes eller paanødes, man skulde opmuntre til dens Brug, men ellers lade Enhver bruge det Nye eller Gamle efter eget Godtbefindende".

Dette er Målfolket sterkt uenig i. Grunnen er enkel. Kampen for nynorsk har utviklet seg til å bli "big business". I dag er det et ukjent antall mennesker som lever av å tvinge nynorsk inn i alle deler av samfunnet, og som lønnes med offentlige midler, dvs. skattepenger.

Skulle dagens språktvang bortfalle, ville nynorsk forsvinne etter kort tid, og en rekke mennesker ville bli arbeidsløse. Så når nynorskaktivistene snakker varmt om sin kjære målform, snakker nok mange egentlig om "sin syke mor".

Kulturdepartementet
v/ kulturminister Linda Hofstad Helleland
postmottak@kud.dep.no


AD. SPRÅKDIREKTØRENS ENGASJEMENT I FORBINDELSE MED SPRÅKSTRID PÅ VESTLANDET

I forbindelse med planlagt sammenslåing av Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane fylker, har det blant annet i media oppstått en diskusjon om hvilket administrasjonsspråk den nye vestlandsregionen skal ha.

Bokmålsforbundet har med forbauselse registrert at direktør i Språkrådet, Åse Vetås, har engasjert seg som part i saken. I et lengre innlegg i Bergens Tidende den 18.10.2016, argumenterer hun sterkt for at den nye vestlandsregionen skal ha nynorsk. Dette er sterkt klanderverdig. I vedtektene står det at Språkrådet skal verne om de rettigheter som hver enkelt borger har når det gjelder bruk av språket. Dette rimer dårlig med språkdirektørens ønske om å tvinge nynorsk på bokmålsbrukere, som utgjør et stort flertall i regionen.

I den planlagte nye vestlandsregionen vil det bli et massivt bokmålsflertall. I grunnskolen i regionen er det 37,9 % nynorsk, i videregående skole er det 21,5 % nynorsk, og blant rekruttene er det 25 % nynorsk. På bakgrunn av tallene ovenfor, skulle det - etter vanlige, demokratiske spilleregler - bli bokmål som administrasjonsspråk. Men for å komme frem til en minnelig ordning som alle kan leve med, har Bokmålsforbundet foreslått språklig nøytralitet i regionen. Hvilket innebærer at ansatte i administrasjonen kan benytte den målform vedkommende behersker best. Rogaland fylkeskommune har allerede i dag en slik ordning.

Språkrådet har i denne saken foretatt et uakseptabelt overtramp, og vi ber departementet og språkrådets styre om å gjøre de tiltak som er nødvendig for at befolkningen igjen skal få tillit til Språkrådet. Og ikke minst at de igjen engasjerer seg for norsk og ikke bare for nynorsk. Det har lenge vært en utstrakt misnøye blant bokmålsbrukere med at Språkrådet taler nynorskens sak i nærmest enhver sammenheng.

Språkrådet kommer stadig med «stikkpiller» mot bokmålsbrukerne, som ofte får høre at nynorsk er bedre enn bokmål. Særlig blir moderat bokmål, den bokmålsvariant som brukes av ca. 85 % av bokmålsbrukerne, ofte utsatt for Språkrådets kritikk. Moderat bokmål blir karakterisert nærmest som kansellispråk, jfr. Språkrådets publikasjoner «Kansellisten» og «Klarspråk».

Språkrådet oppfattes av stadig flere som et nynorsk aktivistorgan. Hvis det ikke skjer en kraftig holdningsendring i Språkrådet overfor bokmål og bokmålsbrukerne, bør Språkrådet nedlegges. Det finnes allerede mer enn nok av statsfinansierte nynorsksentre.

Med vennlig hilsen
Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård(s)
formann Kopi til: Språkrådet v/ direktør Åse Vetås (post@sprakradet.no) Språkrådet v/ styreleder Guri Melby (post@sprakradet.no)

Den 18.10.2016 protesterer Magne Aasbrenn, leder(!) i Noregs Mållag på Henning Warloes forslag om at elever i bergensskolen skal få et tilbud om undervisning på engelsk. At Aasbrenn forsøker å verne om nynorsk, vil neppe forbause noen. Imidlertid har den sittende regjering prisverdig startet jobben med å finne ut hva elevene får mest bruk for senere i livet. Dette skal skolen satse sterkere på i tiden som kommer – og som en konsekvens av det: Noe annet må trappes ned. Ludvigsen-utvalgets konklusjon er klar: Dagens skole inneholder for mange uvesentlige ting. Elevene trenger tid til å gå i dybden i de fag som er grunnlag for all annen læring, og som derfor er mer viktig enn andre. Norsk og matte er naturlig nok de fagene som kommer øverst på denne listen.

Spørsmålet er: Hva skal trappes ned? Nynorsk er en åpenbar kandidat. I over 100 år har nordmenn hatt anledning til å velge mellom våre to skriftspråk, bokmål og nynorsk. Og folket har valgt. Siste oversikt viser at nynorsk i grunnskolen har gått tilbake fra 34 % (1943) og til 12,2 % i dag. Men det er ikke alt. Allerede i videregående skole er nynorsk ytterligere redusert til vel 6 %! Dette på tross av at Stortinget årlig bevilger enorme summer over statsbudsjettet for å holde de nynorske hjulene i gang. I hele Nord-Norge finnes det nå kun 10 nynorskelever, i Trøndelag 5 elever og i Oslo ingen. Til og med i Bergen – som av Mållaget er nominert som «Nynorsk hovedstad» - er det kun 2 % nynorsk i grunnskolen. Nynorsk er altså ikke lenger en landsdekkende målform, det er blitt en språkform for landsbygden på Vestlandet samt indre dalstrøk i Agder og Telemark. Utenfor Vestlandet er det nå bare 1,7 % nynorsk i grunnskolen!

Utviklingen viser klart hva som skjer. Å forsøke å lære alle landets elever to tilnærmet like former av norsk, er sløseri med elevenes tid og krefter, og har rett og slett ingen hensikt. Målfolket har for lengst innrømmet at det ikke er av hensyn til elevene at de tviholder på tvunget sidemål, det er av hensyn til nynorsken! Dette kan vi i lengden ikke utsette elevene for! Bokmålsforbundet mener derfor at dagens ordning med tvunget sidemål bør omgjøres til en frivillig ordning. Da kan de elevene som ønsker det, konsentrere seg om hovedmålet og lære det skikkelig, hvilket også er i tråd med Ludvigsen-utvalgets anbefaling.

Warloes forslag om å gi elever tilbud om engelskspråklig undervisning er et utmerket forslag, og vil forberede elevene på fremtidens internasjonale utfordringer. Jeg har mer enn en gang sett nordmenn komme til kort i forhandlinger i utlandet på grunn av språkbegrensninger.

At Henning Warloe (H) og Magne Aasbrenn har forskjellig oppfatning om dette tema er ikke spesielt merkelig. Høyre tenker på elevenes beste, mens Mållaget tenker på nynorskens overlevelse. Hver og en må vurdere hva som er viktigst.

Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård, formann
www.bokmalsforbundet.no

Gladnyhet til bokmålsbrukere på Sunnmøre!
Fra 1.10.2016 har Bokmålsforbundet en filial på Sunnmøre. Navnet er Bokmålsforbundet Sunnmøre, og hensikten med etableringen er å ivareta bokmålsbrukernes interesser i regionen på en bedre måte. Bokmålsforbundet Sunnmøre holder til i Ålesund. Styret består av Kristin Gaaseide Aure (leder), Ole Grebstad (nestleder) og Tor Løvland (sekretær).
Gruppen får etter hvert egen hjemmeside, men vil inntil videre informere publikum via Facebook-gruppen Bokmålsbyen Ålesund.
Bokmålsforbundet Sunnmøre kan kontaktes på email bokmaalsforbundetsunnmore@gmail.com eller på telefon 934 05 039.
Se også www.bokmalsforbundet.no

Målfolket og dets støttespillere har gått på barrikadene etter at Høyres programkomitè har foreslått å avvikle ordningen med egen karakter og eksamen i sidemål både i ungdomsskolen og på videregående.
I en leder i Bergens Tidende 24.08.16 går ledeskribenten til frontalangrep på forslaget. Forslaget skal angivelig være både kunnskapsløst, kulturløst og udannet(!)

Det er imidlertid langt flere enn Høyre-medlemmer som er motstander av tvungen skriftlig sidemålsundervisning. Meningsmålingsinstituttet Sentio har på vegne av avisen Nationen utført flere undersøkelser som viser at et stort flertall av den norske befolkning mener det er unødvendig å lære både nynorsk og bokmål. Dette synspunkt hadde stort flertall i alle partier bortsett fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

I et innlegg i BT 10.09.16 er Erland Bakke og Oddvar Skre i Hordaland mållag ute og påstår at fordi bokmål og nynorsk er likestilte målformer, så plikter skolen å lære elevene opp til å kunne lese og skrive på nynorsk og bokmål.
Stortingets likestillingsvedtak av 1885 var imidlertid et vedtak om at man kunne velge mellom målformene, ikke et pålegg om å lære begge målformer.
Vi snakker her tross alt om to tilnærmet like skriftvarianter av det norske språk.

Den norske ordning med tvungen skriftlig sidemålsopplæring, som for øvrig ble drevet frem av nynorskbevegelsen, er helt unik. Det finnes ikke et eneste annet land i hele verden som pålegger alle landets skoleelever å lære to skriftvarianter av det samme språk.

Til tross for et batteri av juridiske og økonomiske særtiltak til fordel for nynorsk, så fortsetter nedgangen. På landsbasis er nynorskandelen i grunnskolen nå helt nede i 12,2 prosent, på videregående kun 6,4 prosent.
Det er en utopi å tro at nynorsk kan opprettholdes ved hjelp av tvang og statlige særbevilgninger.

For Bokmålsforbundet
Arve Waage, viseformann
Tlf. 924 83283

Utlysing:
Kulturdepartementet skal kåre årets beste nynorskkommune 2016
Vi oppfordrar kommunar og fylkeskommunar med nynorsk som målform til å søkje. Prisen går til ein kommune eller fylkeskommune som har nynorsk som målform.

Her har Staten misforstått sin oppgave, og påtar seg jobben til nynorskaktivistene.
Smakløst, spør du oss!

Hvorfor skal det være bokmål i den nye Vestlandsdregionen, bestående av Rogaland, Hordaland samt Sogn og Fjordane?
Ganske enkelt fordi det bor langt flere bokmålsbrukere enn nynorskbrukere i regionen!
Ser vi på de tre fylkene under ett, er det 37,9 % nynorsk i grunnskolen, og kun 21,5 % nynorsk i videregående skole.
Tallene indikerer at det hverken skal være nynorsk eller nøytral administrasjonsspråk i regionen, men BOKMÅL!
Det er det eneste som er demokratisk!

SPRÅKLOVER SOM GJELDER FOR KOMMUNER OG FYLKESKOMMUNER

1 MÅLFORM I SKRIV FRA STATSORGAN
1.1 Vedtak om språkform etter Mållovens § 5
Et kommunestyre kan gjøre vedtak om å kreve en bestemt målform i skriv fra statsorgan til kommunen, eller gjøre vedtak om at kommunen er språklig nøytral (Mållovens § 5). Tilsvarende vedtak kan fylkestinget gjøre for fylkeskommune. Så lenge en kommune eller en fylkeskommune ikke har gjort vedtak om målform, skal kommunen eller fylkeskommunen regnes som språklig nøytral. I skriv til språklig nøytrale kommuner og fylkeskommuner står statsorgan fritt til å velge språkform. Referanse:Lov om målbruk i offentlig tjeneste (Målloven).

1.2 Flertallsmålform (gjelder når statsorgan henvender seg direkte til kommuner
Dersom statsorgan henvender seg under ett til flere kommuner i et avgrenset område, skal flertallsmålformen benyttes. "Avgrenset område" kan f. eks. være kommunene i ett bestemt fylke. Flertallsmålform for et område er den målform som flertallet av kommuner i området har vedtatt. Hver kommune teller med en stemme - uansett innbyggertall. Det er ingen flertallsmålform dersom mer enn halvparten av kommunene i området / fylket er nøytrale. Det samme gjelder hvis det er like mange bokmåls- og nynorskkommuner. Referanse: Lov om målbruk i offentlig tjeneste av (Målloven).

2 ADMINISTRASJONSSPRÅK
Administrasjonsspråket i kommune eller fylkeskommune har ingen sammenheng med vedtak fattet i henhold til pkt. 1.1 og 1.2 ovenfor eller pkt. 3 nedenfor. Vedtak om administrasjonsspråk fattes separat. En del kommuner og fylkeskommuner har i saksdokumentene i forbindelse med slikt vedtak, kalt administrasjonsspråket for kommunens eller fylkeskommunens "offisielle språk". I flere fylker er administrasjonsspråket forskjellig fra flertallsmålformen (pkt 1.2 ovenfor). Vedtatt administrasjonsspråk benyttes i all intern og ekstern korrespondanse, saksdokumenter etc.

3 OPPLÆRINGSMÅL I SKOLEN
Vedtak om opplæringsmål i skolene fattes i henhold til Opplæringsloven og har ingen sammenheng med vedtak fattet i henhold til andre lover. Det henvises spesielt til Mållovens § 2-5 Målformer i skolen, samt forskriftenes kapittel 9 om språkavstemninger. Referanse: Lov om grunnskolen og den videregående opplæring (Opplæringsloven).

Utarbeidet av Bokmålsforbundet Bergen den 02.04.2006

Ivar Aasen (som egentlig het Iver), lanserte landsmål (nynorsk) for det norske folk. Han ville ikke bruke nynorsk selv, men mente at andre kunne bruke det HVIS DE VILLE. Han sa det på følgende måte: "Denne nye sprogformen(dvs. nynorsk) skulde aldeles ikke paabydes eller paanødes, man skulde opmuntre til dens Brug, men ellers lade Enhver bruge det Nye eller Gamle efter eget Godtbefindende".
Selv brukte han ikke nynorsk, men skrev riksmål helt til sin død i 1896. Mange mistenker at han på slutten av sitt liv angret på hele nynorsk-prosjektet.

Dagens norske språksituasjon gir grunn til bekymring.
Språklig usikkerhet preger mange av dem som daglig muntlig og skriftlig i kraft av sitt yrke skulle forventes å beherske et smidig språk.
Daglig utsetttes vi i etermedier for et forvirrende konglomerat av dialektord, utvannet nynorsk, klosset samnorsk, moteord, svesismer,anglisismer, slang og slurv, som våre norske TV-kanaler slipper igjennom med velsignelse fra Språkrådet, som gjør lite for å rydde opp i rotet.

Noen forslag til forbedring:
1) Nynorsk særspråk gjøres frivillig skolen og får sin plass som minoritetsspråk i det offentlige rom etter utbredelse -ikke etter stortingsvedtak.

2) Elevene i norsk skole får trening i å snakke og uttale tydelig standardisert riksspråk.

3) Undervisning i elementær grammatikk styrkes.

4) Elever oppmuntres til å ta vare på sin egen dialekt - som basis for sin språkutvikling.

5) Språkvask blir en daglig del av undervisningen.

6) Elevene bevisstgjøres om at et nytt, demografisk , norsk samfunn er avhengig av et klart, enhetlig, logisk og tydelig fellesspråk - som kan forstås og benyttes av alle - uansett bakgrunn.

7) Elevene trenes i å skrive, diskutere og fremføre sine meninger på dette fellesspråk.

Slik det gjøres i alle siviliserte land i hele verden - utenom Norge.

Bjørn Kristen Ørbæk
Norsk Språkforening

Date: Sun, 1 May 2016 21:32:14 +0200
Subject: Måleravlesning.
To: kraftsalg@tafjord.no
CC: post@bokmalsforbundet.no

Jeg har tidligere vært i kontakt med dere vedrørende måleravlesningen, der jeg har hatt en innmeldingsside på bokmål.
Nå virker det som om Tafjord som konsern har tatt over rollen som nynorskforkjemper på bekostning av meg som bokmålskunde, som ca 90 prosent av befolkningen i nåværende Ålesund kommune er. Det er så provoserende at jeg ba om å få beholde min gamle side, noe jeg fikk.

Nå har dere tydeligvis stengt den muligheten også, se vedlagte skjermdump. Så nå trenger bokmålskundene i Ålesund en likestilt side på bokmål. Når den er på plass, send meg linken og jeg skal melde inn målerstanden.

Inntil da får dere stipulere målerstanden, siden jeg ikke finner meg i å bli påtvunget nynorsk av et strømselskap på denne måten.

Kai Inge Buseth
Bokmålsmann
Ålesund

Se denne:
http://www.side3.no/tiden-er-kommet-for-a-ta-livet-av-nynorsk/3423192201.html

Av Aud Elsfjorden, Hamar

Lørdag, 9.april leste jeg i VG, hvor Sanna Sarromaa blant annet reflekterte over sitt tospråklige forhold til finsk-svensk - og i særdeleshet bokmål-nynorsk.
Dette – og alt en leser om flukten fra videregående skole inspirerte meg til å tørre å sette noen betraktninger på papiret ( selv om jeg vet at dette bør en ikke ha noen mening om ). Ut fra det som er blitt et stort problem både for elever og lektorer på Hamar Katedralskole før påske, hvor lærerne mente at karakterene i nynorsk blir urettferdige når elevene benytter oversettelses-programmer på prøver. I sin frustrasjon har de søkt Utdanningsdirektoratet om å sløyfe sidemålskarakteren til tentamen og eksamen.
Jeg ventet en reaksjon, men derom ble det tyst – bortsett fra Mållagets forventede kritikk av lektorenes forslag.
På grunn av en faretruende høy prosentandel som slutter i videregående, må det være betimelig å sette lys på hvorfor dette skjer.
Vi fikk god informasjon i Hamar Arbeiderblad forleden, da psykologer og andre fortalte om situasjonen for mange elever. Uten å sitere - så det ut til å handle om stress, angst, press og krav.

Overalt gjelder det å være best – hva gjelder skole eller andre aktiviteter ute på sosiale medier. Det gjelder å være ”in” – Å slippe å bli mobbet, kan også ta mye kraft ( klær, utseende med mer.)
Det fins sikkert mange andre grunner, men språket er kilden til all læring. Språket er redskap for tanken, og dersom ”redskapet” blir for knudret og for vanskelig å tilegne seg, er det lett å forstå forvirringen som oppstår.
Gleden, motivasjon – hvor blir den av ?
I sin tid – under og etter krigen – var det lærermangel, og vi gikk på folkeskole i perioder annenhver dag.
Kravene til oss var i hovedsak å hjelpe til hjemme på gården, vaske og passe kyr og småsøsken. Vi ble i motsetning til i dag ikke mobbet for klær – de var like godt brukt og slitt for alle – fattig som rik.
For meg ble derfor skolen et fristed – Vi sang mye, med stor glede, så det jeg husker best, var Mads Bergs sangbok for skolen og Nordahl Rolfsens lesebok.
Der ble vi kjent med nynorsk, for oss litt eksotisk og vakkert - med fine dikt og sanger, og jeg bekjenner at det er grunnlaget for mitt positive forhold til nynorsk.. Jeg leser og forstår nynorsk aldeles utmerket – for det var ingen i skolen som var tvunget til å si til oss: Dette må dere pugge – husk eksamen !

På Facebook er det opprettet en GRUPPE som heter Bokmålsforbundet. Denne gruppen skal erstatte de mange SIDENE som er opprettet i årenes løp. Disse sidene vil på sikt bli lagt ned.

I tillegg er det i forbindelse med språkstriden i Ålesund opprettet en egen gruppe, "Bokmålsbyen Ålesund".

I dagens Sunnmørsposten har Ottar Grepstad et innlegg under overskriften "Den falske språkrespekten". Det er vanskelig å tro at en gammel rev som Grepstad ikke vet hva "språknøytral" er, så han har nok en annen agenda enn overskriften tyder på.
Grepstad har hatt opptelling av dokumenter i Ålesund kommune, og funnet flere bokmåls- enn nynorskdokumenter. Hva hadde han forventet? Respekt i språknøytral sammenheng betyr ikke at man skal skrive like mye bokmål og nynorsk. Tvert imot, man skal skrive på den målform man kan best (det forutsettes at alle kan skrive ENTEN bokmål eller nynorsk).
Den nakne sannhet bak Grepstads innlegg er at nynorsk holder på å forsvinne, og tåler ikke frivillighet. Hvis får folk flest får skrive det de vil, kommer nynorsk til å forsvinne etter kort tid. Dette vet Grepstad meget godt, men det er ikke stuerent å si det i nynorskkretser. Derfor er Grepstad og hans likesinnede livredd for frivillighet, og jobber for tvangsnynorsk med alle midler.

Så er avgjørelsen tatt i Møre & Romsdal fylkesting. Fylkeskommunen skal fortsatt ha nynorsk som administrasjonsspråk.
Den største overraskelsen i denne saken er FrP`s holdning. I deres program står følgende: "FrP`s idologiske grunnlag, liberalismen, tar utgangspunkt i at folk selv er bedre i stand enn politikerne til å bestemme hva som er best for seg og sine. Vi ønsker derfor mer individuell frihet og ansvar for enkeltmennesker." Sitat slutt.
Partiet med denne svulstige programformulering, sørget for å tvinge bokmålsfolk i fylkesadministrasjonen til å skrive nynorsk!
Det var dette med liv og lære, da.
Ikke alle blir like overrasket når de møter seg selv i døren ..

Men - stopp litt - det er jo bokmålsflertall i M&R fylke? Det har ingen betydning, sier fylkespolitikerne. Her oppe gjelder ikke vanlige, demokratiske spilleregler!

Bokmålsfolket i Ålesund er alt for passive. Den stormen som var bebudet, er blitt til flau bris.
Skal vi bli hørt, må vi opp på barrikadene og si hva vi vil. Nå har bokmålsbyen Ålesund en unik sjanse til å få bokmål både i byen og i fylket. Men hva skjer?
Jo, man sitter aldeles stille og sier ingen ting. Med den taktikken vil bokmålet bli fullstendig overkjørt av et lite nynorsk mindretall.
Vil du ha bokmål i Ålesund samt Møre og Romsdal fylkeskommune?
Da må du si fra om det.
Høyt og tydelig!

I forbindelse med språkstriden i Ålesund, er det opprettet en egen Facebook-gruppe. Gruppen heter "Bokmålsbyen Ålesund". Der kan språkinteresserte diskutere og debattere. I tillegg kan man gi sitt bidrag til meningsmålingen som pågår.

I Ålesund brygger det opp til en gedigen språkstrid. Bakgrunnen er den samarbeidsavtalen som er forhandlet frem mellom en rekke kommuner med tanke på kommunesammenslåing. Ålsesunds små nabokommuner er i ferd med å få igjennom krav om at den nye storkommunen skal ha nynorsk som administrasjonsspråk. Dette er uakseptabelt for ålesundere, som i dag har 80 % bokmål samt nøytralt administrasjonsspråk.

Dette er i realiteten en litt unødvendig strid, da løsningen er uvanlig enkel. Den nye storkommunen kan vedta å være språknøytral. Derved kan alle skrive det de vil, bokmål eller nynorsk. Columbi egg! Men Ola Nordmann er vel ikke helt frisk hvis han ikke finner noe å krangle om!

Oslo (NTB): Lærerne ved Hamar katedralskole bekymrer seg for elevenes bruk av oversettelsesprogram i nynorsk. De ber myndighetene vurdere å droppe egen karakter i sidemål.

Lærerne tar opp problemet i et brev til Utdanningsforbundet, skriver Aftenposten.
– Dette er gode programmer, og det blir ganske god nynorsk. Vi klarer ikke å bevise at elever har jukset, og vi synes det er vanskelig å vite hva slags kompetanse vi vurderer når vi setter den karakteren som er så viktig for alle sammen, sier Henriette Langli, som er avdelingsleder for språkfag. I et forsøk på å bekjempe problemet har skolen fått elevene til å skrive for hånd, men Langli mener dette er en dårlig løsning når eksamen foregår på PC.

Hamar katedralskole er med i en forsøksordning med én karakter i norsk på VG1 og VG2 og skriver i brevet at de finner det «lite hensiktsmessig med en isolert karakter i norsk sidemål».

Eksamenskoordinator Mari Bjugstad Wiken er kjent med at oversettelsesprogrammer kan være en utfordring for skolene og faglærere under eksamen.

– Vi er allerede i gang med et forsøk der skoler som deltar, kan bruke en eller to karakterer i norsk i stedet for de tre karakterene de får i dag. Men det er ikke snakk om å gjøre endringer i hva elevene skal lære og hvordan de skal lære. (©NTB)

Den 6.02.2016 hadde H. Myklebust (HM) et innlegg i BA til støtte for nynorsk i Bergen. Historien startet egentlig som en interpellasjon i Bystyret den 20.01.2016, men kulminerte fire dager senere, da BT på lederplass(!) lanserte Bergen som den nye «nynorskhovudstaden». Denne dagen måtte mange bergensere ta en ekstra titt på kalenderen for å se om det var 1. april. Det var det dessverre ikke.

Bergens Tidende har nok en gang feilberegnet sitt publikum. I og med at den famøse ideen ble lansert i en leder, må vi anta at Bergens Tidende ønsker å bidra til at Bergen skal bli nynorskens høyborg. Mot bergensernes vilje! Bokmåls-bergenserne – de som i virkeligheten holder BT i live – føler seg tråkket på (iflg. en av mange innringere i denne saken). Bergens Tidende vet – eller burde vite – at nynorsk ikke står høyt i kurs hos erkebergenserne! Det er en av grunnene til at det er svært lite nynorsk i Bergen. I grunnskolen er nynorsk andel sunket fra vel 10 % i 1992 til 2,1 % i dag. I videregående skole er nynorskandelen i byen helt nede i ca. 1 %!

At nynorsktilhengerne kjemper for sin målform er legitimt og normalt. Imidlertid vil vi anbefale en viss edruelighet når det gjelder forslag. Vi registrerer at utspill av denne type irriterer svært mange bergensere, og vil trolig bidra til å øke bergensernes motvilje mot nynorsk. Hvilket vi selvfølgelig ikke skal kommentere ytterligere.

Når det gjelder HM’s innlegg, så sier han følgende: «I eit godt, reelt og realt demokrati, skal ein gi rom og respekt for mindretallsrettar, sjølv om ein offisielt har ei anna skriftleg målform». Dette er vel de fleste enige i. Men når mindretallet – med loven i hånd - skal bestemme over flertallet, får vi merkelige utslag. Et godt eksempel er Hordaland fylkeskommune. Hordaland fylkesting har vedtatt at administrasjonsspråket i fylkeskommunen skal være nynorsk. Dette til tross for at nynorskbrukerne utgjør en klar minoritet i fylket. I grunnskolen i Hordaland er det nå kun 38 % nynorsk, og på videregående 21 %.

Også totalt på Vestlandet utgjør nynorskbrukerne en minoritet. I grunnskolen ligger i dag nynorskandelen på 40 % og i videregående på vel 22 %. Hvis ikke Stortinget raust hadde strødd hundretalls millioner (pr år!) over utallige nynorske organisasjoner, ville nynorsk for lengst vært forsvunnet.

Bergenserne har i over hundre år hatt anledning til å velge enten bokmål eller nynorsk som sin målform. 98 % har valgt bokmål. De fleste er i stand til å tyde et slikt tydelig signal. Men tilsynelatende ikke alle. Å utfordre bergensernes integritet er neppe særlig lurt - i alle fall ikke når det gjelder språk!

For Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård, formann
www.bokmalsforbundet.no

Det var mange som sperret øynene opp da de leste BT`s leder ”Nynorskbyen Bergen” 24.01.16. Lederskribenten mener at Byrådet og bergenske institusjoner skal opptre som aktivister for nynorsk. Det er imidlertid ikke deres oppgave. Bergen har overhodet ikke noe ansvar for ivareta nynorsk. Valg av språkform skal de overlate til borgerne, og respektere deres valg.

Når lederskribenten taler om å gjøre Bergen til nynorsk hovedstad, virker det som om han har meldt seg ut av virkeligheten. Det må være på sin plass å påpeke følgende: I Bergen har nynorsk i grunnskolen gått tilbake fra 10,1 % i 1992 til 2,1 % i inneværende skoleår. I den videregående skole ligger nynorskprosenten på vel 1%. Det skulle således ikke herske tvil om hvilken målform bergenserne ønsker.

BT fremstiller det som om nynorskbrukerne skal ha spesielle problemer i Bergen. Det er ikke tilfelle. Bergen kommune har erklært seg spåklig nøytral hva administrasjonsspråk angår. Det er svært sjenerøst overfor så liten minoritet som nynorskbrukerne utgjør. Nynorskbrukernes rettigheter i skolen er vel ivaretatt gjennom Opplæringsloven, som kommunen selvsagt må overholde.

BT er ikke bare en avis for Bergen, men også for Hordaland. Siden BT er opptatt av visse språkbrukeres rettigheter, burde BT rette fokus på den gruppe språkbrukere som er grovt diskriminert i Hordaland, nemlig bokmålsbrukerne.

Hordaland fylkesting har vedtatt at administrasjonsspråket i fylkeskommunen skal være 100 % nynorsk, dette til tross for at nynorskbrukerne utgjør en klar minoritet i fylket. I grunnskolen i Hordaland utgjør nynorskbrukerne bare 38 % , og på videregående kun 21 %. I tillegg kommer den udemokratiske Målloven, som gjelder for statsinstitusjoner, som grovt favoriserer nynorsk. Noe som innebærer at f. eks. Helse Bergen, inkludert Haukeland Universitetssykehus samt Hordaland politikammer, begge er pålagt å bruke nynorsk som administrasjonsspråk, til tross for at over 2/3 av innbyggerne i deres områder er bokmålsbrukere.

Også totalt på Vestlandet utgjør nynorskbrukerne en minoritet. I grunnskolen ligger nynorskprosenten i dag på 40 % og på videregående vel 22 %.
Drømmen om å gjøre Bergen til nynorskhovedstad, er omtrent like realistisk som å gjøre nynorsk ”til einaste riksmål i landet”, slik det stod i Noregs Mållags formålsparagraf i 1921.

For Bokmålsforbundet
www.bokmalsforbundet.no
Arve Waage
viseformann

I Summetonen sist søndag har E. Husebye et innlegg med overskrift «Nynorsktvang». Han synes det er ille med så mye nynorsk når det «i skoleverket er 85-88 % bokmål». Vi vet ikke hvor Husebye har tallene fra, men går du inn på Bokmålsforbundets hjemmesider, vil du finne oppdaterte tall for bruk av nynorsk flere steder i samfunnet. Det er kun i deler av skoleverket at tallene er i nærheten av Husebyes tall.

Hvis vi starter med grunnskolen, var nynorsk på topp i 1943 med 34 % på landsbasis. Denne andelen har senere gått nedover hvert eneste år, og er nå nede i 12,23 % for de elevene som startet i høst. Utenom Vestlandet er det kun 1,73 % av elevene i grunnskolen som ønsker nynorsk! Men det stopper ikke der. Allerede når elevene kommer til videregående skole, har halvparten forlatt nynorsk, slik at det på landsbasis kun er 6,36 % som ønsker nynorsk. De fleste nynorskelever befinner seg på Vestlandet. Utenfor Vestlandet er det kun 0,65 % av elevene i videregående skole som vil ha nynorsk!

Når det gjelder Hordaland fylke, er situasjonen den at nynorsk andel i grunnskolen er ca 38 %. I likhet med resten av landet, forlater mange elever også i Hordaland nynorsk etter fullført grunnskole. I videregående skole i Hordaland fylke er det nå bare 21 % av elevene som velger nynorsk. Den samme tendens ser vi i den såkalte rekruttstatistikken. På grunnlag av dette faktum, burde Hordaland fylkeskommune for lengst vært definert som bokmålsfylke. Grunnen til at Hordaland fylke fortsatt har nynorsk som administrasjonsspråk, er kort og godt unnvikende (les feige) politikere som ikke tør å ta saken opp i fylkestinget.

I lørdags-BA har EKE en kommentar angående bruk av såkalt splitt-infinitiv, det vil si å plassere ordet «ikke» mellom infinitivsmerket og infinitiven. Generelt bør dette unngås, men det kan brukes som en nødløsning for å få frem riktig mening. Et eksempel: «Per lovet ikke å mobbe sine søsken» betyr noe helt annet enn «Per lovet å ikke mobbe sine søsken». Det første tilfellet kunne tenkes benyttet hvis noen ville ha Per til å love at han skulle mobbe sine søsken. Hvis intensjonen er å fortelle at Per ikke vil mobbe sine søsken, må det siste eksemplet benyttes.
Som regel går det an å skrive om setningen slik at man unngår splitt-infinitiv og samtidig får frem riktig mening. F. eks. «Han lovte at han ikke skulle mobbe sine søsken».

Fjerner vi splittinfinitiv i EKE`s eksempel «Jeg gjør det for å ikke fryse ræven av meg», får vi «Jeg gjør det for ikke å fryse ræven av meg». Vi forstår vel meningen med begge, men den siste er å foretrekke. Eller kanskje enda bedre: «Jeg gjør det for at jeg ikke skal fryse ræven av meg». EKE’s eksempel er vel uansett uaktuelt nå – på grunn av mildværet!

Nynorsk går fortsatt nedover. Nye tall for grunnskolen ble presentert like før jul viser at nynorsk fortsetter nedgangen. Se rapport / statistikk annet sted på denne hjemmesiden.

I lørdags-BA har EKE en kommentar angående bruk av såkalt splittinfinitiv, det vil si å plassere ordet «ikke» mellom infinitivsmerket og infinitiven. Generelt bør dette unngås, men det brukes fra tid til annen som en nødløsning for å få frem riktig mening. Et eksempel: «Han lovet å ikke mobbe sine søsken» betyr noe helt annet enn «Han lovet ikke å mobbe sine søsken.» I det siste tilfellet har vedkommende ikke lovet å mobbe noen (hvilket høres litt merkelig ut), men han har heller ikke lovet det motsatte! Det vil si at han har ikke lovet noe som helst!
Som regel går det an å skrive om setningen slik at man unngår splittinfinitiv og samtidig få frem riktig mening. F. eks. «Han lovte at han ikke skulle mobbe sine søsken». Fjerner vi splittinfinitiv i EKE`s eksempel «Jeg gjør det for å ikke fryse ræven av meg», får vi følgende setning « Jeg gjør det for ikke å fryse ræven av meg». Her ser vi at meningen blir den samme, og derfor bør den siste utgaven benyttes. Eller kanskje enda bedre: «Jeg gjør det for at jeg ikke skal fryse ræven av meg».

NOU 2015:8 BOKMÅLSFORBUNDET HAR FØLGENDE KOMMENTARER TIL LUDVIGSEN-UTVALGETS RAPPORT
Det viktigste i Ludvigsen-utvalgets oppdrag var å få klarlagt hvilken kompetanse norske samfunnsborgere har behov for i fremtidens samfunn, og hvordan skolen skal innrettes for at elevene skal ha denne kompetansen når de kommer ut i samfunnet og arbeidslivet.
Rapporten omhandler svært mange interessante forslag til løsning på skolens fremtidige oppgaver. Utfordringen blir – slik vi ser det – å finne plass til så mange nye fag, samt den omfattende oppfølging av den enkelte elev som rapporten legger opp til.
Norskfaget er spesielt viktig, i og med at det danner grunnlag for all annen læring. Skal dette faget effektiviseres, kan man i fremtiden ikke satse på at elevene skal lære to tilnærmet like former av norsk, bokmål og nynorsk.. Den gamle «kongstanke» om at elevene skal beherske bokmål og nynorsk like godt, har for lengst havarert. Resultatene er at elevene i dag hverken kan bokmål eller nynorsk skikkelig.
I en effektiv fremtidens skole må elevene få anledning til å konsentrere seg om ett norsk skriftspråk, bokmål eller nynorsk, hvilket betyr at sidemål må bli frivillig. De fleste er vel kjent med at dagens påtvungne sidemål ikke er av hensyn til elevene, men for at nynorsk ikke skal dø ut. En slik tankegang lar seg ikke kombinere med den fremtidsrettede skolen som Ludvigsen-utvalget legger opp til.
Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård, formann

I Oslo ble det for en tid tilbake gjennomført et forsøk med frivillig sidemål i videregående skole. Konklusjonen er følgende:

Selv om vi må ta forbehold for at virkemidlene i forsøket og en del andre utenforliggende forhold kan virke inn, kan vi fastslå:
At det har en positiv effekt på eksamenskarakteren i norsk skriftlig hovedmål at elevene ikke har opplæring og vurdering i skriftlig sidemål.
Vi finner den samme effekten for elevene som deltok i forsøket og for elevene som etter opplæringsloven er fritatt for skriftlig sidemål.

Analysene viser samtidig at forsøket ikke synes å ha noen betydning for resultatene til de av elevene som presterer best,
mens det er de svakeste elevene og midtsjiktet som har nytte av å være fritatt fra skriftlig sidemål.

Hege Jensen, andrekandidat på Frps stortingsvalgliste i Hedmark, frykter at nynorsk kan føre til mer kriminalitet.
I en paneldebatt i Hamar om norsk språkpolitikk tidligere denne uka ga hun uttrykk for at hun frykter at nynorsk kan hemme integreringspolitikken.

– Det kan føre til frustrasjon, dropout og kriminalitet, uttalte hun i HA.

Overfor Østlendingen utdyper hun dette:
– Jeg har snakket med flere ungdommer med innvandringsbakgrunn om dette. At de i skolen både må lære seg bokmål og nynorsk skaper frustrasjon. Frustrasjon kan føre til at de blir lei og dropper ut av skolen. Det ene fører til det andre. Ungdommene har ikke sagt at nynorsk fører til kriminalitet, men det er tanker jeg personlig gjør meg, uttaler Hege Jensen.
Hun understreker at dette er tanker og meninger, som ikke er forankret i partiet.
– Er det ikke å gå langt å si at nynorsk kan føre til kriminalitet?

– Jeg sier ikke at det er slik, men jeg tenker at nynorsk kan føre til kriminalitet. Vi må våge å ta debatten og tenke nytt, sier Hege Jensen, som mener det kan hjelpe om Frps vedtatte politikk med valgfritt sidemål kan hjelpe. Da blir det mulig å velge vekk nynorsk.
Hedmark Frps førstekandidat Tor Andre Johnsen vil ikke være med på at nynorsk kan føre til kriminalitet.
– Det er nok å tøye strikken litt langt, men at obligatorisk sidemål fører til frustrasjon og dropout, det er jo logisk, sier Johnsen.

Det 19. århundre var over hele Europa preget av nasjonalromantiske strømninger. I mange land ga romantikken støtet til studier av eldre språkbruk, og det dannet seg retninger som arbeidet for gjenopplivelse av litterært språk som var gått av bruk. I Frankrike fikk man interesse for provencalsk, dikteren Frederic Mistral diktet på dette språk og dannet et forbund til dets fremme.
I Tyskland skrev Fritz Reuter på plattysk, og i Skottland tok man opp gælisk. Ivar Aasens arbeid var et utslag av romantikken. Han utga sine ”Prøver på Landsmaalet” i 1853 og ”Norsk Grammatikk” i 1864.
Hans målsetning var et ”Normalsprog eller Mønsterform imellem Landskabsmaalene” Aasen, som var en betydelig dikter, bygget opp sitt landsmål etter en kunstnerisk vurdering. Ut fra sin drøm om å gjenreise det gamle, norrøne språk, målte han dialektenes ord og bøyningsformer etter en helhetlig mal.
Bare hvis ordet eller bøyningsformen føyde seg inn i helheten, i den ideale grunnform – som han kalte det - fikk det hjemstavnsrett i Aasens språk.
Ivar Aasens program skulle ikke gjennomføres med tvang. I en artikkel:” Om vort skriftsprog” sier han. Sitat: ”Denne nye Sprogform skulde dog aldeles ikke paabydes eller paanødes, man skulde opmuntre til dens Brug, men ellers lade Enhver bruge det Nye eller Gamle efter eget Godtbefindende.
Hva har så hans arvtakere gjort? Det stikk motsatte. Nynorskens egenart skulle være å komme bort fra dansk-tysk påvirkning i ord og bøyningsformer. I dagens konstruerte nynorsk er disse prinsipper delvis forlatt:
Rundt tusenårsskiftet foretok Språkrådet en omfattende prinsippendring med hensyn til nynorskens formverk og ordforråd. Det ble åpnet for et stort antall ord og ordelementer som tidligere ikke hadde vært ansett for god nynorsk. Eks.: Behjelpeleg, alminnelegheit, ømfintleghet, innflytelse og lignende.
I år 2000 sendte Språkrådet ut en liste på i alt 304 ord tidligere forbudte ord som kunne brukes fritt i nynorsk.
For- og etterstavelser som an-, be-, bi-, er- aktig, -messig ,-else ble under heftig motstand av tilhengere av et mer Aasensk nynorsk gradvis akseptert i det gode selskap. Professor Finn- Erik Vinje påpeker i sin bok ”Språk 2004 - En situasjonsrapport” - at liberaliseringen bare delvis ble innført. Mens nyheit og travelheit, sikkerheit ble godtatt, er eks.vis forlegenheit, ettergivenheit, bekvemmeligheit fortsatt bannlyst. Også for -elseavledningene ble noe tillatt, mens mye fortsatt er forbudt. Nå fikk man bruke ord som begavelse, beskyttelse forbindelse, hukommelse og skuffelse.
Men på langt nær alle -else-avledningene er tatt inn i varmen. Man kan ikke skrive anskaffelse, men derimot anskaffing, begynning, forbausing, innrømming - enda det neppe lar seg gjøre å oppspore et eneste individ som spontant snakker slik.
Forbrytelse er heller ikke tillatt. Det må hete brotsverk. Kjennelse går ikke – her må det være ordskurd. Verbet anerkjenne er godkjent. Dette ordet med dobbelt tysk prefiks -an og -er tillates ikke som substantiv å ha endelsen –else. Nei, - det skal da hete anerkjenning. Og dette sammensurium av et ubehjelpelig særspråk blir daglig tredd ned over hodet på norske skoleelever - til hvilken pris?
Hva mener skolepolitikerne om dette? Når vil våre politiske partier våkne og skride til handling?

Bjørn Kristen Ørbæk
Norsk Språkforening

By Finn-Erik Vinje on 5. oktober 2014
Blant de formproblemer målfolk har å stri med når de skal skrive normrett, inntar 2. person flertall av det personlige pronomen tetposisjonen.
Her er moromannen Are Kalvø, som får utbre seg over en helside i Aftenposten hver lørdag: «Vi skal kose oss. Vi altså, ikke dykk.»

Nærværende bloggeier spør: Er Kalvøs formvalg normrett? Nei. En nidkjær norsklærer må gripe til rødblyanten, for dykk er feil, det skal hete de: «Vi skal kose oss. Vi altså, ikke de.»
Skal alt gå rett for seg, må det altså hete de i nominativ (subjekt) og dykk i akkusativ (objekt), men sånn er det bare få som snakker, og slett ikke Kalvø. Men les videre.
I dialektene er det en vrimmel av former: dykk, dykker, dikk, dekk, døkk, dikko, dokk, dokker, dokko - og i genitiv dykkar, dykka, dikka, deka. dekan, dokkor og så videre nær sagt i det uendelige. I regelen forekommer samme form som subjekt og objekt.
Det er altså megen slinger i denne vals, og nynorske rettskrivningsoffiserer er ofte splidaktige med deg selv. Men nå skal det bli andre boller, for i 2012 bestemte noen kloke og resolutte hoder i Språkrådet at man kort og godt opphever skillet mellom subjektsform og objektsform og godtar dokker i begge tilfeller! Men man er raus og opprettholder Ivar Aasens skille mellom de (nominativ) og dykk (akkusativ) – som valgfri mulighet.
La oss i forbifarten notere at formen dere, som er eneform i bokmål/riksmål og alminnelig kjent og brukt i tale og skrift over hele landet, den tas ikke i betraktning. Den inviteres ikke engang inn i varmen, men må stå på trammen og hutre.

Av Bjørn Kristen Ørbæk
Det er lenge blitt påstått at nynorsk er en slags skriftlig fellesnevner for dialektene i Norge. Denne påstand har ikke rot i virkeligheten.
Ut fra min egen Stangedialekt vil jeg påstå at vårt østnorske ordtilfang og formverk er så spesielt at det overhodet ikke finner forløsning i en nynorsk skriftnorm, som i hovedsak bygger på vestlandsk språktradisjon.
Retter man blikket bakover i språkhistorien, vil man finne at østnorske dialekter har solide røtter i gammelnorsk språk.
Østlendingene bruker kløvd infinitiv, dativ, tykk l, gammel, germansk trykkaksent på første stavelse og mange steder monoftongering, som nok ikke utelukkende var en dansk-svensk påvirkning – slik Ivar Aasen trodde.
Å påstå at dagens nynorskforkjempere forvalter et så mye bedre og mer nasjonalt språk enn andre nordmenn, er således en drøy påstand.
Når det gjelder å uttrykke seg skriftlig, er det naturlig for de aller fleste østlendinger å bruke det dialektnøytrale bokmålet, som alle nordmenn i dette land burde ha et likeverdig forhold til.
På samme måte som engelsk er en syntese mellom angelsaksisk, fransk og elementer fra en mengde andre språkkulturer og regnes som verdens rikeste språk, er moderne bokmål en syntese mellom det gamle, dansk-norske fellesspråk, norsk byspråk, dialekter og regionale særspråk. Etter flere hundre års utvikling er denne syntese blitt vårt naturlige skriftspråk. Men et skriftspråk får man ikke gratis, det må læres og pleies for at det skal bli et godt instrument for tanken.
I denne sammenheng skaper den lovbestemte, offisielle likestilling mellom to så nær beslektede språkformer utelukkende forvirring og frustrasjon.
Må det være tillatt å beklage dagens språkpolitiske mindretallstyranni og etterlyse språklig demokrati i vårt land?
Utallige undersøkelser viser en stadig dalende kurve for frivillig bruk av det nynorske skriftspråk.
Å opprettholde nynorsk som et sidestilt skole- og forvaltningsspråk i Norge er en så stor urimelighet at våre politikere snarest må gripe fatt i problemet og gjøre noe med det.

Av Bjørn Kristen Ørbæk

Skal man få til et reelt kunnskapsløft i norsk skole, må ansvaret overføres fra gammeldags, statlig detaljstyring til et levende, lokalt demokrati, hvor samarbeid mellom skolens ledelse, lærerstand, elever og foresatte, lokalsamfunnet, organisasjoner og nasjonale myndigheter settes i høysetet.
Dessverre er det slik i dag at skolens utvikling hemmes av en rekke stoppere i organisasjoner, blant skolefolk og politikere, som enten på grunn av uvitenhet eller snevre særinteresser står i veien for elevenes utvikling. Slike stivnede gjengangere har lenge hatt en slem tendens til å blokkere for alle gode forslag om forbedringer.
Aftenposten kom for noen få år siden med en oppsiktsvekkende nyhet at forskere etter den såkalte Pisa-undersøkelsen påviste at skoleelever med nynorsk som hovedmål hadde dårligere karakterer i matematikk og naturfag – og i tillegg var dårligere til å lese enn bokmålselevene I stedet for åpent å diskutere dette problemet, ble disse oppsiktsvekkende forskningsresultater holdt tilbake.
Det er grunn til å spørre hvorfor og av hensyn til hvem?

Første skritt for politikere og skolefolk må være å komme i dialog med elevene – ikke bare de såkalt skoleflinke – men alle kategorier skoleelever – unge mennesker som i dagens teoretiske skole ikke finner seg til rette – simpelthen fordi skoleopplegget ikke passer dem. Læring må bygge på lystprinsippet – det må vekkes interesse for fagene. Tvang virker hemmende for all læring. Skolefagene må ha en mening for elevene, og de må kunne være med i skolediskusjonen om mål og metoder.
Det betyr ikke at man skal slappe av på meningsfulle krav om disiplin, orden og faglig dyktighet. I stedet for å la elevene gå i dybden i norskfaget for å utvikle en presis tenke- og resoneringsevne skyves problemene til side, og elevene venner seg omtrentligheter i forhold til sitt skriftspråk.
Slik det er nå, med et sammensurium av valgfrie. lovlige og ulovlige former i hovedmål og sidemål, må elevene nødvendigvis bli usikre i å uttrykke seg, noe som går ut over læring i alle fag.
Man må ikke glemme at elevenes egentlig morsmål er deres dialekt, ikke et fremmedartet, kunstig nynorsk, som presses på dem.
Et naturlig, regionalt talespråk bør danne muntlig grunnlag for tilegnelse av nasjonens skriftspråk. Slik situasjonen er nå, diskrimineres et stort antall nordmenn på grunn av at et kunstig nynorsk får lov til å breie seg på bekostning av naturlige dialekter. Før lokalvalget i 2015 bør lærere og politikere stille seg en rekke selvransakende spørsmål om disse forhold – spørsmål som dessverre alt for lenge er blitt liggende ubesvart.

Det ser ikke bra ut for nynorskens fremtid.
Statistikken viser at nynorsk er i ferd med å forsvinne i store deler av landet.
Dagens bedrøvelige status vil ikke målfolket vite noe av. De oppgir derfor høyere tall enn det er dekning for. Hvis du for eksempel slår opp i Wikipedia på "Nynorsk", påstår man der at 10 - 15 % av det norske folk bruker nynorsk.
Dette er ganske langt fra sannheten. Forfatterne tviholder likevel på dette tallet, og nekter å rette det.

Bokmålsforbundet samler inn tall fra forskjellige kanter, og utarbeider statistikk. Alle tall som benyttes, er offentlige og kan kontrolleres.
Riktige tall er som følger:

Grunnskole, hele landet: 12,5 %
Grunnskole, utenfor Vestlandet: 1,87 %
Videregående skole, hele landet: 6,2 %
Videregående skole, utenfor Vestlandet: 0,78 %
Rekrutter, hele landet: 7,97 %
Rekrutter, utenfor Vestlandet: 0,91 %
Nynorsk er tilbake der det startet: Som et rent Vestlands-språk!


For flere tall: Se annet sted på våre hjemmesider

Av Steinar Øksengård, formann Bokmålsforbundet

I BA kan vi lese at politiet bruker ressurser på å lære seg nynorsk for å kunne kommunisere på Twitter. Først ser man på kalenderen, men nei, det er ikke 1. april. Det er ramme alvor. I den sandkassen Stortinget har opprettet for Mållaget og deres sympatisører, har de nå også fått med seg politiet som lekekamerater. Fra før har de ved hjelp av tvangslover fått med seg alle landets grunnskoleelever. I Mållagets sandkasse bruker elevene av sin dyrebare studietid til å terpe på en målform stort sett ingen får bruk for.

Med økende vold i samfunnet og krav om mer synlig politi, sitter altså polititjenestemenn og pugger nynorske gloser. Man skulle tro at politiet hadde andre og viktigere ting å foreta seg. Det vi ser er et nytt utslag av de utrolige lovene som finnes på dette området. Vi kjenner til at en del av lovformuleringene er gjort av nettopp Mållaget, etter oppdrag fra nynorskvennlige statsråder. Det er derfor ikke særlig forbausende at lovene passer perfekt til det minispråket som nynorsk etter hvert er blitt.

I over hundre år har det norske folk hatt valget mellom våre to målformer, bokmål og nynorsk. Og folket har benyttet seg av sin rett til å velge: De har valgt bort nynorsk! Statistikkene lyver ikke. På tross av nynorskvennlige lover og forskrifter, samt årlige tresifrede millionbeløp i statstilskudd, er nynorsk nede på et historisk lavmål når det gjelder tilslutning. I grunnskolen (1.-10. årstrinn) har nynorsk gått ned fra 34 % (1943), til 12 % i år. Men allerede i videregående skole er nynorsk tilslutning sunket til 6,4 %! Vi formoder at et aktuelt spørsmål i nynorskkretser er: Hvordan skal dette ende? Og her er det tvangstanken kommer inn: Man tenker at hvis ikke folk vil velge nynorsk frivillig, må man bruke tvang! Og så har man – ved hjelp av snillistiske politikere – klart å få flertall for absurde lover som blant annet pålegger politiet å lese nynorsk i stedet for å oppklare forbrytelser. Og som om ikke dette var nok, pålegger disse mindretallsstyrte lovene alle grunnskoleelever i Norge å slite med tvunget sidemål, noe som både elever og foreldre oppfatter som totalt meningsløst. Målfolk på høyt nivå har innrømmet at tvunget sidemål ikke opprettholdes av hensyn til elevene, men for at nynorsk ikke skal dø ut!

Folket har ventet tålmodig på at en borgelig regjering skal få slutt på mindretallsdiktaturet. Omsider er en slik regjering på plass. FRP har programfestet frivillig sidemål, mens Høyre har programfestet at statsansatte kan benytte den målform de ønsker.

Her har regjeringen en jobb å gjøre. De kan jo starte med å få politiet ut av Mållagets sandkasse, men slike statsfinansierte sandkasser og lekegrinder må fjernes for godt. Mållagets lek, som koster samfunnet enorme summer må nå avvikles. Et 30-talls kunstig oppblåste og statsfinansierte nynorske organisasjoner må vurderes med hensyn til verdiskapning. Uansett må det bli slutt på at et lite mindretall får anledning til å beslaglegge dyrebar tid hos politi, skoleelever, og helsepersonell, for å nevne noen.

Regjeringen Solberg: Hvad nøler I efter?

Otta skole er en barneskole med totalt 283 elever fra 1. til og med 7. klasse. 221 elever (78 %) har valgt bokmål, mens 62 elever (22 %) har valgt nynorsk.
Fra høsten blir det enda mer bokmål: Av 44 barn som skal begynne i 1. klasse, er det bare 5 som ønsker nynorsk!

Den 12. mars var det språkavstemning på Otta barneskole. Resultatet ble at 103 stemte på bokmål (57,5 %), og 76 stemte på nynorsk (42,5 %). Det var lavt fremmøte, kun 6 %.

Slik språkavstemning er rådgivende, og nå er det tilsynelatende tvil i kommunestyret om de skal følge flertallets råd eller ikke. Med 78 % bokmål ved denne skolen, er det liten tvil om at skolen bør være en bokmålsskole. Sist det var språkavstemning på denne skolen (1971/72), var det også bokmålsflertall, men kommunestyret nektet å ta hensyn til dette ved å skylde på dårlig fremmøte (41 %)!

Bokmålsforbundet ber om at Kommunestyret i Sel kommune denne gangen tar nødvendige demokratiske hensyn, og vedtar at Otta skole blir en bokmålsskole. Eller mener kommunestyret at hvis det blir lav valgdeltakelse ved neste kommunevalg, må eksisterende kommunestyre sitte en periode til?

I et samarbeid mellom Mållaget, Herborg Kråkevik, Liv Signe Navarseter og en del andre, er det laget en musikkvideo som trolig er tenkt som reklame for nynorsk. Videoen ligger på You Tube og er også vist på NRK. Videoens innhold er imidlertid av en svært tvilsom karakter, og vil - slik vi ser det - skade mer enn gagne. I videoen sies det bl. annet: "Meld deg inn i Mållaget, ditt bokmålsrasshol." Uttrykket taler for seg selv, og trenger ingen kommentarer.

Vi hadde fra før ikke de store forventningene, hverken til Mållaget eller Stoltenbergs ministerstab. Dette var imidlertid et lavmål fra nynorsksiden, som tilsammen mottar årlig statsstøtte på tresifrede millionbeløp. Men vi forstår det litt bedre når Navarseter - som en del av bevilgende myndighet - deltar i koret.

Vi hadde ærlig talt forventet et noe høyere nivå, i alle fall i Stoltenbergs mærmeste krets. Bokmålsforbundet kan bare konstatere at produksjonen av nynorskhatere fortsetter, nå også utenfor skolen. Vi ser også frem til gransking av departementene. Det er på høy tid!

http://www.tv2.no/underholdning/gkn/se-odd-nordstoga-og-liv-signe-navarsete-i-ellevill-nynorskvideo-i-torsdag-kveld-fra-nydalen-3727318.html#.T2CFHiRAB0Q.mailto

BOKMÅLSFORELDRE I OS KOMMUNE
Som kjent har Fylkesmannen i Hordaland åpnet tilsynssak mot Os kommune på grunnlag av at kommunen i årevis har trenert foreldres rett til å velge bokmål for sine barn i grunnskolen. På tross av denne massive treneringen, har nynorsk i grunnskolen i Os kommune gått ned fra 100 % i 1992 til 81,8 % i år.
I videregående skole i Os, er nynorsk nå helt nede i 35 %!

Fylkesmannen har gitt Os kommune en tredje (og siste) frist til 20.mars 2012 med å etterkomme Opplæringslovens krav. I tilsynssaken er Lysekloster, Nore Neset og Os skoler involvert. Det fryktes at andre skoler i Os kommune har samme problem.

Bokmålsforbundet assisterer foreldre og elever med å få det de har krav på i henhold til Opplæringsloven.
Kontakt oss!
post@bokmalsforbundet.no www.bokmalsforbundet.no
901 20 148 / 924 83 283

Som kjent har Fylkesmannen i Hordaland åpnet tilsynssak mot Os kommune. Dette på grunnlag av at kommunen i årevis har trenert foreldres rett til å velge bokmål for sine barn i grunnskolen.
På tross av denne massive treneringen, har nynorsk i grunnskolen i Os kommune gått ned fra 100 % i 1992 til 81,8 % i år. I videregående skole i Os, er nynorsk nå helt nede i 35 %!

Fylkesmannen har gitt Os kommune en tredje (og siste) frist til 20.mars 2012 med å etterkomme Opplæringslovens krav. I tilsynssaken er Lysekloster, Nore Neset og Os skoler involvert. Det fryktes at andre skoler i Os kommune har samme problem.

Audun Lysbakken måtte gå fordi han bevilget penger til sine venner. Troikaen Huitfeldt, Navarseter og Kleppa sørger for stadig mer penger til sine venner i utallige nynorske organisasjoner og "prosjekter". Hvor lenge blir de sittende?

Thrilleren i Os kommune går videre!
Som tidligere omtalt hadde Os kommune 1. januar som siste frist for å etterkomme fylkesmannens pålegg om å rydde opp i skoleforholdene i Os kommune, slik at foreldre og elever får et reelt velg mellom bokmål og nynorsk.
Hva skjedde? Ingen ting! Os kommune med sin FRP-ordfører i spissen trosser fylkesmannens klare pålegg.
Nå blir det spennende å se hvem som vinner denne maktkampen: Ordfører Terje Søviknes eller fylkesmann Lars Sponheim!

Det foreligger nye tall fra grunnskolen. Tallene viser fortsatt nynorsk tilbakegang, og er nå på det laveste nivå på over 100 år!. For hele landet er det nå 12,83 % nynorsk, hvilket er en nedgang på 1 % siden i fjor. For ungdomstrinnet er tallet 12,1 % nynorsk. I de fire vestlandsfylkene er det nå bare 41,45 % nynorsk, mens nynorsk utenfor Vestlandet er nede i 2 %. Vi ser at nynorsk er tilbake der det startet: Som et vestlandsspråk! Nedgangen fortsetter på tross av at de rødgrønne pøser inn enorme beløp for å redde nynorsk fra å dø ut. Spørsmålet som dukker opp hvert eneste år er: Hvor lenge kan de rødgrønne - ved hjelp av bevilgninger - holde liv i en språkform som folket ikke vil ha?

by Finn-Erik Vinje on 1. desember 2011 (www.finnerikvinje.no/blogg)

I det politiske miljø og det statlige forvaltningspparat er velviljen for nynorsk meget sterk. Myndighetene iverksetter juridiske og økonomiske støttetiltak og innfører strenge kvotebestemmelser for å sikre nynorsken fortsatt liv i Norge. I den språkmeldingen som regjeringen sendte ut et par år siden, er nettopp dette et gjennomgangstema: Nynorskens posisjoner skal forsvares, koste hva det koste vil. Og man tviholder på skriftlig dobbeltopplæring og opprettholder således den illusjon at det er mulig å få alle skoleelever til å uttrykke seg normrett og utvungent på to nærstående varianter av norsk.

Like fullt går nynorsken tilbake, og den blir år for år mer og mer et vestlandsfenomen. I grunnskolen er det nå mindre enn 13 % av elevene som har nynorsk som hovedmål; blant voksne språkbrukere er det 8–9 % som sokner til nynorsk skriftmål.

En årsak til denne tilbakegangen er at nynorsk ikke er talespråk; ingen snakker nynorsk. La oss tan bare ett eksempel: landsnavnet. Det skal ifølge reglementet hete Noreg, ingenting annet. Men ingen av de offentlighetspersoner som opptrer i etermediene, sier Noreg – og de har aldri sagt det, fordi formen er komplett ukjent i dialektene! Når de skal meddele seg skriftlig, hender det at de tar seg gevaltig sammen og holder seg til Noreg – aldri ellers.

Når statsråder og andre myndighetspersoner med nynorsk bakgrunn og ditto språkpolitisk engasjement skal framtre offentlig i etermediene, greier de ikke å holde seg til de nynorskregler for ordbøyning og ordvalg som skolen innprenter – på tross av all ideologisk nynorsk-velvilje. Ta Knut Hareide, KrFs nye leder: Han er fra Bømlo og er altså nynorskmenneske. I et raskt radiointervju sier han kommer, bedre, begynnelsen, verdighetsgaranti, nestekjærlighet,muligheten, frivillighet, uke, bedre osv. Slike former ligger fremst i munnen hans. Men når han skriver, da må han passe på å oversette dem alle sammen!

SVs parlamentariske leder, Bård Vegar Solhjell, er opprinnelig fra Sunnfjord, men har aldri fått noen opplæring i muntlig standardmål. Derfor er hans tale gjennomsyret av bokmålske ord og former som er alminnelig gangbare i det miljøet han ferdes i, men som han ikke har lov til å skrive. Her er noen eksempler fra et innslag i radio, det vrimlet av bokmålsinnslag i hans tale: løse problemene, bedre kvaliteter; storbyer, kommuner, disposisjoner, partier, nokken byer; holdning; møter, foreldrene; vært, kommet, kommer; sterkere; i forbindelse med, overraskelse, for noen år siden, uten, regne med, mangfold.

Når Solhjell så programmatisk skal skrive nynorsk, står han overfor en formidabel oversettelsesoppgave. Dermed blir det mye tull, dvs. bokmålsinnslag.

Solhjells regjeringskollega Liv Signe Navarsete — også hun med røtter i det tjukkeste nynorskland — holder seg i et bittelite avisinnlegg med former som munnkurv (skal være munnkorg), rollar (skal være roller), og så tyr hun til verbet bidra, som neppe er stuerent i nynorsk (derimot går bidrag an!). På den annen side begår hun hypernorvagismen ha tilgong til (istf. ha tilgang til).

For øvrig kan vi notere at Navarsete, som er oppvokst i et a-målsområde, bruker e-infinitiv i skrift (å sove, å springe). Hennes forgjenger som komunal- og regionalminister, partifellen Meltveit Kleppa, påla uttrykkelig sine undersåtter å skrive -a. Jf. blogginnlegget “Med sørvestlandsk dåm”.

Gode argumenter er ikke lett å oppdrive sånn uten videre, for dagens sidemålsordning i skolen er ikke først og fremst faglig forankret.

Utdanning nr. 18, 4. nov. 2011:

Debatt | Publisert 15.11.2011 08:59 | Oppdatert 15.11.2011 09:01 | Av: Knut Michelsen
•Knut Michelsen er norsklektor i vgs. http://knutmichelsen.blogspot.com
Tilsvar til Olaug Julseth Stokstads ”Hva er galt med nynorsk?”nr. 18, 4. nov. 2011:

I artikkelen ”Dagens sidemål i skolen – et faglig tvilsomt prosjekt med få vinnere og mange tapere” på denne linken ber jeg tilhengere av dagens sidemålsordning i skolen legge fram faglige holdbare argumenter eller forskningsbasert viten som faglig støtter oppunder parallellopplæringa i norskfaget (altså språkopplæring som sådan, ikke det kulturpolitiske aspektet som riktignok også er tvilsomt).

Det er få om noen som føler seg kallet til å svare – og det var heller ikke uventet. Gode argumenter er ikke lett å oppdrive sånn uten videre, for dagens sidemålsordning i skolen er ikke først og fremst faglig forankret. Følelsene veier mer enn fakta, særlig obligatorisk skriftlig nynorsk sidemål med vurdering er innsvøpt i troen, følelsene, håpets og politikkens mer eller mindre tvilsomme klesdrakt.

Og særlig etnisk norske norsklærere er de fremste til å bære vitnesbyrd fram om det lovede land: økt språkfølelse, språklig berikelse og økt kulturell rikdom for det norske og særnorske blant nordmenn og norskinger over det ganske land. Ja noen er så høytidsstemt og oppstemt at de sverger til noe de kaller ”den nynorske veremåten”. Kanskje det er noe genetisk særegent ved nynorskfolk? Ja kanskje det? Og hvor ender vi da?

Åkke som: Nynorsken forsvinner blant dem som har det som førstespråk – sakte, men sikkert, som dugg for sola. Med dagens fart er det over i videregående skole om en generasjon, kanskje før (tallene er usikre). Overløperne går i flokk og følge – vekk fra hjertespråket sitt. Synd. Synd for dem – og synd for alle oss andre som har nynorskdiktere vi gjerne leser om igjen. Vi snakker om nynorskfolk som i årevis er blitt utsatt for det tvilsomme statlige prosjekt ”parallellopplæring i norsk” – med bokmålet som tvungent skriftlig sidemål i skolestua. Og dette skjer mens svorne tilhengere av denne skole- og språkpolitikken henter ut store penger fra statskassa som en slags pådrivere eller aktører i det norske ”språkmarkedet”. Ottar Grepstad, direktør i Nynorsk kultursentrum, er en av dem.

Olaug Julseth Stokstad er også bekymret for de norske dialektene og kobler dem opp mot den obligatoriske skriftlige sidemålsopplæringa i nynorsk i skolen. Men sammenhengen her er ikke opplagt. Et raskt nettsøk gir indikasjon om at norske dialekter blomstrer som aldri før – i hvert fall i eteren. Mens nynorsk skrift sleper seg mot graven. "Tal dialekt, skriv bokmål!" er visst devisen nå. Og flukten fra det nynorske skriftspråket er enda mer påtakelig når man ser det som i det minste kan likne på en økende forståelse og oppslutning om dialektal tale og språklig ”annerledeshet” ikke bare blant journalister, men også i brede lag av befolkningen (selv om en del tv-kjente Oslo-vest-gutter fortsatt lever høyt på dialektal humor av svært variabel kvalitet).

Da er det kanskje grunnlag for å hevde at "den totale språkforståelsen” – hva nå det enn måtte være for en størrelse i det norske språksamfunnet – at den øker også med eller kanskje nettopp på grunn av tvungen skriftlig nynorskopplæring i skolen med påfølgende eksamenskrav for å få studiekompetanse for unge mennesker. Jeg tviler på det.
Og den lille forskningen som er gjort på dette når vi snakker om skriveferdigheter på bokmål, viser snarere det motsatte for elever med middels eller svake norskfaglige forutsetninger. For de skoleflinke er utslagene omtrent hipp som happ (NIFU STEP Rapport 33/2007 – Forsøk med valgfritt sidemål ved ni videregående skoler i Oslo, 2004-2007).

Rapporten viser også en svak positiv effekt på holdningene til nynorsk når elevene slapp å skrive det og bli vurdert - eller som det står i rapportens sammendrag s. 14: "Det kan se ut til at forsøket har lyktes i å gi elevene et mer nyansert syn på hva nynorskopplæringen kan omfatte, og at forståelsen av den nynorske målformens kulturelle verdi er styrket."

Julseth Stokstad synser altså i god norsk pedagogisk tradisjon mens hun anklager andre for å være useriøs i sidemålsdebatten. Og hennes avslutning er jo rørende informativ: Hun har nå en ”følelse av at det norske språket er på vikende front til fordel for engelsk.” Følelser igjen altså. Denne gangen er de heldigvis (mer eller mindre) faktabelagt av de fleste norske språkinstanser som interesserer seg for slikt.

Fylkesmannnen i Hordaland fester grepet på Os kommune. Først fikk Os kommune frist til 20. august med å legge forholdene til rette for bokmålselever i kommunen. Os kommune har fremdeles ikke svart på Fylkesmannens henvendelse (bortsett fra en telefon med bortforklaringer). Nå har Fylkesmannen gitt Os kommune pålegg om å rette opp forholdene innen 1. januar. Blir Os første kommunne i landet som neglisjerer et direkte påbud fra sin fylkesmann? Dette begynner å bli pinlig, ikke minst for FRP som har ordføreren. Os er kalt FRP's utstillingsvindu, men dette er vel heller dårlig reklame for FRP? Følg med, følg med!

Som tidligere omtalt, har Fylkesmannen i Hordaland - etter klage fra Bokmålsforbundet - gjennomført tilsyn på tre skoler i Os kommune. Fylkesmannens tilsyn ble konsentrert om Lysekloster skole, Nore Neset skole og Os skole. Rapporten fra Fylkesmennen er klar:

"Os kommunes organisering av elevgrupper med annet hovedmål enn det kommunen har vedtatt, er ikke i samsvar med kravene i Opplæringslovens § 2-5 fjerde ledd."
Os kommune fikk frist til 20. august med å rette opp ulovlighetene i skolene, og melde tilbake til Fylkesmannen.

Hva skjedde? Ingen ting. Tre uker etter fristen tok kommuneledelsen i Os kontakt med Fylkesmannen og fortalte at de hadde for lite klasserom til å gjennomføre de lovpålagte tiltak! For Bokmålsforbundet er dette et kjent treneringsargument som vi har hørt en del ganger før. Argumentet er imidlertid ikke holdbart. Kommunen plikter å etablere skole iht Opplæringsloven.
Neste utspill er nå fra Fylkesmannen. Og kjenner vi Lars Sponheim rett, slipper ikke Os kommune unna så lett!

Samtidig som Os kommune er i Fylkesmannens søkelys på grunn av ulovligheter i skolene, forsøker enkelte skoler i Os å gjennomføre lokale ulydighetsaksjoner. Et eksempel på dette er rektor Terje Hermansen på Nore Neset skole, som på en ulovlig måte blander sammen bokmåls- og nynorskklasser, hvilket også i strid med Opplæringsloven.

Fylkesmannen får mye å gjøre i Os kommune fremover!

Folket i Halsa Kommune har talt:
På selve valgdagen 12. september var det også målvalg for alle skolene i kommunen, dvs. Halsa / Blekken / Valsøyfjord:

Resultat: 587 stemmer (76.5%) for Bokmål og 180 stemmer(23.5%) for Nynorsk.
Dette betyr med stor sikkerhet at Nynorsken er ute av Halsa!
Bokmålsforbundet gratulerer bokmålselever og foreldre i Halsa kommune!

Etter klage fra Bokmålsforbundet har Fylkesmannen i Hordaland gjennomført gransking av hvordan kommunen etterlever Opplæringsloven. Spesielt fokus på § 2-5. Fylkesmannen kommer i sin rapport med flengende kritikk av Os kommunes skolepolitikk, og slutter med følgende:

7. Avdekka lovbrot
Os kommune si organisering av elevgrupper med anna hovudmål enn det kommunen har vedteke, er ikkje i samsvar med krava i opplæringslova § 2-5 fjerde ledd.

Kommunen pliktar å retta opp avdekka lovbrot snarast råd, uavhengig av fristen for tilbakemelding nedanfor.

8. Tilbakemelding frå kommunen om retting av lovbrot
Kommunen skal senda ei tilbakemelding om at brot på opplæringslova § 2-5 fjerde ledd er retta opp, og ein omtale av korleis dette er gjort. Fristen for tilbakemeldinga er sett til 20. august 2011.
Det vert med dette varsla om at det vil verta gjeve pålegg om endring dersom lovbrot ikkje vert retta opp, jf. opplæringslova§ 14-1.

Skrevet av Gunnar Stavrum den June 9, 2011
Oslos skolebyråd Torger Ødegaard vil gjøre skriftlig nynorsk frivillig i videregående skole. Det er en fornuftig tilpasning til virkeligheten. Oslo vil gjøre nynorsk valgfritt på videregående skole. Det er nytteløst å kjempe mot vindmøllene.

Det er en lang og seig målstrid som nærmer seg slutten hvis Byrådet i Oslo får viljen sin, og gjør skriftlig sidemål valgfritt på alle videregående skoler fra høsten 2012.

Ideelt står jeg på målfolkets side. Jeg tror at gode elever får bedre språkkunnskaper av å lære begge målformene, og at opplæring i nynorsk kan «avlære» kronglete formuleringer man ofte finner på bokmål.

Demningen lekker for målfolket, og i Oslo vil det være umulig å holde flommen tilbake. Men virkeligheten er at Oslo-skolen har et stort antall elever som ikke kan norsk. Rundt 60 skoler har et flertall av elever med fremmedspråklig bakgrunn, og mange grunnskoler har et flertall av elevene på aller laveste nivå i norsk.

Det er helt vanlig at klassene har ekstralærere som hjelper til på arabisk og andre fremmedspråk slik at elevene henger med.

Det kan umulig være riktig å tvinge disse elevene til å lære nynorsk, og hvis man aksepterer at de får fritak, så må man nesten akseptere at også andre elever får konsentrere seg om å bli bedre på sitt hovedmål.

Selv om sidemål er obligatorisk, så finnes det unntak:

a) hvis sykdom gir problemer med å beherske begge målformer
b) ikke har gjennomgått ungdomstrinnet i norsk grunnskole
c) har hatt fritak fra opplæring eller vurdering i norsk sidemål i grunnskolen

- Jeg vil at elevene i Oslo skal bli bedre i sitt hovedmål – derfor ønsker jeg at sidemålet skal bli valgfritt på videregående. Vi gjennomfører et liknende forsøk i mindre skala for noen år siden, og det viste seg at elevene faktisk fikk et mer positivt syn på nynorsk, sier skolebyråd Torger Ødegaard.

Oslo-skolen har gjennomført forsøk med dette, og forskerne som evaluerte forsøket slo fast at frivillighet gjorde elevene bedre i hovedmålet.

Oslo-skolen har kommet lengst, men Statistisk Sentralbyrås skolestatistikk viser at nynorsk er radert ut fra svært mange fylker.

I Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark og Vestfold – og Nordland, Troms og Finnmark er det bare en håndfull elever i hele fylket som har valgt nynorsk som hovedmål.

I hele landet har 531.000 elever valgt bokmål, og bare 13 % – altså 80.000 – har valgt nynorsk.

Demningen lekker for målfolket, og i Oslo vil det være umulig å holde flommen tilbake.

Endelig blir det bokmål på Torvik skole, Gjemnes kommune. Dermed har 2 av 3 skoler i Gjemnes kommune gått over til bokmål i løpet av 15 mnd!

Dette ble bestemt ved gårsdagens valg på Torvik Skule BA (Privatskole etter skolenedleggelsene i 2009).

Det ble avgitt 197 stemmer. Resulatet ble 123 (62.4%) stemmer for Bokmål, og 74 (37.6%) for Nynorsk.

Her en presselink til saken
http://www.rbnett.no/lokal/gjemnes/article356384.ece

- Innføringen vil skje i samråd med lærerne på skulen, opplyser styreleder Arne Torvik.

Det var på lørdag at norsklærer Ane-Lin Strømholm sto fram i Ringerikes Blad. Her mener hun at sidemålsstilen bør vekk fra norsk skole.

- Vi skal fortsatt lese det og lære om det. Men vi må vekk fra undervisning i nynorsk, hvor elevene må lære to nesten identiske skriftspråk, uttalte hun til Ringerikes Blad.

Denne artikkelen har vakt stort engasjement hos leserne våre.
- Nynorsken bør vekk
- Selvsagt bør nynorsken vekk. Det frigjorte timeantallet kan med fordel fylles med å lære barna oppdragelse og folkeskikk, skriver Thomas Wendelborg.
Han får full støtte av Bjørn Erik Borgersen:
- Enig med at nynorsken må bort. La det heller bli et valgfag, skriver han.

Videre uttrykker Lise Solbakken Jørgensen sin støtte til norsklæreren:

- Jeg er så enig Ane-Lin. Et mer ubrukelig fag har jeg aldri hatt, skriver hun.

Etter Høyres landsmøte har aviser landet rundt flommet over av innlegg, forfattet av nynorsktilhengerne som nå frykter at den respiratoren nynorsken befinner seg i, kan bli slått av. Bakgrunnen er naturligvis Høyres vedtak om å gjøre skriftlig sidemål frivillig i ungdomsskolen. Konsekvensene av vedtaket begynner å gå opp for Mållaget og deres sympatisører: Med Høyre og FRP i flertall på Stortinget etter valget 2013, vil tvunget skriftlig sidemål i grunnskolen være en saga blott. Nynorskaktivistene ser mørkt på fremtiden, og med god grunn. En av deres viktigste skanser vil falle, og nedoverbakken for nynorsk vil bli brattere enn noen gang.

I mange av avisinnleggene hevdes det at Høyre med sitt landsmøtevedtak går inn for å svekke nynorsk. Det er å rette baker for smed. Tvangslinjen, som Mållaget langt på vei har fått venstresiden på Stortinget med på, er tidenes strategi-tabbe, og har vært en katastrofe for nynorsk. I stedet for å forsøke å gjøre denne mindretallsmålformen interessant for elevene, har skolene med loven i hånd produsert nynorskhatere i titusenvis over det ganske land. Mållaget – som har vært pådriver for tvangslinjen – har tilsynelatende ikke tenkt på konsekvensene: Elever som får en negativ innstilling til tvangsnynorsk i skolen, kommer etter hvert inn i styrende organer i samfunnet. Dette er en av grunnene til at nynorsk nå er tilbake der det startet: Et rent vestlandsspråk. At Høyre og Mållaget har forskjellig syn på tvunget sidemål i grunnskolen bør ikke forbause noen. De to organisasjonene har helt forskjellige mål. Høyres mål er å lage en bedre skole, tilpasset elevene. Mållagets agenda er å fremme nynorsk, og er villig til å ofre elevene for å få dette til.

I grunnskolen har nynorsk på landsbasis gått tilbake fra 34 % i 1943 til mindre enn 13 % i 2011. 90 % av nynorskbrukere holder til på Vestlandet, de resterende 10 % i tilgrensende områder. I resten av landet er nynorsk, med unntagelse av tvangsnynorsk, nærmest utryddet.

Etter at tvangssidemålet er avviklet, blir det naturlig å se nærmere på Målloven. Denne loven foreskriver mellom 25 og 75 % nynorsk i staten, i et samfunn med 7 – 8 % nynorskbrukere! Ved utregning av såkalt flertallsmålform for regionale statsforetagender, får alle kommuner en stemme hver, uavhengig av innbyggerantall. Målloven, som er spesiallaget for nynorsk, resulterer i at det ofte er mindretallet i et område som bestemmer hvilken målform som skal benyttes. Dette er blant annet tilfelle i Helse Bergen, som har nynorsk som administrasjonsspråk, til tross for at over 70 % av innbyggerne i området er bokmålsbrukere. Et annet grotesk eksempel er Agder bispedømme. Der må bispen skrive på nynorsk, selv om hele 93 % av befolkningen i bispedømmet bruker bokmål!

Leserbrevene etter Høyres landsmøte har vært interessant lektyre for oss bokmålsbrukere. Det forteller en god del om virkelighetsoppfatningen i den nynorske leir. Der har man fortsatt klippefast tro på at nynorsk kan opprettholdes ved hjelp av tvang og statlige tilskudd. Selv Ivar Aasen, nynorskens far, forsto at tvang ikke var formålstjenelig for målsaken. I ett av sine skrifter sier han at man skal oppfordre til bruk av nynorsk, men ellers la enhver bruke den målform de selv ønsker. Her mener altså Mållaget at Ivar Aasen tok feil. Kanskje tok han feil på flere punkter?

Målet om å gjøre nynorsk til ”einaste riksmål i landet” slik det sto i Mållagets formålsparagraf fra 1921, er fjernere enn noensinne. Ved stortingsvalget i 2013 skal vi gi Stortinget en sammensetning som tar hensyn til folkeflertallet. Tvangsnynorsk har vi fått nok av!

Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård, formann

Os kommune blir kalt FRP's utstillingsvindu, og har bl. annet FRP-"kjendis" Terje Søviknes som ordfører. FRP legger i sitt program stor vekt på at vanlige folk skal ha mest mulig valgfrihet. Men i Os er det langt mellom liv og lære! Der blir - med ordførerens velsignelse - elever i grunnskolen nektet bokmål som opplæringsmål i skolen, på tross av at de har krav på dette i henhold til Opplæringsloven. Et møte mellom Os kommune og Bokmålsforbundet har ikke ført frem. Bokmålsforbundet har derfor innklaget saken for Fylkesmannen, som har tatt ut tilsynssak mot Os kommune. Og kjenner vi Lars Sponheim rett, kan bokmålsforeldre på Os se fremtiden lyst i møte!

Høyres landsmøte vedtok søndag at det skal være frivillig for elever i ungdomsskolen å lære seg skriftlig nynorsk. Dette var det eneste «ulydige» vedtaket under en ellers harmonisk og forutsigbar vårsamling.

Forslaget stammer fra Unge Høyre og ble vedtatt under innspurten på det tre dager lange møtet.
Partileder Erna Solberg og første nestleder Jan Tore Sanner stemte imot, men andre nestleder, den Bærum-bosatte rogalendingen Bent Høie, stemte for å fjerne kravet om skriftlig sidemål.

Under et landsmøte som hadde kompetansebygging i skolen som den ene av to hovedsaker, ble Solberg spurt om ikke dette vedtaket innebærer det stikk motsatte, nemlig nedbygging.

– Det at et flertall vil gjøre skriftlig sidemål frivillig, betyr ikke at elevene skal reservere seg mot dikt, litteratur og kunnskap om den nynorske kulturarven. Kravet om kunnskap faller ikke bort, sa partilederen.

Begge skoletrinn
Tidligere har Høyre vedtatt at skriftlig sidemål skal være frivillig i videregående, men nå gjelder det også ungdomsskolen. Bent Høie forklarte sin stemmegivning med at elevene skal slippe å lære seg noe de selv synes de overhodet ikke får bruk for.

– Men dette signaliserer ingen nedbygging av krav til kompetanse om sidemålet, framholdt han.

Uansett krever det regjeringsmakt for å få dette gjennomført, så det kan tidligst skje i 2013. Skal Høyre innfri dette landsmøtepålegget, må partiet etter alle solemerker regjere alene sammen med Frp. Det er temmelig utelukket at KrF vil gå med på noe slikt.

Dagens rødgrønne regjering vil verken fjerne skriftlig sidemål fra videregående eller ungdomsskolen.

Blir Høyres politikk noen gang gjennomført på dette punktet, vil det trolig også få betydning for kravet til kunnskap om begge målformer som i dag stilles til ansatte i forvaltningen.
Samstemt
Sidemålsvedtaket var det eneste som rokket ved freden på et svært samstemt landsmøte, der kvalitet i omsorgen og kunnskap i skolen var hovedsakene. Strengere krav til lærer- og sykepleierutdanning, samt tydeligere prioritering av yrkesfagene er noen av Høyres grep.

– Høyre står for velferd som virker. Det landsmøtet har vedtatt, skal bli omsatt til praktisk politikk som berører folks liv ute i kommunene. En klar prioritering av skolen og en vilje til å prøve ut nye ordninger i omsorgen er det velgerne først vil møte i kommuner som går over til Høyre-styre etter valget, lovet Solberg.

Høyre vil ha slutt på bråk og uro i klasserommet. Blant tiltakene er alle skoler skal læres opp til å håndtere nye digitale former for mobbing.

I sin omfattende resolusjon om skolen sier Høyre at det er uholdbart at mange elever får skolegang og hverdag ødelagt av mobbing. Partiet vil som en hovedregel at mobberen, og ikke offeret, må bytte skole, hvis det viser seg nødvendig.

I Nationen har leder i Norsk Målungdom, Sigbjørn Hjelmbrekke, et innlegg med tittel «Kva planar har Høgre?». Innlegget er et ledd i Mållagets faste trussel som kommer i alle valgår, denne gang rettet mot partiet Høyre: Mer støtte til nynorsk, ellers blir partiet boikottet ved valget til høsten! Vi er mange som nå er luta lei av Mållagets evige gnål om mer nynorsk og mer penger.

På Stortinget er Høyre med på å støtte nynorsk med minst en milliard kroner per år. Hadde det ikke vært for denne støtten fra et snillistisk storting, ville nynorsk for lengst vært forsvunnet fra det norske samfunn. Det som har skjedd i Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) i de senere år, er Mållaget ikke spesielt glad for: Enkelte i UFD har begynt å sette hensynet til elevene i første rekke og derved prioritert ned andre ting, som for eksempel hensynet til nynorskens stilling i samfunnet. Dette er en svært uvanlig situasjon for Mållaget, som tidligereopplevde at departementene under Arbeiderpartiets ledelse hadde nynorsk som første prioritet, og satte hensynet til elevene lenger ned på prioritetslisten.

Etter at man har begynt å sammenligne kunnskapsnivået hos norske elever med tilsvarende årsklasser i andre land, har det norske folk omsider fått kjennskap til kvaliteten i norsk skole. Den er dessverre ikke egnet til å imponere noen. Det viser seg blant annet at elever med nynorsk som hovedmål har dårligere karakterer både i matematikk og naturfag enn bokmålselever. I tillegg blir de dårligere til å lese og skrive. Denne sørgelige kjensgjerning har forskerne hatt kjennskap til siden den såkalte PISA-undersøkelsen i 2000, men har forsøkt å holde det hemmelig inntil nå. Aftenposten (24.06.2005) beskriver det slik: «Forskerne ved Universitetet i Oslo som registrerte oppdagelsen, valgte å ikke gjøre noe stort poeng av den. Heller ikke styrkeforskjellen i realfagene ble kjent for offentligheten.»

Problemet i dagens skole er at man forsøker å tvinge elevene til å lære to forholdsvis like målformer av samme språk. Dette skaper forvirring og sammenblanding. Resultatet er ofte at når studentene kommer til høyskole og universitet kan de hverken bokmål eller nynorsk skikkelig! Det burde være en selvfølge at elevene får anledning til å konsentrere seg om ett skriftspråk, og lære det skikkelig. Sidemål må før eller senere bli frivillig. Dagens ordning med tvunget sidemål er jo ikke av hensyn til elevene, men for å opprettholde nynorsk!

Et argument som går igjen i de fleste innlegg fra Mållaget, er at man trenger nynorsk for å få «språkleg mangfald» i samfunnet. Kanskje ledelsen i Mållaget kan fortelle oss hvorfor man går inn for «språkleg mangfald» kun i enkelte distrikter? Mållaget går jo systematisk imot opprettelse av bokmålsklasser ved alle nynorskskoler i landet. Er det slik å forstå at det kun er i bokmålsdistrikter at Mållaget går inn for språklig mangfold?

I flere innlegg fra ledelsen i Mållaget blir det påstått at det er 600.000 nynorskbrukere i dette landet. Vi vet ikke om det er den ovenfor beskrevne elendigheten i matematikk som nå gjør seg gjeldende også i Mållaget. Offentlig statistikk viser at det i gjennomsnitt i samfunnet er maksimalt ti prosent nynorskbrukere, trolig i underkant av dette. Når vi vet at det er om lag 4,6 millioner mennesker i dette landet, ser vi raskt at matematikk ikke er Mållagets sterke side. Det er mange forskjellige indikasjoner på at det haster med kvalitetsforbedring i skolen.

Vi registrerer at Høyre og Mållaget er uenige når det gjelder prioritering innen opplæring. Det kommer av det enkle faktum at de to organisasjonene har grunnleggende forskjellige interesser som ikke lar seg kombinere. Mållaget vil prioritere nynorsk foran elevene, mens Høyre vil prioritere elevene foran nynorsk. Mållaget stiller som kjent ikke til valg i september, men en stemme til de rød-grønne vil være en støtte til Mållagets syn. Velgere som prioriterer elevene foran nynorsk bør stemme Høyre.

http://nettradio.nrk.no/default.php?kanal=p1

Ordfører Terje Søviknes, Os kommune

Vi viser til møte med deg og Ingvar Torsvik den 12.11.2010.
Etter dette møtet - samt to annonser i lokalavisen - har Bokmålsforbundet fått en rekke nye klager fra foreldre i Os kommune. Alle klagene går ut på det samme: Foreldre som ønsker bokmål for sine barn, blir nektet dette, selv om foreldrene har loven på sin side. Omfanget av denne treneringen fra skolenes side, er langt verre enn det vi var klar over under ovennevnte møte. Vi har nå mottatt slike klager fra samtlige av de større skolene i kommunen.

Det er meget spesielt at en borgelig styrt kommune driver med denne uverdige behandlingen av foreldre og elever. Det blir ikke mindre spesielt når ordføreren som administrer denne praksisen, kommer fra et parti som har personlig valgfrihet som et viktig punkt i partiprogrammet. Vi formoder at du forstår at det som foregår i skolene i Os er lovstridig virksomhet som ikke kan fortsette. Os kommune må umiddelbart iverksette tiltak for å normalisere situasjonen i grunnskolen, og raskt komme med tiltak for å rette opp de avvikene som allerede er registrert. Samtidig etterlyser vi forskriftene som kommunen lovet å sende skolene i kommunen. Som det ble sagt under ovennevnte møte: Det er ikke Bokmålsforbundets ansvar å påse at opplæringen er i henhold til Opplæringsloven. Det er faktisk kommunens oppgave. Vi forventer at Os kommune påtar seg dette ansvaret - uten ytterligere trenering.

Bokmålsforbundet vil ikke sitte stille og se på det som nå skjer. Vi nøler ikke med å gå videre med denne saken hvis det blir nødvendig.
Et raskt svar imøtesees.

Beste hilsen Bokmålsforbundet Steinar Øksengård, formann Tlf. 901 20 148 / 55344106 www.bokmalsforbundet.no post@bokmalsforbundet.no

Det er lov å være flink! Når nesten én av tre elever dropper ut av den videregående skolen, må man iverksette nye tiltak.Frafallet i den norske skolen er for høyt. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (Sv) bruker tiden på å forsøke å innføre varm mat og kutte ned på lovlige fraværsdager for elever som bidrar i elevråd eller politisk arbeid. Unge Høyre vil derimot gjøre sidemål valgfritt og gjøre det mulig å gjennomføre videregående skole på to år, samt oppheve forbudet mot nivåinndeling.

Passer ikke for alle. Den norske skolen evner ikke å løfte de svake, eller imøtekomme kravene som stilles fra de flinke. De siste årene har man gjennomført utallige reformer og tiltak under parolen «fellesskolen» Men problemet er ikke at skolen ikke er tilgjengelig for alle, problemet er at den ikke passer for alle.

Valgfritt sidemål. En av hovedgrunnene til frafallet i den videregående skolen er at vi bruker for mye tid på unødvendige undervisning. Derfor vil vi gjøre sidemålet valgfritt. Osloskolen fikk gjennomføre et prosjekt det halvparten av elevene fikk mulighet til å velge bort nynorsk dersom dette var noe de ønsket. Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) sin rapport viser til gode resultater. Følgende er hentet fra ingressen: «forsøket med valgfritt skriftlig sidemål viser at fritaket hadde en positiv effekt på eksamensresultatet (¿). Elevenes holdninger til nynorsk er dessuten bedret på skolene som deltok.»

Ønsker prøveprosjekt.
Det er viktig å bekjempe frafallet blant de svakeste elevene, men vi må heller ikke glemme å ta vare på de som mestrer skolen så godt at de kjeder seg. Noen elever synes det går for sakte fremover. For å forhindre at disse kjeder seg i timene, og la de få utfordringer på sitt nivå, ønsker Unge Høyre at det skal åpnes for et prøveprosjekt der man kan få gjennomføre studiespesialiserende på to år. Denne valgmuligheten må det reklameres godt for i ungdomsskolen, og det må tilrettelegges med studieteknikk-kurs.

Krever tilpasninger.
Vi blir ikke flinkere av at alle skvises gjennom venstresidens A4-skole. Vi elever krever tilpassede utfordringer, og vi håper at vi slipper å vente til valget i 2013 med å få en regjering som tilrettelegger for at alle elever skal lykkes.
Elise Loftheim (18), 2. nestleder Buskerud Unge Høyre

Dagsavisen:
Tredjeklassingene Ola Vilbo (t.v.) og Benjamin Hansen på Elvebakken Videregående skole synes forslaget om å droppe skriftlig nynorskundervisning er en strålende idé. I midten: Stortingsrepresentant Tord Lien (Frp). Foto: Arne Ove Bergo Med Frp og Høyre ved makten blir eksamen og skriftlig undervisning i nynorsk en saga blott. – En kjempeidé, mener elevene Ola Vilbo og Benjamin Hansen (18).
Nynorsk splitter norsklærerne Halvparten av landets norsklærere vil skrote kravet i læreplanen som likestiller bokmål og nynorsk. Diskutér språkstrid på nyemeninger. Sturla Smári Hanssen 07. februar 2011 – Ved et eventuelt regjeringsskifte i 2013 kommer det skriftlige sidemålet til å ryke, sier stortingsrepresentant Tord Lien (Frp).

Dagsavisen skrev torsdag at landets norsklærere er splittet i synet på nynorsk. Halvparten av norsklærerne vil skrote kravet i læreplanen som likestiller bokmål og nynorsk.
Det er særlig norsklærere med bokmål som hovedmål som vil tone ned sidemålsundervisningen.
Nå varsler altså Høyre og Frp store omveltninger i skolens språkregime dersom de to partiene får rent flertall etter stortingsvalget i 2013.

Lien foreslår følgende endringer for ungdomsskolen og videregående:
* Fjerning av standpunktkarakteren i sidemål.
* Fjerning av skriftlig undervisning i sidemål.
* Fjerning av eksamen i sidemål.
– Vi kan gjerne ha skriftlig sidemål som et valgfag for dem som i ung alder har bestemt seg for å jobbe i forvaltningen. Men det kommer nok ikke til å bli en storm av søkere, sier Lien.
Motvilje mot nynorsk
Elisabeth Aspaker, Høyres skolepolitiske talsperson, er helt på linje med sin potensielle regjeringspartner.
– Vi ønsker valgfri skriftlig sidemålsundervisning i videregående skole.
Det vil i praksis si nei til standpunktkarakter og eksamen i nynorsk.
Hun sier at Høyre ennå ikke har tatt stilling til om dette også skal gjelde i ungdomsskolen. – Men det vil tvinge seg fram en diskusjon også her. Personlig mener jeg at man bør fjerne skriftlighetskravet i ungdomsskolen, sier Aspaker som selv har jobbet som norsklærer i flere år. – Jeg vet hvor vanskelig det er å motivere elever som har utviklet en voldsom motvilje. De vil ikke skrive nynorsk og de forstår ikke hvorfor de må gjøre det, sier Aspaker. Det er ingen overdrivelse å si at forslaget faller i smak hos Ola Vilbo og Benjamin Hansen (begge 18), som er avgangselever ved Elvebakken videregående skole i Oslo. – Det er et kjempebra forslag! Jeg synes nynorsk er unødvendig, og jeg blir ikke noe klokere av å lære det. Jeg skulle ønske vi heller kunne brukt tida til bokmål, sier Vilbo. – Jeg er helt enig. Nynorsk kan godt være et valgfag, og det er helt greit at vi leser nynorsk og lærer om det nynorske språket og språkhistorien. Bare vi slipper å skrive, sier Hansen. Disse endringene vil selvsagt også medføre at elever med nynorsk som hovedmål, slipper skriftlig undervisning og eksamen i bokmål. Men Lien legger ikke skjul på at forslaget først og fremst er motivert ut fra «bokmålselevenes» frustrasjon med nynorsk.

Valgfrihet
– Det er nok enklere for elever med nynorsk som hovedmål, fordi de gjennom hele livet har fått rik tilgang til bokmål gjennom bøker, aviser og tegneserier, sier Lien.
Han mener det er et mål i seg selv at elevene skal få større valgfrihet. – Men når vi har så mange elever med store lesevansker, må vi spørre oss selv om hva som er viktigst. Øke antallet funksjonelle lesere, eller beholde to skriftspråk? Jeg er ikke i tvil om hva svaret må bli, sier Lien.
Lien og Aspaker understreker at de ikke vil utradere nynorsken i skolen. De vil begge at elevene skal lære nynorsk språkhistorie og lese nynorsk litteratur, som en del av ett norskfag. Stortingsrepresentantene mener nemlig et slikt linjeskifte vil være til det beste for den utskjelte målformen.
– Jeg tror vi gjør nynorsk en kjempetjeneste ved at elevene skal lære språkhistorie og lese gode nynorske forfattere, men at de også slipper å skrive. På den måten vil språket få en helt annen «goodwill», sier Aspaker.

Gudbrandsdølen Dagningen
- Vi vil at ungane våre i Skåbu skal ha bokmål som hovudmål på skulen, seier Liv Berit Audestad og Anne Mari Lo. Krev bokmål i Skåbu - Vi vil at ungane våre i Skåbu skal ha bokmål som hovudmål på skulen, seier Liv Berit Audestad og Anne Mari Lo.
Tysdag overrekte dei to foreldra frå Skåbu 181 underskrifter til ordførar i Nord-Fron kommune Tove Haugli. Kravet er klart:Dei vil ha ei folkerøysting om skifte av hovudmål ved Skåbu oppvekst. I dag er hovudmålet nynorsk.
- Vi er ikkje imot nynorsk, langt ifrå. Men vi vil at bokmål skal vere hovudmålet, seier Audestad og Lo.
Bakgrunnen for overrekkinga av underskriftene er at dei meiner at det er mest hensiktsmessig at ungane lærer bokmål fyrst.
- Ungane mine har fleire gongar spurd meg om kvifor dei lærer nynorsk på skulen og ikkje bokmål. Eg har svart at det berre er slik i Nord-Fron. Det er lettare å lære bokmål enn nynorsk, seier Audestad.
Spørjeundersøking
Ho fortel at tale- og skrivespråket til mange av ungane i Skåbu er meir likt bokmål enn nynorsk. - Derfor sette FAU i gong ei spørjeundersøking blant foreldra i Skåbu for å finne ut kor mange som vil ha ei folkerøysting om målformen, seier Lo.
70 prosent av foreldra svarte og av desse svarte litt under seks av ti foreldre at dei ville at ungane skal ha bokmål som hovudmål framfor nynorsk.
Foreldregruppa meiner at så lengje ein av fire i skulekrinsen krev bokmål som hovudmål skal det haldast ei rådgjevande røysting i Skåbu. Dei viser til opplæringsloven. Derfor har Nord-Fron kommune sett eit par personar i arbeid for å finne ut om dette stemmer. - Som ordførar registrerer eg at dette er eit krav og vi har nå sett i gong ein prosess for å behandle dette på riktig måte, seier ordførar Haugli.
Signerer aldri bokmålsbrev Personleg tykkjer ho at nynorsk er det språket som symboliserer Nord-Fron kommune på mest riktig måte. - Det er nynorsk som høyrer til språket og dialekten til nord-frøningar, seier Haugli. Sjølv signerer ho aldri brev frå ho som er skrive på bokmål. - Da nektar eg å signere, seier Haugli.
Nå kjem saka opp for politikarane i Nord-Fron kommune. Audestad og Lo fortel at saka har skapt usemje i Skåbu-samfunnet. - Det er ikkje å leggje skjul på at det er stor usemje om saka. Det er derfor vi vil ha ei rådgjevande folkerøysting om saka. Så håper vi at alle vil godta kva fleirtalet går inn for, seier Audestad og Lo.

Dilemma: Ole Kristian Fossmo (62) har vært norsklærer i 35 år. Han mener mange elever blir flinkere i bokmål av å lære nynorsk. Men han tror også at noen elever blir bedre til å lese og skrive hvis de slipper nynorsk. Foto: LUCA KLEVE-RUUD Halvparten av landets norsklærere vil skrote kravet i læreplanen som likestiller bokmål og nynorsk.
Nei til skriftlig nynorsk i skolen
Med Frp og Høyre ved makten blir eksamen og skriftlig undervisning i nynorsk en saga blott. Lærere om nynorsk Sturla Smári Hanssen 04. februar 2011, oppdatert 04. februar 2011 10:37 Stikk hodet inn i et tilfeldig klasserom i Osloområdet, eller i andre deler av landet der bokmålet regjerer, og spør elevene om hva de synes om nynorsk.

Sjansen er nok større for at flertallet vil stønne og referere til den lite flatterende omskrivingen «Spynorsk mordliste», enn at de kommer til å vifte med Ivar Aasen-vimpler.
Kanskje ikke så rart at mange elever er negative? En betydelig andel av norsklærerne er nemlig enige med dem i at det legges for mye vekt på sidemålet i skolen.
Læreplanen likestiller de to målformene.Det betyr blant annet at elevene etter 10. klasse på ungdomsskolen skal kunne «uttrykke seg presist og med et variert og nyansert ordforråd i ulike typer tekster på bokmål og nynorsk.»
De skal også kunne «lese og skrive tekster i ulike sjangere, både skjønnlitterære og sakspregede på bokmål og nynorsk.»

Diskutér språkstriden på nyemeninger.no.
Vil ha mindre krav
Men halvparten av landets norsklærerne er uenige i læreplanens likestilling av bokmål og nynorsk.
Når vi skiller ut bokmål- og nynorskbrukerne i lærerstanden, blir resultatet enda mer interessant. Bare tre av ti norsklærere med bokmål som hovedmål er enige i at de to målformene skal være likestilte.
Til sammenligning støtter åtte av ti norsklærere, med nynorsk som hovedmål, dagens regelverk.
Norsklærere med bokmål som hovedmål er mest skeptiske til å undervise i begge målformer på alle trinn i ungdomsskolen og i videregående skole.
De mener også i større grad, enn kollegene med nynorsk som hovedmål, at ungdomsskoleelevene ikke bør kunne både lese og skrive nynorsk, men at det holder om de kan lese språket.

Det viser en undersøkelse utført av Synovate på oppdrag fra Språkrådet.


– Jeg er ikke overrasket, sier Ole Kristian Fossmo (62), som er norsklærer på ungdomstrinnet ved Bjølsen skole i Oslo.
Ekstra belastning Undersøkelsen sier ikke noe om hvorfor lærerne svarer som de gjør. Men Fossmo, hvis hovedmål er bokmål, tror hovedforklaringen er at mange lærere har elever som sliter nok som det er med bokmål, og at undervisning i nynorsk derfor blir en ekstra byrde. – Fle
re lærere mener nok at disse elevene burde få konsentrere seg om hovedmålet sitt, sier Fossmo, som selv stiller seg bak dagens regelverk. – Jeg mener at flinke elever blir bedre i norsk av å lære nynorsk, mens noen kanskje får bedre utbytte av hovedmålet sitt hvis de slipper nynorsk. I teorien hadde det beste vært om vi lærere fikk vurdere hvem som skulle ha nynorsk og hvem som burde få slippe, sier Fossmo. Han understreker at en slik ordning neppe vil fungere i praksis. – Elever og foreldre ville ha presset på for å slippe nynorsk. Hvor skulle vi ha satt grensen? spør Fossmo.
Haldningar Janne-Kristin Svarstad Nygård er leiar i Norsk Målungdom, og er sjølv lærerstudent i Oslo. Ho har nettopp undervist ein ungdomsskuleklasse i nynorsk i to timar. – Korleis gjekk det? – Hehe, det gjekk ikkje så bra. Eg ser at mange av elevane har store motførestillingar, seier Svarstad Nygård.
At så mange norsklærarar er negative til dagens likestilling av dei to målforma, kan påverke haldningane til elevane, meiner ho. – Vi får stadig høyre fra skuleelevar at somme lærarar seier «åh, no må vi ha sidemål igjen». Kva om mattelæraren hadde uttrykt liknande haldningar? spør Svarstad Nygård. Berre for å ha det klart, Svarstad Nygård vil ikkje tone ned nynorsken i den norske skulen på nokon måte. Ho trur ein del lærarar er frustrerte fordi dei manglar kompetanse i å undervise i nynorsk.
– Det burde bli lagt mykje meir vekt på nynorsk i lærarutdanninga, slik at lærarane blir tryggare i faget sitt. Det ville gjort undervisninga lettere, både for elever og lærarar, seier Svarstad Nygård.
Lærer Ole Kristian Fossmo på Bjølsen sier at det nok hadde vært til det beste om vi bare hadde hatt ett skriftspråk.
– Men for min del kunne det like gjerne vært nynorsk. Jeg synes det er et vakrere og mer «norsk» språk enn bokmål, sier Fossmo.

eller
Kunsten å grave sin egen grav
*********************************
Nynorsken er på vei ut i Nordsjøen. Tallet på nynorskbrukere er lavere enn noen gang, og de siste utspillene fra målfolkene viser tydelig at de ikke har skjønt at deres egen politikk hele tiden fremskynder denne negative utviklingen.

1. Representanter for Noregs Mållag har ved flere anledninger uttalt at de ønsker å innføre sidemålsundervisning allerede på barnetrinnet, og at de ønsker at sidemålet skal brukes i minst ett fag til utenom norsktimene, for eksempel i historietimer eller naturfagstimer. Men det må jo da bety at elever i nynorskdistriktene som har bokmål som sidemål, vil få opplæring tidligere og oftere i bokmål. Eller for å si det enkelt:
Noregs Mållag vil altså arbeide for at nynorskelever får mer bokmålsundervisning(sic!) Konsekvensen i nynorskdistriktene blir at elever da i enda større grad bytter til bokmål som hovedmål når de kommer i ungdomsskolen og videregående skole, en utvikling som allerede er i gang i alle fylker. 75% bytter allerede hovedmål i Valdres, for eksempel Konsekvensene for bokmålsdistriktene vil bli at irritasjonen over parallellskrivingen vil rette seg mot nynorsken tidligere enn nå. Statistisk sett vil ingen bytte hovedmål til nynorsk. Men kanskje NM tenker seg to ulike læreplaner, en for nynorskdistriktene og en for bokmålsdistriktene? Bokmålselever på barnetrinnet skal måtte forholde seg til to nesten identiske skriftspråk mens nynorskelevene skal kunne konsentrere seg kun om hovedmålet? I så fall vil en slik forskjellsbehandling utløse et ramaskrik fra foreldregrupper som derved vil påskynde nynorskens ferd mot Nordsjøen. En tap-tap - situasjon for nynorsken.

2. I alle nynorskdistrikt finner man altså elever som bytter hovedmål fra nynorsk til bokmål, enten på u-skolen eller på vgs. Antall varierer fra distrikt til distrikt, men trenden er økende. Målfolk forklarer dette med taktikk fra elevenes side. Hvis elevene bytter hovedmålet til bokmål, får de bedre sidemålskarakter i nynorsk. Men uansett årsak er denne utviklingen en katastrofe for nynorsken. Tidligere nynorskelever fortsetter med bokmål etter at de er ferdige på skolen. Statistikken for nynorskbrukere på universitet og høgskoler viser dette. Og et språk som stadig mister et stort antall aktive brukere, er dødsdømt. Så hvis vi tenker oss at det taktiske er avgjørende for elevene, bør målfolk gå inn for èn skriftlig karakter i norsk. Da vil det ikke eksistere noen sidemålskarakter lenger, og en viktig grunn til målbytte faller bort. Flere vil derfor med stor sannsynlighet fortsette med nynorsk som hovedmål, noe som i neste omgang vil føre til flere nynorskbrukere etter den obligatoriske skoletiden. Men neida, Noregs Mållag insisterer på to skriftlige karakterer. Her skal alt være som det er. Uttrykket ”never change a winning team” blir til ”never change a losing team”. Med en innstilling inspirert av verselinjen fra “Alltid freidig”: dø om så det gjelder, biter målfolk seg fast i bordkanten og mumler innbitt: sidemålskarakter, sidemålskarakter, sidemålskarakter. På den måten undergraver de sin egen posisjon, og reisen til Nordsjøen fortsetter uforminsket.

3. Formelle rettigheter er NM veldig opptatt av. Så og så mange prosent i mediene, offisielle skriv på begge mål, tvungen sidemålsopplæring med karakter osv. I tillegg florerer det med nettbaserte opplæringsprogrammer, oversettelser av VG og DB til nynorsk m.m. Men spriket mellom formell posisjon og reell posisjon øker for hvert år. Mens antall nynorskbrukere synker, øker kravene fra målfolk om større plass i det offentlige rom. Store deler av tiden brukes til å få bokmålselever og bokmålsdistrikt til å møte nynorsk. Men det er ikke her slaget om nynorskens framtid står! NM må få sine egne elever og ungdommer til å skrive nynorsk. Nynorsken kan ikke overleve som et sidemål. Det er antall hovedmålsbrukere som er avgjørende. Og denne jobben gjør tydeligvis NM og andre målfolk veldig dårlig. Mens elever i bokmålsdistriktene skriver sitt hovedmål og sitt sidemål, rømmer nynorskelevene fra sitt hovedmål. Det er derfor mye som tyder på NM bør vende blikket mer mot indremisjonsvirksomhet og mindre ytremisjon. Det minste man kan forlange av en språklig minoritetsgruppe som krever at alle skal skrive deres skriftspråk, er at de bruker dette språket selv! Og målfolk vil jo at vi lærere i bokmålsdistriktene skal motivere våre elever og skape positive holdninger til nynorsken. Men hvordan skal vi klare det når ungdom i nynorskdistriktene heller vil skrive bokmål?
Mitt poeng er at målpolitikken til NM har kjørt og fortsetter å kjøre nynorsken inn i dødens spor. Gjør jobben med deres egne ungdommer, fjern sidemålskarakteren og dropp enhver tanke om tidligere og mer sidemålsopplæring. Hvis ikke kan Bokmålsforbundet sette sjampanjen til kjøling, lene seg bakover og la dere målfolk gjøre jobben med å rasere nynorskens stilling. For man kan jo lure på hva nynorsken skal med fiender når den har slike venner.

Erling Petersen
Hønefoss
Norsklektor ved Ringerike vgs. Har også jobbet mange år i grunnskolen, voksenopplæring, folkehøgskole og som utenlandslektor.

Er dine ambisjoner å bli journalist i Hallingdølen, er nok din karrière avhengig av at du kan skrive nynorsk.For oss andre som ikke skal bli det, er nynorsk nokså ubrukelig. Derfor vil vi ha valgfritt nynorsk i grunnskolen og i videregående opplæring.
Ut ifra en spørreundersøkelse vi har hatt, vil ungdom i ungdomsskolen og på videregående ha valgfritt nynorsk. Med oss har vi Byrådet i Oslo, Lærerforbundet i Oslo og Høyre. Høyre mener at det å kutte ut nynorsken vil styrke norsk presentasjonene til norsk ungdom.
Det liker jo vi, for vi mener at det å lære noe man overhodet ikke har bruk for er sløsing av tid. Tid vi kunne brukt til å lære matte, naturfag eller andre fag som man for bruk for i de fleste yrkesgruppene.
Er du enig? Mener du at nynorsk er et unødvendig fag som kan bli erstattet med mer nødvendige fag?
Thale Julsrud og Fredrik Bakke.

I den første målingen Bokmålsforbundet har i sin statistikk, fikk nynorsk 12,5 % tilslutning i grunnskolen. Året var 1910. Etter dette året gikk nynorsk "tilslutning" jevnt og trutt oppover, til det i 1943 ble registrert med 34 %. Grunnen til at "tilslutning" skrives i gåseøyne, er at nynorsk i mange kommuner ble innført med tvang, mot sterk motstand fra innbyggerne.

Hvert eneste år siden krigen, har nynorsk gått tilbake. I den statistikken som ble offentliggjort i desember i fjor, fikk nynorsk en tilslutning i grunnskolen på 13,18 %. Ny måling kommer før jul. Med fortsatt nedgang, vil nynorsk etter 100 år være tilbake der det startet. Ikke nok med det. Nynorsk er utryddet i Nord-Norge, Trøndelag, samt store deler av Øst- og Sørlandet. Med andre ord: Nynorsk er igjen blitt et vestlandsspråk - slik det startet. Hvor mye det har kostet av ressurser i disse hundre årene er det ingen som har oversikt over. Men tresifrede millionbeløp i hundre år blir en god slump penger! Hvor mange elever som har bannet og grått over sidemålet i denne perioden, har vi heller ikke oversikt over. Men en ting vet vi: Etter å ha plaget elevene med dette tvangsspråket i hundre år, er det nå på tide å ta vekk åket: Gjør sidemålet frivillig!

En "målvarp" er en nynorskvennlig person som misbruker sin jobb til å få inn mer nynorsk innet et bestemt område, og/eller trenerer bokmål. En del slike målvarper sitter som lærere og rektorer i grunnskolen og forsøker å hindre at foreldrene velger bokmål for sine barn.
Bokmålsforbundet får stadig nye meldinger fra foreldre som opplever at barna deres blir nektet bokmål som opplæringmål, selv om de i henhold til Opplæringsloven har rett til å få dette. Det vurderes nå om man skal lage en "gapestokk" hvor rektorer for slike skoler legges ut på nettet under fullt navn.
Bokmålsforbundet har en del navn allerede, men ber publikum om å rapportere til oss hvis man er kjent med lignende tilfeller i lokalmiljøet.

Under samme tittel hadde norsklærer Magne Krogtoft i Bodø nylig et innlegg i VG (gjengitt i denne avis). Krogtoft reiser et interessant spørsmål: Hvis det er slik at elever i grunnskolen ikke ønsker å tvangslære nynorsk, hvorfor er de da så passive? At enkelte elever fra tid til annen - i ren fortvilelse og forbannelse - sender leserbrev til en avis, har liten hensikt. Hvor er elevorganisasjonene? Det må da være Norges mest tafatte organisasjon(er)! Har de ingen mening om noen ting? Det er jo de som sitter med nøkkelen til å få slutt på tvangsnynorsk i grunnskolen. Kom på banen og ivareta elevenes interesser. Det er deres oppgave!

VG: Undertegnede har i mange år arbeidet som norsklærer i den videregående skolen i Norge. Jeg har da bl. annet vært forpliktet til å lære mine elever å skrive nynorsk. Jeg har alltid syntes at det var meningsløst å bruke så mye tid på å lære dem en språkvariant som de aller fleste aldri ville få bruk for. Men våre lovgivende myndigheter hadde altså i sin tid vedtatt en lov som bestemte dette. Vi er i dag mange som mener at denne loven burde avskaffes, den er iallfall foreldet i dag. Jeg vil foreslå at skoleelevene selv tar et initiativ til å prøve å få gjort noe med dette. Send innlegg til avisene og krev at denne nynorsktvangen tar slutt. Adresser gjerne innlegget til statsminister Stoltenberg og be ham f. eks. gi gi dere denne innrømmelsen som julegave i år! Hvis han gjør det, kan han være sikker på at han vil bli enda mer populær i Norge enn han er nå.
Magne Kroftoft, Bodø

Av Steinar Øksengård, Bokmålsforbundet (www.bokmalsforbundet.no)

Bokmålsforbundet har med en viss forundring registrert at det tilsynelatende er få grunnskoleforeldre i Os kommune som ønsker bokmål for sine barn. Dette lave antallet harmonerer dårlig med befolkningssammensetningen i området, så her er det noe som ikke stemmer! Og ganske riktig! Nå kommer det for en dag at nynorskvennlige rektorer og lærere – med god støtte fra skoleadministrasjonen i Os kommune – i årevis har unnlatt å informere foreldrene om hvilke rettigheter de har når det gjelder valg av målform. Ikke bare har de unnlatt å informere, de har også bevisst feilinformert foreldrene, i den hensikt å slippe å opprette bokmålsgrupper i henhold til Opplæringsloven. Argumentene de har benyttet, kjenner vi godt fra andre kanter av landet: Bokmålselever må flytte til en annen skole, kommunen har ikke råd til nye grupper, det er for lite klasserom osv osv. Felles for alle slike argumenter, er at de ikke er i henhold til intensjonene i Opplæringsloven om foreldrenes frie valg, og er derfor ulovlige. Fylkesmenn i flere fylker har gitt oss medhold i dette. I henhold til Opplæringslovens § 2-5 skal kommunen opprette egen bokmålsgruppe når foreldrene til minst ti elever på samme årstrinn krever dette. Det er kommunens plikt å sørge for at skolene oppfyller kravene i Opplæringsloven.
I ett konkret tilfelle i Os – hvor atten elever ønsket bokmål – presterte rektor å dele disse elevene i to grupper à 9 stk for å komme under ti, for derved å unngå å opprette bokmålsgruppe. Metoden er ulovlig og må i tillegg anses som en barnslig ”ulydighetshandling” av en rektor. Denne spesielle saken vil Bokmålsforbundet forfølge videre. Som vi ser blir det utøvet betydelig kreativitet på enkelte skoler for å hindre at foreldre velger bokmål for sine barn. Vi skulle tro at skolene har andre ting å bruke sine ressurser på, i en tid hvor norske elever ligger på et lavmål i mange fag sammenlignet med andre land.
Etter at det begynte å gå opp for oss at her var det noe som ikke stemte, har vi forsøkt å informere foreldre på Os om hvilke rettigheter de har. Det har ikke vært enkelt. Os er det desidert mest utilgjengelige stedet i landet når det gjelder å få ut informasjon om bokmål! Fra lokalavisen Os –og Fusaposten, har vi fått melding om at de kun tar inn innlegg som støtter nynorsk (!). Og ikke alle bergensavisene er like interessert i målformer i Os, for å si det forsiktig ..
Tiden er inne for en skikkelig opprydning i skolemiljøet på Os. Bokmålsforbundet vil i tiden som kommer passe på at foreldre får den målform de ønsker for sine barn. Forutsetningen for å få dette til, er imidlertid at foreldre blir flinkere til å melde fra om ulovlige forhold i skolen.
Innlegget ble trykket i Bergensavisen 24.10.2010.

For ikke lenge siden kunne Bokmålsforbundet fortelle at den siste nynorskskolen i Nord-Trøndelag var gått over til bokmål. En katastrofe for nynorsk, som under krigen var oppe i 62 % nynorsk tilslutning i grunnskolen i dette fylket.
Situasjonen i Sør-Trøndelag er nesten like ille. I hele Sør-Trøndelag er det nå kun en nynorsk skole igjen. Det er Jåren Råbygda skole i Skaun kommune, hvor det kun er 33 elever. Av Sør-Trøndelags 17.600 grunnskoleelever, er det altså kun 33 nynorskelever. Ikke særlig oppløftende for nynorskforkjemperse, vil vi tro!
Trønderne, som i over hundre år har kunnet velge mellom bokmål og nynorsk, har valgt bokmål. De er ikke alene. Over 90 % av folket har valgt bokmål som sin målform. Statistikken viser at nynorsk i grunnskolen har vært i nedgang siden siste verdenskrig, og er nå på det laveste nivå noensinne. Se Bokmålsforbundets statistikk.

Den 29.09.2010 ble det gjennomført språkavstemning på Vålen skole i Steinkjer, Nord-Trøndelag. I og med at dette var den siste nynorske skolen i Nord-Trøndelag, var det knyttet en viss spenning til resultatet. Tallene er som følger:

Antall stemmeberettigede: 238
Avgitte stemmer: 139
Godkjente stemmer: 139
Fremmøteprosent: 58,4%
Stemmeresultat:
Bokmål: 78 (56,1%)
Nynorsk: 60 (43,2%)
Blanke stemmer: 1 (0,7%)
Sum: 139 (100,0%)
Vi gratulerer foreldrene ved Vålen skole, som endelig får den målform de ønsker. Det var på tide!

Den 31. mai 2010 ble det gjennomført språkavstemning på Fauskanger og Træet skoler på Askøy. Etter valget var nynorsktilhengerne raskt ute og proklamerte at nynorsken hadde vunnet en stor seier. Imidlertid er det gjort en formell feil under avstemningen, hvilket resulterer i at man pr i dag ikke er i stand til å finne ut hvem som vant! Saken er klaget inn for Fylkesmannen i Hordaland.

7. juni 2010 var det rådgivende folkeavstemning om hovedmålform ved Øvre Rindal skole. Avstemningen foregikk mellom 1200 og 1800 på skolen. 443 personer hadde stemmerett, av disse stemte 153. Resultat: 89 stemte bokmål og 63 nynorsk. En stemte blankt. I og med dette resultatet, er nynorsk for godt ute av grunnskolen i Rindal kommune. Endelig fikk elever og foreldre den målformen de ønsket seg!

Nyheter Antall nynorskelever: 1
(ABC Nyheter): At antall elever som bruker nynorsk i Osloskolen er lavt er ingen overraskelse. Tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) lagt frem i dag, viser at det kun er en elev i hele Oslo som har nynorsk som målform.
Ensomt på statistikken finner man en jente i 8.klasse ved Kastellet skole i bydel Nordstrand. Kastellet skole bekrefter dette overfor ABC Nyheter, og sier de også har hørt at hun er den eneste i Oslo.
- Det er en jente som opprinnelig er russisk, men som har bodd på vestlandet og har nynorsk som målform, sier en av de ansatte ved skolen.
Hovedstaden totalt har 55 456 elever i grunnskolen.
Synkende tall I 2008 hadde Oslo seks elever som brukte nynorsk som målform. I 2007 var det ni, og i 2006 15 elever. I skoleåret 2002 var det 46 elever. Sagene skole i Oslo startet i august 1993 en egen nynorskklasse. I 2008 ble klassen lagt ned, som kan være noe av forklaringen til at tallet har dalt siden.
I Østfold, Akershus og Hedmark har ingen elever nynorsk som målform. Høyest i vest Det er heller ingen overraskelse at tallet er den rake motsetningen på vestlandet. I Hordaland har over 40 prosent av alle grunnskole elever nynorsk som målform. Møre og Romsdal har 17 693 elever, av 33 210. 13 prosent bruker nynorsk Totalt er det 613 928 elever i grunnskolen i Norge. I fjor var det 110 flere. 13 prosent av disse bruker nynorsk som opplæringsmålform. I løpet av de siste ti årene har tallet på nynorskelever gått ned med 2 prosentpoeng. Se hele SSBs utdanningsstatistikk

Forhistorie:
15 foreldre til elever som skal begynne i første klasse ved Vestbygd skole i Meland kommune ønsker bokmål som hovedmål for sine barn. Kommunen nektet, med henvisning til at det ikke er plass ved skolen. De truet til og med å sende bokmålselevene til en annen skole, Sagstad.
Foreldrene klaget til fylkesmannen. Nå har foreldrene fått medhold hos Fylkesmannen, og dermed må kommunen finne ut hvordan de skal tilby bokmål til dem som vil ha det! Slik skal det gjøres!

Den 17.03.2010 ble det gjennomført språkavstemning i Tinn kommune. Spørsmålet som sto på dagsorden var hovedmål på de fire skolene Haukås Lurås, Bøen, Atrå og Hovin.
Resultatet ble som følger:
Haukås Lurås: 54 % bokmål
Bøen: 75 % bokmål
Atrå: 62 % bokmål
Hovin: 56 % bokmål
Dermed er nynorsk i grunnskolen i Tinn kommune en saga blott.

Av Steinar Øksengård, formann i Bokmålsforbundet

Alle har hatt ordet i språksaken på Vestbygd skole: Foreldrene, FAU, skoleadministrasjonen, Meland kommune, Bokmålsforbundet og Noregs Mållag. Kort fortalt mener foreldrene at de oppfyller kravene i Opplæringsloven til å kreve egen bokmålsgruppe for elevene. Kommunen er av en annen oppfatning: De mener at de hverken har penger eller plass til å opprette bokmålsgruppe. Hvis elevene skal ha bokmål, må de flytte til Sagstad skole

I Opplæringslovens § 2-5 står det klart og tydelig at når minst 10 elever på samme årstrinn krever en annen målform enn den som kommunen har vedtatt for skolen, skal det opprettes en egen gruppe, i dette tilfellet en bokmålsgruppe. Hva er så problemet? Jo, kommunen manger penger. Det er i alle fall det de sier. I lokalsamfunnet hviskes det noe helt annet: Enkelte sentrale personer i Meland liker ikke bokmål!

Slik står saken pr i dag. Nå er det altså opp til Fylkesmannen å ta en avgjørelse. Men først må han få tid til å sette seg inn i saken, og se på det som har skjedd i lys av lover og regler. Først og fremst Opplæringsloven. Det er særdeles vanskelig å tenke seg at Fylkesmannen skulle gi kommunen medhold i at de står fritt til å
a) flytte bokmålselever til Sagstad
b) la være å opprette bokmålsgruppe

Hvis dette – mot formodning - skulle bli Fylkesmannens konklusjon, vil en hvilken som helst kommune kunne sette deler av Opplæringsloven ut av kraft. Samtlige kommuner i dette land vil være i stand til å ”dokumentere” at de ikke har råd til klasse/gruppe-deling. Og ikke nok med det: Kommunene ville gis mulighet til å sende elevene til hvilken som helst skole innen kommunen.

Det bør være lett å se at ovennevnte løsning ikke er mulig. Lovene er vedtatt av Stortinget. Fylkesmennene er satt til å påse at de blir fulgt. Fylkesmennene er ikke gitt myndighet til å sette en lov – helt eller delvis - ut av kraft.

Fylkesmannens avgjørelse imøteses med interesse.

En undersøkelse som TNS Gallup gjennomførte for Utdanningsdepartementet i 2007, gav forbausende resultater:
Flertallet av de elevene som har hatt nynorsk som hovedmål, foretrekker å lese og skrive på bokmål!
Altså er store deler av nynorskundervisningen bortkastet! Dette er det oppsiktsvekkende resultatet etter at elevene er tvangsforet med nynorsk i grunnskolen. Selv målfolk innrømmer det nå: Tvangsnynorsk i grunnskolen er ikke av hensyn til elevene, men for at ikke nynorsk skal forsvinne!

Flertall for bokmål 15.03.2010.
Gjemnes: Det ble et klart flertall for bokmål som hovedmål i undervisninga ved Batnfjord skule. 420 stemte for bokmål, mens 301 stemte for nynorsk.
Oppmøtet var på 48,8 prosent.
Prosentandelen for bokmål ble hele 58,3 mens 41,7 prosent ønsket nynorsk.

– Dette var gledelig. Nå har politikerne i kommunen fått et klart svar fra folket, nemlig at hovedmålet i undervisninga fra høsten av skal være bokmål. Nå venter jeg at politikerne følger opp, sier bokmålsgeneral Hallstein Storvik.
Han har vært en av de viktigste frontfigurene i bokmålsaksjonen, både når det gjaldt underskriftskampanjen som krevde dagens folkeavstemning, og når det gjelder å mobilisere fram mot dagens valg. Storvik har delt ut løpesedler, og sist lørdag stilte han også opp i Torvikbukt for å agitere for at folk skulle stemme bokmål.

Et tidvis elendig vær førte til at oppmøtet ble bare 48,8 prosent.
– Men rådet fra folket er klart. Det var en stor overvekt for bokmål, sier ordfører Knut Sjømæling.
Bokmålsandelen var helt klart størst i ytre del av Gjemnes, som forventet.

Publisert i Tidens Krav 16.03.2010.

Foreldre i nynorskkommunen Meland som ønsker at barna skal ha bokmålsundervisning, føler seg som kasteballer og målflyktninger.
MÅLFLYKTNINGER: Foreldre med barn på Vestbygd skole i Meland føler at de blir presset til å målflyktninger når kommunestyret nå har bestemt at neste års "bokmåls-førsteklassinger" må flyttes til Sagstad skole på grunn av plassmangel Publisert: 07.feb.2010 06:00,Oppdatert: 07.feb.2010 14:50 - Vi føler oss rett og slett diskriminert. De lokale skolemyndighetene prøver å stikke alle slags kjepper i hjulene for oss. De trenerer rettighetene vi har til å få opplæring på bokmål, sier Anita Høgquist. Hun er talskvinne for «bokmålsforeldrene» ved Vestbygd skole i Holmemarka.
Men skolemyndighetene og kommunestyret i Meland mener det ikke er plass og råd til flere bokmålsklasser på Vestbygd skole, hvor barna hører til. Derfor har de bestemt at neste års bokmåls-førsteklassinger må flyttes til Sagstad skole på Frekhaug. Dette skjer selv om foreldrene med opplæringsloven i hånd kan kreve at klassen blir delt. - Vi har heller aldri fått til å legge frem vår sak for formannskapet eller kommunestyret, fordi politikerne i praksis tok avgjørelsen mens var de på tur til Voss, sier Høgquist.
Mange innflyttere Skolen er nærmeste nabo til et av de store utbyggingsområdene i Meland, hvor det er mange innflyttere. Fra høsten har 15 foreldrepar meldt fra om at de ønsker at barna deres skal ha bokmål som opplæringsspråk. Ti barn skal ha nynorsk. I år er det bokmålsklasser fra første til fjerde klassetrinn på skolen. Men fra neste skoleår har ikke skolen plass til å dele første klassen i to. Flyttingen innebærer at førsteklassingene må fraktes med buss fem-seks kilometer hver vei til og fra skolen - Det er en altfor lang vei for seksåringer, mener foreldrene. De er også bekymret for at førsteklassingene skal føle seg utenfor i hjemmemiljøet som følge av flyttingen. Mange har søsken og kamerater som allerede går på Vestbygd skole. - Fremmede - På Sagstad vil de komme vil de føle seg fremmede. I nærmiljøet er det også fare at vil føle seg utenfor fordi de ikke lenger går på samme som skole de andre barna, sier Høgquist. Foreldrene mener at verken skolesjefen eller kommunestyret er interessert i å legge forholdene til rette for bokmålsundervisning på skolen. - Meland kommune har lange tradisjoner som nynorsk kommune. Vi tror at politikerne ønsker det skal være slik også i fremtiden. Derfor vil de ikke komme oss i møte og beholde klassen på Vestbygd. Kan bruke scenen Foreldrene forstår at det er trangt på skolen. Men de mener likevel det er mulig å finne plass til bokmålsklassen på Vestbygd. - Derfor har vi foreslått at scenen kan tas i bruk som klasserom for denne klassen. Men skolemyndighetene vil ikke godta denne løsningen, sier Høgquist. Tore Hansen er leder av samarbeidsutvalget ved skolen. Han sier det slik: - Mange av oss bor i nabolaget til skolen og har flyttet fordi vi visste at skolen hadde bokmålsundervisning. Dersom førsteklassingene må begynne på Sagstad, vil det bli veldig tungvint, spesielt familier med flere søsken, der barna må gå på to forskjellige skoler. Utdanningsdirektør i Hordaland, Kjellbjørg Lunde, sier at hun ikke vil kommentere saken fordi den er varslet som klagesak.
Bergens Tidende http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Bokmaalsforeldre-foeler-seg-diskriminert-i-Meland-1022054.html:

Kommunestyret på Askøy har med knappest mulig flertall vedtatt at det skal gjennomføres språkavstemning på nordre Askøy. Dato er ikke fastsatt, men alt tyder på at resultetet fra avstemningen skal implementeres allerede høsten 2010.

Undervisningssjefen vil ha ny folkeavstemning til våren
Undervisningssjef Åge Rosnes mener det er på tide med en nye folkeavstemning om målformen ved Træet skole og Fauskanger Barne- og ungdomsskole.
I dag behandler utvalg for oppvekst og levekår (UOL) et forslag om det skal avholdes en ny folkeavstemming om målformen ved Træet og Fauskanger skoler.
– Det er min vurdering at det er på tide å ta opp dette temaet igjen nå, sier Åge Rosnes.
Kan bli valg til våren
De to skolene er de eneste på Askøy som har nynorsk som hovedmål. Ved forrige folkeavstemming i 2003 vant målfolket ved Træet og Fauskanger valget med 61,5 og 62,4 prosent.

Dersom det skal organiseres en ny folkeavstemming i kretsene, skal det være innkalling av de stemmeberettigede minst fire uker før valget.
– Et gunstig tidspunkt for en avstemming kan være til våren eller seinest ved skoleslutt i juni, hvis et vedtak i kommunestyret skal gjøres med virkning fra nytt skoleår nå til høsten, sier Rosnes.
Økonomi og foreldrevalg
Undervisningssjefen sier det er hovedsakelig to grunner til at det nå er på tide med en ny folkeavstemming om målformen.
– Det ene er at vi er bundet av økonomiske rammer innen skolen, og det vil være kostnadssparende med kun en målform. Det andre er at foreldrenes valg har vist en dramatisk utvikling mot bokmål de siste årene. Det er ingen grunn til å tro at ikke denne utviklingen vil fortsette, sier Rosnes.
Han legger til at dersom kommunestyret ønsker å reise dette temaet på nytt, må det organiseres en folkeavstemming i kretsene.
– Nå skal dette først behandles i utvalg for oppvekst og levekår, deretter må kommunestyret vedta om det blir en ny folkeavstemming, sier han.
Koster kommunen dyrt
Undervisningssjefen har i forbindelse med budsjettbehandlingen 2010 hatt en gjennomgang av driften ved hele undervisningsavdelingen. Askøyskolen er generelt sett meget rimelig i drift, men likevel er det muligheter for innsparinger. Ifølge Rosnes koster delingen på de to skolene i nord kommunen tre lærerårsverk i året. Det vil si mellom 1,3 og 1,6 millioner kroner. I tillegg kommer kostnader til bøker. I årene siden forrige valg viser utviklingen at et stort antall av foreldrene velger bokmål som hovedmål for barna.
Nynorsk kan forsvinne
Nå kan utfallet av en eventuell ny folkeavstemning gjøre at nynorsk blir historie i askøyskolen. Det faller ikke i god jord hos leder i Askøy Mållag, Vigleik Dyrøy.
– Vi hadde helst sett at det ikke ble en ny avstemming om dette nå, sier Dyrøy.
Askøy mållag har tidligere gått hardt ut i AV og hevdet at bokmålsforkjemperne driver med kulturimperialisme i nord. Mållaget har også stilt seg undrende til at tilflyttere fra Bergen flytter til en nynorskbygd og forlanger opplæring på bokmål.
– Dette er noe som folket må bestemme i en eventuell ny folkeavstemming, sier en kortfattet Vigleik Dyrøy.
Reportasjen ovenfor er lsakset fra avisen Askøyværingen.

Oslo (ANB): Elever med nynorsk som hovedmål leser dårligere, skriver dårligere og har gjennomgående dårligere karakterer enn elever med bokmål. Ikke bare har elevene med nynorsk som hovedmål svakere norskkunnskaper, men de ligger også etter bokmålselevene i realfag, som matematikk og naturfag. Det kommer frem i en ny bok som behandler resultatene i PISA-undersøkelsen i 2000. Forskerne ved Universitetet i Oslo oppdaget allerede for fem år siden at nynorskelevene hadde dårligere norskkunnskaper, men valgte å tone ned funnet. Heller ikke styrkeforskjellen i realfagene ble kjent for offentligheten, ifølge Aftenposten. Forskerne bak den nye boken bekrefter at årets nasjonale prøver underbygger funnene fra 2000. – Gjennom forprosjektet til prøvene har vi lest flere hundre tekster fra elever på 4., 7. og 10. trinn. Vi ser at nynorskelevene sliter med skrivingen. Det går på ordvalg, form og ulike grammatiske funksjoner. Hos bokmålselevene ser vi ikke de samme problemene, sier Wenche Vagle. Hun er språkviter på Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger. Forskerne er usikre på hvorfor nynorskelevene kommer dårligere ut, men mener det kan ha sammenheng med at samfunnet blir mer og mer bokmålsdominert. (ANB)

Smaaleneenes Avis, 16.01.2007:
70 prosent av elevene i Norge er negative til å lære nynorsk – og det er mye
Nynorsk blir stadig mindre populært blant elever i den norske skolen. ØG22 har snakket med et en engasjert elev om nødvendigheten av nynorsk som fag.
Ikke fornøyd: Petter Melnæs (17) brenner sin nynorskordbok i protest mot tvungen sidemålsundervisning. Min mening: Nynorsk er gørr! Bare du nevner det får de fleste ungdommer frysninger og stønner. Diskutér her!
– Jeg ser overhodet ikke poenget i å ha nynorskundervisning med karaktersetting og eksamen blant elever med bokmål som hovedmål, eller motsatt, sier Petter Melnæs (17) fra Askim videregående skole oppgitt.
– Vi forstår nynorsk uten å undervises i det, de to språkene ligger såpass tett opptil hverandre.
Unødvendig
Han mener at det er greit å ha undervisning i nynorsk, og han forstår at nynorsken er en viktig del av vår kulturarv. Likevel hevder han at det overdrevne fokuset på jamstilling mellom hovedmål og sidemål i den norske skolen kun medfører dårligere hovedmålskunnskaper og mistillit mot systemet.
– Hvorfor skal vi skrive et språk vi ikke bruker? Nynorsk ble etablert blant annet for at folk skulle få skrive et språk som lå nært talemålet deres, for å unngå å presse dansk på nordmennene. Hvorfor skal vi nå tvinges til å lære et språk som ikke ligger nært vårt talemål? spør Melnæs.
– Jeg tror selv Ivar Aasen ville vært motstander av det å tvinge nynorsk på andre mennesker. Jeg er ikke mot nynorsk i seg selv, jeg er mot at folk som skriver bokmål og ønsker å skrive bokmål, skal tvinges til å gå opp i eksamen i nynorsk og få karakter i det faget, og vice versa.
Hat mot nynorsk
– Det å påtvinge elevene en rekke stiler og tentamener i nynorsk, for ikke å nevne at det er obligatorisk eksamen i faget på allmennfaglige linjer, fører bare til et enormt hat mot språket, sier han. Melnæs er av den oppfatning at det hersker en utbredt misnøye med nynorsk blant elevene i Norge, og han underbygger påstanden med en undersøkelse fra en stortingsinnstilling fra noen få år tilbake (innst. S. Nr 6, innstilling til Stortinget frå kyrkje-, utdannings- og forskningskomiteen, journ. anm.). Melnæs forteller at undersøkelsen viser at 70 prosent av elevene i Norge er negative til å lære nynorsk, mens nesten alle er positive til å lære bokmål.
– 70 prosent negativitet er mye. Hvorfor gjelder ikke demokratiet på dette området? Melnæs fortsetter med å fortelle at han ikke ønsker et flertallsdiktatur der nynorskbrukere settes på sidelinjen, men et demokratisk fattet vedtak som sørger for at nynorskbrukere slipper å vurderes karaktermessig i bokmål på skolen og at bokmålbrukere slipper det samme i nynorsk på skolen.
Tvang
– I et moderne demokrati som vi tross alt er en del av, bør ikke noe påtvinges en enorm gruppe av befolkningen mot deres vilje, sier han videre.
– Tvang er et utgått virkemiddel. Den eneste terroren Norge utsettes for, er tvungen sidemålsopplæring! Egentlig er det ikke vi motstandere som bør ha bevisbyrden. Spørsmålet er ikke hvorfor vi bør fjerne det, men hvorfor vi bør beholde det! Jeg har fortsatt til gode å høre ett eneste saklig argument for å beholde sidemålsopplæring med karakterer og obligatorisk eksamen! sier han sint. Han fortsetter med å fortelle at ni prosent av befolkningen velger nynorsk som hovedmål i den videregående skolen, og uttrykker sinne og frustrasjon over at et språk folk sjelden føler noen tilhørighet til tres nedover hodet på de resterende 91 prosentene av befolkningen.
Skader hovedmålsundervisningen
Melnæs forteller videre om resultatet av undervisningen, sammenliknet med innsatsen.
– Svært mange elever kan ikke skrive brukbart nynorsk etter 12 års skolegang. Når det samtidig antydes at 30 til 50 prosent av tiden til norskopplæring går med til sidemålsopplæring, kan det etter disse medlemmers mening stilles spørsmål om resultatet svarer til innsatsen, sitererer han direkte fra innstillingen fra den gamle kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Han viser også til et forsøksprosjekt kalt Vestfoldsprosjektet der Revetal ungdomsskole fikk tillatelse til å gi fritak for skriftlig sidemålsundervisning for alle klasser fra høsten 2002. Prosjektet var vellykket, og kunne vise til gode resultater både når det gjelder skriftlige kunnskaper om sidemål og holdning til sidemålet. Journalisten forsøkte i rettferdighetens ånd iherdig å få en uttalelse fra en eller flere elever ved skolen som var positive til sidemålsundervisning, men det viste seg umulig å finne noen.

Bergens Tidende 03.01.07: I nynorskkommunen Fjell er bokmålselevene nå i flertall. Sotra-elevene bryter med gamle tradisjoner.
- Bare i min klasse er det 40 prosent som har bokmål som hovedmål, og flere kommer til å skifte over fra nynorsk, sier Ulf Aronsen, norsklærer på Ågotnes skule.
- Fortsetter det sånn, vil nynorsken død ut.
Da Aronsen kom til Ågotnes i 2004, forventet han å få nesten bare nynorskelever i klassen. Han hadde neppe lest statistikken for nynorskkommunen Fjell grundig. Tallene viser nemlig at:
1996 hadde elleve prosent av elevene på Ågotnes skule bokmål som hovedmål. Ti år senere er over halvparten bokmålselever. Også på Brattholmen og Ulveseth skule er bokmålselvene i flertall.
I Fjell kommune har boksmålsandelen blant skoleelevene i grunnskolen økt fra 42,5 til 56,5 prosent på ti år. Blant elevene i klasse 10 A de fleste enige i at bokmål er enklere enn nynorsk.
- Vi møter bokmål overalt. Nynorsk har så mange vanskelige ord som vi ikke bruker, mener Elisabeth Aase og Isabell Ågotnes.
- Derfor er det smartere å velge nynorsk som hovedmål. Da er det lettere å få gode karakterer i sidemål, mener Elisabeth Arnesen.

Per Einar Sønnesyn kommenterer i et innlegg den 11. oktober, mitt innlegg av 9. oktober. Innlegget er av slik art at jeg først ikke hadde tenkt å svare på det. I stedet for å argumentere mot mine synspunkter, går han til kraftig personangrep, slik målfolk flest gjør når de slipper opp for saklige argumenter. Jeg og andre bokmålsbrukere som tar til motmæle mot målfolket, er ifølge Sønnesyn både småsure, trangsynte og lite kulturåpne. Han benekter imidlertid det faktum at målbytte faktisk skjer frivillig. I et innlegg 28. oktober følger Oddvar Skre fra Hordaland mållag opp denne påstand.
I følge Sønnesyn er de nynorskbrukerne som skifter til bokmål "mindre skjølvstendige menneske". Hvis det var tilfelle må det være svært mange uselvstendige målfolk, spesielt her i Hordaland. Av de elever som begynner med nynorsk i første klasse går over halvparten over til bokmål i løpet av skoletiden. I den videregående skole i det såkalte "nynorskfylket" Hordaland er kun 23 % av elevene nynorskbrukere. Vestlandet sett under ett har kun 33 % nynorskbrukere i den videregående skole. Kjernen i "det nynorske kjerneområde" er i ferd med å smelte.
Skre benekter at det er den nynorske målform det er noe i veien med, det skal angivelig være den store bokmålsdominansen i samfunnet som forklarer frafallet. Til det er å si at der 99 % av målfolkene her i landet bor, dvs på Vestlandet og tilgrensende områder, så er der en god del nynorsk. Både i skole, kommuner, fylkeskommuner, statlige foretagender og aviser er det mye nynorsk.
I motsetning til hva mange målfolk hevder, så er ikke nynorsk noen lett målform å lære. Det er ikke bare å ta utgangspunkt i sin egen dialekt så skriver man nærmest automatisk feilfritt nynorsk. De som har lyttet til Mållaget og gjort det, har bitre erfaringer. Den nynorske målform er både komplisert og uoversiktlig. I nynorsk opererer man, i motsetning til bokmål, fremdeles med både hoved- og sideformer, og rettskrivningen spriker i alle retninger. Nettopp derfor går mange nynorskelever over til bokmål, som både er mer oversiktlig og lettere å lære. En undersøkelse utført av TNS gallup for Utdanningsdirektoratet i februar 2006 viste at et flertall av nynorskelevene faktisk foretrakk både å lese og skrive bokmål. Det finnes dessuten undersøkelser som viser at bokmålselever både leser og skriver bedre enn nynorskelever.
Skre henviser til skolens læreplaner og påpeker at alle skal lære både nynorsk og bokmål. Man skal angivelig bare ha valget mellom hvilken målform man skal lære først. Skre hopper galant over det faktum at læreplanene skiller mellom hovedmål og sidemål, og at det selvsagt skal legges mest vekt på hovedmålet. Stortinget har bestemt at det til avsluttende eksamen i grunnskolen kun skal være en eksamen, og her skal det legges mest vekt på hovedmålet. I den videregående skole er der ikke lenger obligatorisk eksamen i sidemål, som altså er nynorsk for over 90 % av elevene. Sidemål er trekkfag, som kun omfatter et lite antall elever. Det tvungne skriftlige sidemål er under sterkt press. Når dagens småskoleelever kommer til videregående, vil det tvungne sidemål etter alle solemerker være en saga blott.
Til foreldre som skal velge målform for sine barn vil jeg si: Velg ikke en målform som har fremtiden bak seg. Velg bokmål !
For Bokmålsforbundet
Arve Waage advokat, viseformann

To elever ved Lindås ungdomsskole forteller i BT at de vil ”klara opp i” tidligere innlegg i språksaken, og tar mål av seg til å fortelle verden sannheten om bokmål og nynorsk. Innlegget tyder imidlertid på at de ikke har gjort hjemmeleksen sin, eventuelt er blitt feilinformert av en fanatisk nynorsklærer. Deres referanse til pressen (kun lokale aviser), tyder også på at disse elevene har et heller snevert geografisk interesseområde. Hvis de et øyeblikk våger å kaste blikket utenfor skolegården, vil de oppdage at verden ser en smule annerledes ut enn de har trodd.
Hva elever på de forskjellige klassetrinn mener om bokmål og nynorsk, trenger vi ikke spørre hver enkelt om, slik forfatterene antyder. Det har vi god statistikk for (GSI). Den viser at det stort sett er på Vestlandet at det eksisterer nynorsk i det hele tatt. Utenfor Vestlandet er det nå bare ca 2,5 % nynorsk i grunnskolen, hvilket betyr at etter 100 år er nynorsk nå tilbake der det startet; som et vestlandsspråk. Selv på Vestlandet går nynorsk tilbake år for år (se for øvrig statistikk på www.bokmalsforbundet.no). At nynorsk har ”fellestrekk med dei fleste dialektane i Noreg”, som elevene hevder i sitt innlegg, er nok mer ønsketenkning enn realisme. Sannheten er at nynorsk i hovedsak er basert på vestlandske dialekter Videre hevder elevene i sitt innlegg at dialektene er utsatt for et sterkt press – fra bokmål, samt at nynorsk er med på å holde dialektene ved like (!). Har dere lært dette på skolen (hva heter i så fall læreren?). Hvis dere tenker over saken en gang til, vil dere forstå at det er fullstendig feil. Se på Nord-Norge, Trøndelag og Østlandet, hvor nynorsk nærmest er utryddet. Dere vil vel ikke i fullt alvor påstå at dialektene i disse områdene har tatt skade av at folk skriver bokmål? At dialektene utvannes i et stadig hurtigere tempo, skyldes at folk flest er langt mer mobile enn tidligere. Ivar Aasens lukkede bygdesamfunn er en saga blott. I dagens samfunn er kommunikasjon på alle plan en nødvendighet. Dette påvirker nødvendigvis i høy grad dialektene.
En undersøkelse som TNS Gallup gjennomførte for Utdanningsdepartementet tidligere i år, gav forbausende resultater: Flertallet av de elevene som har hatt nynorsk som hovedmål, foretrekker å lese og skrive på bokmål! Altså er store deler av nynorskundervisningen bortkastet. Bokmålsforbundet synes det er flott at elevene ved Lindås ungdomsskole er stolte av den språkform de har valgt. Vi håper det gjelder både nynorsk- og bokmålselever. Så lenge vi har to språkformer og alle kan velge fritt, er det hele forholdsvis problemfritt. Problemene oppstår når det benyttes tvang, slik som bl. annet i skriftlig sidemål. Dagens språktvang resulterer kun i to ting: Evig målstrid samt masseproduksjon av nynorskhatere.
Bokmålsforbundet www.bokmalsforbundet.no) Steinar Øksengård, formann

Bergerns Tidende, publisert: 14. sep. 2006, 12:50
Av lektor Svein M. Sirnes
Nynorsken utsettes for ulike typer press for tiden. Undersøkelser viser at ungdom i områder der nynorsk alltid har stått sterkt, i økende grad går over til bokmål så snart de er ferdige med grunnskolen eller videregående opplæring.
Men det er også en annen utvikling på gang: Nynorsken som skrives, er sterkt påvirket av bokmål, og mange nynorskskrivende unngår tradisjonelle nynorskord.
«BEGYNNELSE» ELLER «BYRJING»?: Det er på tampen av skoleåret. Lærerne ved en videregående skole i nynorskfylket Sogn og Fjordane har planlegningsdag, og en gruppe på tre har fått i oppdrag å vurdere ulike elevtiltak for å lette overgangen fra grunnskolen til videregående skole. Det er enighet om bl.a. å arrangere en liten ekskursjon, og en av de tre blir bedt om å legge ideen frem skriftlig.
«Vi vil gjere framlegg om ein tur for alle førsteklassingane heilt i byrjinga av skuleåret,» lyder første setning i utkastet hans.
«Ikke skriv «byrjing», det er nesten ingen som bruker det ordet nå lenger. Skriv heller «begynnelse», som er fullt mulig i dag,» kommer det spontant fra en av de andre i gruppen, en norsklærer.
«Det stemmer ikke. «Begynnelse» finnes ikke i nynorsknormalen, bare verbet «begynne»,» skyter en annen inn – og en aldri så liten språkdebatt er i gang.
Det var sistemann som hadde rett. Etter å ha sjekket nyeste utgave av nynorskordlisten, kan tremannsgruppen konstatere at det ikke er så lett å vite hva som er «tillatt» og «forbudt» ifølge gjeldende nynorskrettskrivning.
«HVA HETER «HEMMELIGHET» på nynorsk»? spurte en elev meg en gang. Hun var født og oppvokst og hadde bodd 18 år i nynorskfylket Sogn og Fjordane – men var likevel ikke sikker på hvilket ord hun skulle bruke.
«Er det ikke mulig å skrive alle slike ord i dag, da?» kom det fra sidemannen.
Ord som «planmessigheit», «underbevisstheit», «uanstendigheit» og «ønsk(j) elegheit» er tatt inn i varmen – men ikke «hensiktsmessigheit» og «ubestikkelegheit». «Beherske» er godtatt, men ikke «beherskelse».
Når det er lov å skrive «beskyttelse» og «hukommelse» – hvorfor da ikke «anseelse», «beklagelse», «bestemmelse», «helbredelse», «overraskelse», «lammelse», «splittelse», «tilgivelse», «tillatelse» og «utsettelse»? Ingen kan holde orden på slike regler – og ingen gjør det. Folk skriver det de vil.
Å hevde at nynorsken er i ferd med å bli møllspist, er ingen overdrivelse. Ord bøyes galt, og både bokmål og dialekt slår igjennom. Folk bruker former som f.eks. «møter» (på nynorsk heter det «møte» både i entall og flertall), de skriver «hjalp» (nynorsk har bare «hjelpte»), «traff» (nynorskformen er «trefte») og «klær» (det heter «klede» på nynorsk, både i entall og flertall).
Bokmålsord som ikke finnes i nynorsknormalen, brukes også i utstrakt grad. «Fortsatt god sommar» sto det i et e-brev jeg nylig mottok.
Det kan også virke som om mange unngår tradisjonelle nynorskord, eller de vet ikke hva de betyr. Nynorskavisen Firda skrev om «venleikshysteriet» i et oppslag 8. mars i år. Det er neppe mange som bruker «venleik» i dag. De foretrekker «skjønnheit» eller «skjønnhet».
Men hvilken språkpolitikk fører offentlige myndigheter i nynorskland? Som lektor i videregående skole registrerer jeg elevfravær og karakterer elektronisk. Programvaren fylkeskommunen (der nynorsk er målform) har valgt, har kun bokmålstekst.
Også reiseregninger fylles i dag ut elektronisk for fylkeskommunalt ansatte. Programvaren er kun på bokmål. Slik er det også med et nytt program til møteinnkalling.
På den månedlige lønnsslippen min brukes nynorsk og bokmål om hverandre, tilsynelatende uten system. Her finnes «regulativløn», «kontaktlærar» og «arbeidsgjevar», men også ord og uttrykk som «arbeidssted», «feil må meldes», «trekkes», «antall vikartimer» og «beskjed til lønnsmottaker».
Mens bokmål fikk ny rettskrivning i 2005, lar endringene i nynorsknormalen vente på seg. Grunnen er naturligvis at det er stor uenighet i Språkrådet. De som har ansvaret for den nynorske normeringen, befinner seg unektelig i et dilemma. Professor Finn-Erik Vinje skriver i boken «Språk 2004: En situasjonsrapport»:
«Enten kan man stå fanevakt for de aasenklassiske idealer. Dermed blir nynorsken opphøyd, vakker og verdig – men et elitespråk, uhyre vanskelig å lære. Eller også kan man gjøre som Språkrådet, dvs. åpne portene på gløtt for folkelig talemål og bokmål og alt hva det fører med seg av dansk og tysk styggedom».
Hvis nynorsken skal overleve som et bruksspråk, kan det neppe herske tvil om hvilket av disse to alternativer myndighetene bør velge.

Til Dagbladet sier Vinje at få av de involverte parter tør si fra om det han betegner som målfolkets overkjøring av bokmål, skriftformen til over 90 prosent av det norske folk. Vinje mener dette skjer fordi språkfolk flest skyr konflikter av denne art. Samtidig kan det få svært negative konsekvenser for karrieren å ta opp dette spørsmålet, hevder han: - Selv trenger jeg jo ikke å ta karrierehensyn, jeg er jo så godt som pensjonist allerede. Kastet til ulvene Finn-Erik Vinje er en av landets fremste språkeksperter. Han er skeptisk til det han mener er målfolkets stille revolusjon: en tiltakende favorisering av nynorsk, bestemt ut fra hvem som får posisjoner og hvilke synspunkter som får gehør i språkpolitiske kretser: - Her dominerer målfolket. Dette har jeg tatt opp med Lomheim tidligere. Bare se hvem som bekler styrevervene i språkrådet. Her sitter tidligere mållagsledere og framtredende målfolk i de viktigste posisjonene. Sånn sett kan man si at ubeskrevne blad som Tora Aasland og Tor Fuglevik er kastet til ulvene. Mållaget dominerer Vinje mener at språkrådet under Sylfest Lomheims ledelse har vært langt mer opptatt av språkpolitikk enn såkalt språknormering, språkets daglige regulering. - En rekke spørsmål venter på å bli avklart uten at det skjer noe. Blant annet skriver jeg nå ei bok om skriveregler og tegnsetting, helt konkrete ting som språkrådet til nå ikke har kommet med klare svar på. Vinje vedgår at Språkrådet støttes av stortingsvedtak og departementelle retningslinjer. Her står det klart at rådet skal legge spesiell vekt på å styrke nynorskens stilling. Vinje mener dette har ført til at nær ethvert framstøt fra mållaget vil finne støtte. Finn-Erik Vinje mener norsk rettskrivning lider under Språkrådets nynorskdominans. Han kritiserer at rettskrivningen er uklar på en rekke punkter. - Dette er ille, sier han. Direktør i Språkrådet, Sylfest Lomheim, mener Vinje skyter langt over mål:- Det er ikke nynorsk eller bokmål dette handler om, men om norsk og norsk språks framtid. Det er bestemt at nynorsk og bokmål skal fortsette å være likestilte språk, og slik vil det være i overskuelig framtid. Lomheim mener den 150 år gamle rivaliseringen mellom bokmål og nynorsk nå opphøre. Samtidig avviser språkdirektøren at det er overvekt av nynorskfolk i språkrådet og i dets styre. - I styret for Språkrådet er det tre representanter for nynorsk og tre for bokmål. - Engelsk overtar På spørsmål om Finn-Erik Vinje ville hatt noen sjanse til å få jobb i språkrådet, svarer Lomheim nei - med denne begrunnelsen: - Vinje er negativ til den ene målformen. Det er ikke noe godt utgangspunkt. Til Vinjes utsagn om at bare sju- åtte prosent av befolkningen bruker nynorsk som skriftmål, rister Lomheim på hodet. Norge har over 600 000 nynorskbrukere, sier han. Direktør Lomheim mener jobb nummer én er å ta vare på norsk språk. - Engelsk er i ferd med å overta som skriftspråk i store bedrifter. På universitetene går mange av forelesningene på engelsk. Samtidig dynges vi ned av amerikansk og engelskspråklige programmer på TV. Norsk skrumper. Skal norsk språk overleve i 100- 200 år til, er det her hovedfokuset må ligge. sier Lomheim.

Flere og flere elever i skolen velger bort nynorsk så snart de kan velge selv. At elevene i dag tvilges til å lære nynorsk er ikke av hensyn til elevene, men av hensyn til nynorsken! Sidemål vil før eller senere måtte bli frivillig. Når det skjer, vil nynorsk forsvinne fra skolen i løpet av få år.
Det er kun tvangsordningen som gjør at det fortsatt er nynorsk i grunnskolen.

Ja, du leste riktig. En undersøkelse som Utdanningsdirektoratet har fått gjennomført blant elever i 10. klasse samt VK1, hadde et høyst oppsiktsvekkende resultat: Flertallet av nynorskelevene som var med i undersøkelsen svarte at de foretrekker å lese og skrive på bokmål!
Over halvparten av de ressursene man bruker i skolen for å lære elever nynorsk, er altså totalt bortkastet!
Ytterligere kommenterer skulle være overflødig.

Offentliggjort i Aftenposten 24.06.2005:
Skoleelever som har nynorsk som hovedmål har merkbart dårligere karakterer i flere fag enn det bokmålselever har. Dessuten både leser og skriver de dårligere. SVEINUNG BERG BENTZRØD

Utdanningsdirektoratet sier det i dag er 88 049 skoleelever på 1.-10. trinn som har nynorsk som hovedmål. 530 037 er bokmålselever.
PISA er en OECD-undersøkelse som står for Programme for international student assessment.
TIMSS er en USA-regissert undersøkelse og står for Third international mathematic and science study.

Målt etter prestasjoner og karakterer gjør de det dårligere i norsk, matematikk og naturfag, for øvrig stikk motsatt av hva som var tilfellet i 1995.

Ifølge forskerne som har gjort oppdagelsene er det mest alvorlig at nynorskelevene sliter med lesingen. De mener det kan vekke språkpolitisk debatt.

Forskerne er usikre på hvorfor nynorskelevene kommer dårligere ut, men mener det kan ha sammenheng med at samfunnet blir mer og mer bokmålsdominert.

At nynorskelevene har svakere norskferdigheter ble konstatert under den såkalte PISA-undersøkelsen i 2000. Men forskerne ved Universitetet i Oslo som registrerte oppdagelsen, valgte å ikke gjøre noe stort poeng av den. Heller ikke styrkeforskjellen i realfagene ble kjent for offentligheten.

I stedet er det forskerne bak prosjektet "Kvalitetssikring av læringsutbyttet i norsk skriftlig" som i en ny bok offentlig omtaler PISA-oppdagelsene. Og som ved sin innsikt i årets nasjonale prøver på ny får bekreftet at mange nynorskelever sliter, ved at de blant annet blander inn bokmålsformer.
- Gjennom forprosjektet til prøvene har vi lest flere hundre tekster fra elever på 4., 7. og 10. trinn. Vi ser at nynorskelevene sliter med skrivingen. Det går på ordvalg, form og ulike grammatiske funksjoner. Hos bokmålselevene ser vi ikke de samme problemene, sier Wenche Vagle. Hun er språkviter på Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger.
Bokmålsdominans.
I boken "Ungdommers skrivekompetanse" skriver Vagle at PISA ikke sitter på data som forklarer styrkeforskjellen mellom nynorsk- og bokmålelever. Hun omtaler imidlertid en hypotese som forskerne selv presenterte. Nemlig at forskjellen kan ha sammenheng med at det norske samfunnet blir mer og mer boksmåldominert. Videre at ungdommenes dialekter flere steder er i ferd med å utvannes og bli mer like bokmål, og at bokmålselevene trolig leser mye mer på sitt skriftspråk enn det nynorskelevene gjør.

I Klassekampen har det i den senere tid foregått en heftig språkdebatt. Målfolket og til dels de få gjenværende samnorskfolk, sparer sannelig ikke på konfekten i sin omtale av personer som er så frekk å ha andre synspunkter enn dem selv.

Bakgrunnen for målfolkets og samnorskfolkenes krakilske utspill er selvsagt det faktum at stadig færre velger nynorsk - frivillig, og at bokmålsfolkene hovedsakelig uttrykker seg på moderat bokmål. I 1943 hadde hele 34,1 % av elevene i grunnskolen her i landet nynorsk som opplæringsspråk. Siden har det bare gått den vei hønen sparker. I skoleåret 2004-2005 er nynorskandelen kommet ned i 14,2 %, det laveste tall på over 85 år. Enda verre sett med nynorskøyne, er at ca. en tredjedel av nynorskelevene skifter til bokmål ved overgang til videregående skole. I den videregående skole er nynorskandelen i underkant av 10 %, hvilket er på nivå med nynorskandelen blant den øvrige voksne befolkning. Nærmere 90 % av nynorskbrukerne her i landet holder til på Vestlandet, men selv der er de i mindretall. Bare i det minste Vestlandsfylket, Sogn og Fjordane med kun 107000 innbyggere, er målfolket i flertall.
Status for nynorsken anno 2005 er derfor følgende: Den er utryddet i hele Midt- og Nord-Norge, hele Østlandet minus fjellbygdene og Sørlandet minus indre Agder. Nynorsk er med andre ord ikke en landsdekkende målform, men er blitt en lokal målform for deler av Vestlandet, og tilgrensende fjellområder. Sett på denne bakgrunn er det på høy tid at man tar opp spørsmålet om rimeligheten i at alle landets skoleelever skal tvangsopplæres i skriftlig nynorsk. Når målfolk skal forsvare den tvungne sidemålsstil og kvoteringen av nynorsk i statsadministrasjonen, så henviser man alltid til likestillingsvedtaket for bokmål og nynorsk som Stortinget fattet i 1885. Dette gjelder også professor Kåre Lunden som i Klassekampen 8.1.05 skriver: " Til forliket høyrer sidemålseksamen". Dette er positivt uriktig. Vedtaket var for øvrig ikke en egen lov slik Lunden hevder, men en innstilling fra Kirkekomiteen til Stortinget. Nærmere bestemt nr. 111 1885. Vedtatt av Stortinget 12. Mai 1885 med 78 mot 31 stemmer. Her kan vi lese: "At det - ligesom Ungdommen paa landet maa lære at læse det sædvanlige Bogsprog (les riksmål, bokmål) - ogsaa paalegegges de offentlige Skoler for Ungdommen i Byerne at andvende nogle af Timerne i "norsk" til Øvelser i at læse landsmål" (les nynorsk). Som man ser, var det kun tale om en viss trening i å lese nynorsk.

Målfolket var langt fra fornøyd med likestillingsvedtaket av 1885. De mente at alt for få gymnasiaster frivillig valgte nynorsk som sin målform. Etter sterkt press klarte man i 1907 å få Stortinget til å vedta en endring av § 9 i Lov om høiere Almenskoler av 27. Juli 1886. Den påla alle elever ved examen artium som skrev begge sine stiler i samme språkform: "at underkaste sig en tillægsprøve bestaaende i en let stil i den anden sprogform". Legg merke til at det kun var tale om en lett skriftlig prøve i sidemål. Senere er kravet til sidemål stadig skjerpet, slik at man etter reform 94 krever at alle elever skal beherske begge målformer like godt. Først i 1935 ble skriftlig sidemål innført i Realskolen, og så sent som i 1970, i forbindelse med innføring av obligatorisk 9. årig skole, ble tvungen skriftlig sidemål innført på hele ungdomstrinnet.

Også nynorskkvoteringen i staten påstår målfolket har sin hjemmel i likestillingsvedtaket av 1885. Her kan vi for øvrig lese i Innstilling nr. 111 1885: "… at det skal staa frit for Embeds- og Bestillingsmænd som enhver anden at benytte det Sprog de selv ønsker, Bogsproget eller Landsmaalet til offentlig Brug". Ordningen om at statsansatte skulle kunne bruke den målform de selv ønsket vedvarte nesten et halvt århundre. Målfolket var slettes ikke fornøyd med at statsansatte selv kunne velge sin egen målform. Det viste seg nemlig at det var svært få som frivillig valgte nynorsk. Etter press fra målfolket vedtok Stortinget 6. Juni 1930 Lov om målbruk i statstenesta som innførte krav om nynorsk i staten. Senere er kravet til nynorskandel i staten bare øket. Lov om målbruk i offentleg teneste av 11. April 1980 med forskrifter, fastsetter i dag at en såkalt "rimeleg" nynorskandel skal være på mellom 25 og 75 %. Dette altså i et samfunn som knapt har 10 % nynorskbrukere. Målloven har også regler for såkalte regionale statsorganer. Her teller man antall kommuner og ikke antall innbyggere. Dette medfører i praksis ofte at det er mindretallet som bestemmer. I et innlegg i KK 14.1.05 forteller journalist Jon Hustad hvorfor han skriver bymål. Med dette mener han altså bokmål. Til det er å si at bokmål ikke bare er bymål, men faktisk den dominerende, for ikke å si enerådende målform de fleste steder på landsbygden. Hustad stiller også spørsmål om det ikke er på tide å slutte å subsidiere riksmålet. Med dette mener han momsfritak for aviser. Denne indirekte avisstøtte er imidlertid en generell støtte som gis til alle aviser, uansett hvilken målform avisen redigeres på. Det eneste presseorgan som får støtte i henhold til målform er Nynorsk pressebyrå, som i inneværende år for over 5 millioner i statsstøtte. Påstanden om det angivelig "yrkesforbod" for nynorskjournalister i bokmålsaviser, som til stadighet fremsettes fra nynorskhold, er meningsløs. Alle journalister må forholde seg til sin avis` vedtatte målform enten den er bokmål eller nynorsk. Noregs Mållags forslag om å bruke momsfritaket som en brekkstang for å få inn mer nynorsk i avisene, ble for øvrig kontant avvist av Kulturdepartementets statssekretær, da forslaget ble fremsatt i fjor. Det er kun i diktaturstater at myndighetene bestemmer hva avisene skal skrive.

Til tross for et lovverk som i utrolig høy grad favoriserer nynorsk, og et utall millioner i statsstøtte hvert eneste år, så blir det stadig færre frivillige nynorskbrukere. Det er en utopi å tro at nynorsk kan opprettholdes ved hjelp av tvang. Folkets valg av målform må respekteres. Nynorsk har hatt sin sjangse i 120 år. Det er på tide å skru av respiratoren.

For Bokmålsforbundet
Arve Waage, advokat, viseformann

Den aldri hvilende språkdirektør og nynorskaktivist Sylfest Lomheim er igjen gått på barrikadene. Han går angivelig inn for språklig ytringsfrihet her i landet. Saken er bare den at Lomheim har sin helt særegne definisjon for språklig ytringsfrihet. Den skal gjelde for nynorskjournalister i bokmålsaviser, men ikke for bokmålsjounalister i nynorskaviser. Den skal heller ikke gjelde for statsansatte, som altså er tvunget til å oppfylle nynorskkvoter. Heller ikke skoleelever skal fritt for bruke sin egen målform, men tvinges til å bruke en målform de ikke ønsker. Dvs nynorsk for 85-90 % av elevene. Det er således en meget selektiv ytringsfrihet Lomheim vil innføre.

Forslaget om å tvangsinnføre nynorsk i bokmålsaviser er ikke nytt. Senest i fjor fremsatte Lomheim dette krav, men i følge ham selv uten å få gehør. Det Lomheim ikke sier er at daværende statssekretær i Kulturdepartementet, den gang gjorde det klinkende klart at staten ikke kan sette betingelser for å gi statlige subsidier eller momsfritak for aviser. Å stille betingelser for hva eller hvordan avisene skal skrive vil klart være i strid med ytringsfriheten. Nærmere bestemt Grunnlovens § 100.


Lomheim røper også en total mangel på kunnskap om redaktøransvaret i avisene. Det er ikke opp til den enkelte journalist å bestemme hva som skal skrives i avisene. Det er det redaktøren som bestemmer. Når en journalist tar ansettelse i en avis må han forholde seg til den redaksjonelle linje og den språkform som er bestemt. Dette gjelder alle aviser uansett hvilken målform avisen er redigert på.

I sin fanatisme for mer nynorsk for enhver pris setter Lomheim nå sin lit til at den nye regjering skal oppheve Grunnlovens § 100 og innføre pressesensur. Sist dette skjedde var under nazidiktaturet under den annen verdenskrig da daværende "kulturminister" Gudbrand Lunde bl.a. påla alle aviser å benytte "nazirettskrivningen" av 1941.

I sin kamp for "å gjera nynorsk meir synlig i samfunnet" har Lomheim denne gang fått med seg med Professor Frank Aarrebrot som nisse på lasset. Som gammel samfunnsviter hadde man forventet at i alle fall han hadde holdt tungen rett i munnen. Han presterer imidlertid å trekke frem igjen det gamle Mållagsforslaget om såkalte fellesspråklige lærebøker (NRK Språkteigen 30.10.05). Dvs at elevene skal fratas retten til å kreve lærebøker på sin egen målform, og heller tvangsfores med 50 % av den målform som man ikke ønsker. For de aller flestes vedkommende vil dette si nynorsk. En prøveordning om dette ble innført for over 10 år siden, men ble oppgitt ganske raskt på grunn av kraftig motstand fra elevenes og lærerne side. Hele 85 % av bokmålselevene var imot forsøket. Aarrebrot bør snarest legge forslaget nederst i skuffen.

Nynorsk og bokmål har vært likestilte målformer siden 1885. Status etter 120 år er at 90 % FRIVILLIG har valt bokmål og kun 10 % nynorsk. Nærmere 90 % av nynorskbrukerne bor på Vestlandet, og resten i tilgrensende områder. Nynorsk er utryddet i hele Midt- og Nord-Norge, hele Østlandet minus fjellbygdene og Sørlandet minus indre Agder. Nynorsk er med andre ord ikke et landsdekkende målform, men er blitt en lokal målform for deler av Vestlandet og tilgrensende områder. Dette faktum ,herr Lomheim, er grunnen til at nynorsk er adskillig mindre synlig i samfunnet enn bokmål.

Det er på høy tid at Lomheim forholder seg til virkelighetens verden, og respekterer folkets valg av målform.

For Bokmålsforbundet
Arve Waage, advokat, viseformann

Steinar Øksengård, formann i Bokmålsforbundet
(www.bokmalsforbundet.no)

I sitt seneste innlegg i ”språkstriden” påstår leder i Mållaget, Steinulf Tungesvik at undertegnede er nynorskhater (Klassekampen 8./9. oktober 2005). Han kaller Bokmålsforbundet for en destruktiv organisasjon fordi vi ivaretar og fremmer bokmålsbrukernes interesser. Hadde ledelsen i Mållaget et øyeblikk kommet ned fra sin høye hest, kunne vi fortalt dem at de er i nøyaktig samme situasjon som Bokmålsforbundet. I og med at det kun finnes to målformer av det norske språk, men kun ett norsk folk, må det nødvendigvis være slik at når den ene målformen går frem, må den andre gå tilbake. Vi har samme systemet innen politikken. Ingen vil vel finne på å kalle Stoltenberg for høyrehater fordi han ønsker fremgang for AP. Her har Tungesvik en brist i sin tenkemåte som er skremmende for en jurist. Når Tungesvik – som følge av dette - mener at det å fremme nynorsk er en mer høyverdig jobb enn fremme bokmål, melder vi oss ut av den debatten, og overlater det spesielle debattnivået til Mållaget.

Tungesvik røper at Mållaget mottar 1,5 millioner pr år i offentlig støtte, men ”glemte” å nevne at Mållaget, Landssammenslutningen av nynorskkommuner, Nynorsk pressekontor og Det norske samlaget får til sammen over 13 millioner kr pr år over statsbudsjettet. Han glemte kanskje også at Det norske Teatret får 100 millioner pr år (dette er riktig nok kulturformål, men med det klare formål å fremme nynorsk). Videre glemte han å nevne Ivar Aasen-senteret, som med alle sine ”utskudd og prosjekter” mottar tosifrede millionbeløp pr år. Han kjenner kanskje ikke til at Nynorsk Forum bokførte 108 mill. kr i offentlig støtte i 1997? Og hva med ordboken som trolig kommer på 500 millioner kroner før den er ferdig 2014? En rask oppsummering av de tilskuddsordninger vi kom på i farten, gav den nette sum av 200 millioner kroner pr år i driftsutgifter! I tillegg kommer alle investeringene. Hvis Tungesvik – tradisjonen tro – svarer med at ovennevnte tall er ”fantasital”, kan han kanskje legge frem en oversikt over hvor mye offentlig tilskudd nynorsken etter hans mening mottar pr år i offentlig støtte? La oss se det i øynene: Nynorsk er blitt ”big business”, hvor utallige organisasjoner under dekke av at de driver med ”kultur” – med god hjelp av Løvebakken Mållag - har skaffet seg sugerør ned i statskassen.

Det er ikke bare Mållaget som til tider rammes av en uforklarlig hukommelsessvikt. Regjering og Storting har også hatt en tendens til å glemme en viktig detalj: Hva folket mener. Folket har i over 100 år hatt valget mellom bokmål og nynorsk. Over 90 % har valgt bokmål som sin målform. Når Stortinget – på tross av dette – vedtar at dette store flertall skal tvangsopplæres i nynorsk (ref. tvunget skriftlig sidemål), samt tvinges til å bruke nynorsk (ref. Målloven), så er de ute på ville veier. Er det ikke på tide at valg av målform nå blir frivillig i dette landet?

Av Steinar Øksengård, formann i Bokmålsforbundet


Den 23.9.99 har Ralf Larsen (RL), Tromsø, fått spalteplass i Dag og Tid for nok en gang å gjøre et forsøk på å "ta" Bokmålsforbundet. I innlegget virker han svært opprørt over vår virksomhet. Ikke helt uventet. Av lett forståelige grunner er ca 10 % av norges befolkning imot at Bokmålsforbundet retter kritisk søkelys mot nynorsken og dens organisasjoner. Dette er en del av vår hverdag, og så avgjort til å leve med.


Så til RLs uttalelser om medlemstall. Han er tilsynelatende av den oppfatning at Bokmålsforbundet ikke er meningsberettiget fordi medlemstallet er lavere enn i Noregs Mållag (selv er han ikke medlem). På denne bakgrunn blir det fristende å spørre: Hvor mange medlemmer har Ralf Larsens organisasjon ? Eller forholder det seg slik at han hverken har noen organisasjon eller medlemmer? Er han da - i henhold til sin egen definisjon - meningsberettiget? Gjelder hans private regler for meningsberettigelse kun for andre enn ham selv? Da vet vi i alle fall hvem vi debatterer med!


I to innlegg har Ralf Larsen demonstrert en glødende interesse for hva den enkelte har bidratt med - i samfunnet generelt - og i målsaken spesielt. Kanskje en del lesere vil sette pris på om RL i sitt neste innlegg forteller hva han selv har bidratt med, bortsett fra frustrasjonsinnlegg i Dag og Tid ?


Når det gjelder aktiviteten i Bokmålsforbundet, sammenlignet med aktiviteten i nynorskens organisasjoner, må dette vurderes på bakgrunn av følgende fakta: Bokmålsforbundet har hittil ikke fått 5 øre i offentlig støtte. Til sammenligning får de fire nynorske organisasjonene Noregs Mållag, Det norske samlaget, Nynorsk Pressekontor og Landssammenslutningen av Nynorskkommuner tilsammen 10 millioner kroner pr år i offentlig støtte. Paraplyorganisasjonen Nynorsk Forum inntektsførte i 1996 ikke mindre enn 108 millioner kroner i offentlig støtte . Og siden RL antyder at vi "slynger ut tilfeldige tall", skal vi røpe hvor vi har tallene fra: Nynorsk Forums eget regnskap! Har ikke RL de nødvendige kontakter innen Mållaget, kan han få en kopi av oss. Som vi ser er det ikke småbeløp av våre skattepenger som går med til å holde liv i et døende skriftspråk.


Når vi sier at nynorsk er døende, baserer vi det på følgende fakta: Nynorsk er i dag så godt som utryddet i Nord-Norge, Trøndelag, Østlandet og Sørlandet. Det finnes nå stort sett på Vestlandet, samt i enkelte fjellområder på Sør- og Østlandet. I grunnskolen var det i fjor kun 15,56 av elevene som hadde nynorsk som opplæringsmål, hvilket er det laveste tall på over 80 år! Utenfor de fire vestlandsfylkene var det på samme tidspunkt kun 3,2 av grunnskoleelevene som hadde nynorsk. Blant rekruttene er det ennå verre. Der er det nå kun 1,64 % som ønsker nynorsk. Nynorsk er derfor ikke lenger et riksdekkende skriftspråk, men et språk for spesielt interesserte på Vestlandet og tilgrensende fjellområder. For Troms fylke - som RL representerer - har nynorsk i grunnskolen sunket fra 43,36 % i 1943 til 0,81 % i 1998. At nynorsktilhengerne er frustrert er forståelig. Ikke engang påtatt mållags-optimisme kan lenger skjule at utviklingen er en katastrofe for nynorsken.


På bakgrunn av ovennevnte tall – som er basert på offentlig statistikk - kan ikke Bokmålsforbundet se at det har noen som helst hensikt at vi f. eks. skal tvinge alle skoleelever i Norge til å lære å skrive nynorsk, også i områder hvor nynorsk er utryddet. Vi kan heller ikke se hvorfor statsadministrasjonen skal bruke 25 % nynorsk, slik Mållaget har fått igjennom. Vi mener at samme andel som i samfunnet forøvrig - altså ca 10 % ville være rimelig. Men hva mener Mållaget om dette? De er - nær sagt som vanlig - fremdeles ikke fornøyd, hverken med 10 eller 25 %. De har ovenfor Stortinget foreslått at nynorsk andel i statsadministrasjonen skal økes fra 25 til 40 %. Har RL eller Mållaget hørt uttrykket "frekkhetens nådegaver"?
Til slutt i sitt innlegg forteller RL at Tove Bull er kommet med en avhandling om dialekter og nynorsk. Jo takk, Tove Bulls "avhandlinger" har vi allerede stiftet bekjentskap med, bl. annet gjennom veisaken i Tromsø. Som aktiv målkvinne - og tidligere leder i Noregs Mållag - har hun hverken den nøytralitet eller seriøsitet som en forsker må ha for å bli tatt alvorlig. Hennes ”avhandlinger” kan derfor ikke tillegges annen vekt enn et hvilket som helst partsinnlegg i språkdebatten.


Med mindre det kommer opp nye momenter i denne saken, avslutter vi herved debatten med Ralf Larsen. Hvis han nok en gang skulle oppnå spalteplass, kan han kanskje svare på følgende spørsmål, som vi nå stiller for andre gang: Når han går så sterkt inn for at man skal bruke nynorsk, hvorfor bruker han da selv bokmål? Er han kanskje en av dem som distribuerer leserbrev etter ordre fra – ja nettopp Tove Bull - slik systemet er beskrevet i et ”hemmelig” referat fra Mållagets årsmøte?

Språkrådet (også kalt Nynorsk Språkråd) har forsøkt å tenke strategi, og har i den forbindelse bestilt et strategidokument. Aller helst ville nok Sylfest Lomheim i Nynorsk Språkråd fått Mållaget til å utarbeide dette dokumentet, men det ble kanskje for gjennomskuelig.
Språkrådet ønsket uansett full kontroll med innholdet i strategidokumentet, og kunne derfor ikke bestille det hvor som helst. Hva gjør man da? Jo, Språkrådet oppnevnte for anledningen en såkalt stratgigruppe, og bestilte dokumentet hos denne gruppen. Strategigruppen leverte det den fikk bestilling på, og resultatet ble en 184-siders rapport som fikk tittelen Norsk i Hundre. Språkrådets direktør, nynorskaktivisten Sylfest Lomheim, er sikkert svært fornøyd med sluttresultatet. Han har derfor valgt å utgi rapporten i Språkrådets navn.

Imidlertid, hvis tittelen hadde vært i tråd med innholdet i rapporten, ville den vært ”Nynorsk i hundre”. Dokumentet er nemlig en eneste, sammenhengende og jublende hyllest til nynorsk, og svømmer over av forslag til nye metoder for å få mer nynorsk inn i samfunnet. Hva folk flest mener – og velger - er tilsynelatende uinteressant. At vi har en språkform her i landet som heter bokmål, har forfatterne enten ikke fått med seg, eller totalt neglisjert. Og det er ikke hvilken som helst målform de har forsøkt å gjemme bort. Man har simpelthen ”glemt” den språkformen som mer enn 90 % av det norske folk på frivillig basis har valgt som sin egen!

Som om dette ikke var nok, inneholder rapporten et rikt og variert utvalg av straffemetoder for folk som nekter å ta i bruk nynorsk. Skal dette gjennomføres i praksis, frykter vi at våre fra før overfylte fengsler i fremtiden vil flomme over av bokmålsfolk som nekter å bruke nynorsk! Blir det for fullt, får vi heller slippe ut mordere og narkosmuglere for å gi plass til de virkelige forbryterne!

Det er bare en hake ved det hele: Sylfest Lomheim har i sin iver etter å tekkes målfolket, forsøkt å neglisjere at de fleste allerede har valgt sin språkform. For hundre år siden gav Stortinget oss to språkformer å velge mellom, og folk har naturligvis benyttet seg av denne valgmuligheten. Over 90 % har valgt bokmål. Nå mener altså Lomheim og Nynorsk Språkråd at vi har valgt feil. Flere skulle egentlig valgt nynorsk! Nordmenn er riktignok et tålmodig folkeslag, men et sted går det en grense. Lomheim – og andre mindretallsaktivister bør ikke irritere flertallet mer enn nødvendig, ved å forsøke å tvinge nynorsk inn i samfunnet mot folkets vilje! En landsomfattende boikott vil gi nynorsken banesår i løpet av få uker! Vi bare nevner muligheten.

I Språkrådets strategirapport er det etter vår oppfatning uteglemt noe. Vi vil derfor – på vegne av 90 % av det norske folk - tillate oss å stille et lite spørsmål, som en motvekt til de 184 sidene med nynorske ekspansjonsplaner i ”strategidokumentet” Norsk i hundre: Hva vil Språkrådet gjøre for bokmålet i årene som kommer? Vi håper spørsmålet ikke lager for mye bry for Lomheim og Nynorsk Språkråd.

Bokmålsforbundet har tidligere advart mot å ansette en profilert nynorskaktivist som direktør i Språkrådet. Nå begynner resultatene å vise seg!
Bokmålsforbundet
Steinar Øksengård,
formann

Tall for nynorskens tilslutning i Norge finner du i Årsrapport - kapittel 6. Gå til vår hovedside og klikk på "Årsrapport" øverst i høyre hjørne. Bokmålsforbundet har adgang til det som finnes av offentlig språkstatistikk i Norge. Har du spørsmål om statistikk for et bestemt område? Kontakt Bokmålsforbundet!